Tydeligst kommer dette til uttrykk for statsforvalteren som rettssikkerhetsinstans. DFØ finner få grunner til at fylkeskommunens inndeling bør definere statsforvalterens inndeling. Tilgang på kompetanse og muligheter for å utvikle solide fagmiljøer er viktigere for statsforvalterens oppgaveløsning enn sammenfallende inndeling med fylkeskommunen.

DFØ har på oppdrag fra Kommunal- og distriktsdepartementet evaluert dagens statsforvalterstruktur. Evalueringen skal besvare to hovedspørsmål:

• I hvilken grad har ny struktur bidratt til å styrke statsforvalternes sentrale roller?
• Hva er fordeler og ulemper ved en statsforvalterstruktur som sammenfaller med fylkeskommunen versus en struktur der statsforvalteren favner om flere fylker? 

Funnene er basert på data innhentet fra kommunene, statsforvalterembetene og styringsetatene. Evalueringen tar for seg hvordan dagens struktur fungerer, med vekt på endringen som har skjedd i de sammenslåtte embetene. I lys av at fylkene Troms og Finnmark, Vestfold og Telemark og Oslo og Viken er vedtatt delt opp igjen, har vi sett ekstra nøye på embetene som i dag dekker disse fylkene.   

I dette kapitlet presenterer vi våre hovedfunn og vurderinger. En fyldigere presentasjon av undersøkelsen og funnene følger i kapitlene bak.

1.1 Våre hovedfunn

Høy tilfredshet med statsforvalterne

Evalueringen viser at både styringsetatene og kommunene er fornøyde med statsforvalterne. Det er relativt kort tid siden endringene trådte i kraft, men de nye embetene er i ferd med å sette seg. Kommunenes tilfredshet med statsforvalteren varierer likevel mellom embeter og mellom fagområder. Kommunene er mest fornøyde med samfunnssikkerhet og beredskapssaker og minst fornøyde med areal- og plansaker. Videre finner vi at saksbehandlingstid er en utfordring, noe den også var da vi gjorde en tilsvarende undersøkelse i 2010. Vi finner ikke noe tydelig skille mellom kommuner i sammenslåtte og ikke-sammenslåtte embeter.

Det er enklere med 10 enn 18 embeter

Endringen fra 18 til 10 embeter har ifølge styringsetatene forenklet styringen, og embetsledelsen opplever et tettere kollegium på tvers av embeter nå som de er færre. Hovedinntrykket er at også embetene selv er fornøyde med dagens struktur. Embetene er etter sammenslåingene også blitt likere enn de var både i geografisk størrelse og innbyggertall og i sakstilfang, kompetanse og størrelse på fagmiljøer. Det gjør dem mer sammenlignbare for styringsetatene og gjør det mer relevant å samarbeide på tvers for embetene.

Fagmiljøene er styrket

Et hovedfunn i evalueringen er at fagmiljøene i de sammenslåtte embetene er styrket. Både embetene selv og styringsetatene mener fagmiljøene er blitt mer solide og at oppgaveløsningen dermed har fått bedre kvalitet. Kommunene er også fornøyde med statsforvalterens fagkompetanse. Fagmiljøene har fått større kapasitet og er mindre sårbare ved fravær. Større fagmiljøer legger videre til rette for økt kvalitet gjennom bredere sakstilfang og bedre muligheter for sparring og faglige diskusjoner.

Praksis er blitt mer harmonisert

De sammenslåtte embetene har jobbet systematisk med å utvikle lik rettsanvendelse og likere måter å jobbe på innenfor det nye embetet, og har i stor grad lykkes med dette. Mellom embeter er det imidlertid fortsatt nokså stor variasjon på enkelte områder, og det er behov for å jobbe for økt harmonisering av praksis på tvers av embeter på områder der likhet er viktig.

Rettssikkerheten er styrket

Det er bred enighet om at statsforvalteren løser rettsikkerhetsoppgavene sine på en god måte. Samtidig er det en gjennomgående oppfatning at rettssikkerheten er styrket i de sammenslåtte embetene som følge av styrkede fagmiljøer. Det er særlig de tidligere minste embetene som opplever en styrking av både kompetanse og kapasitet.

Lokalkunnskapen er god, men under press?

Strukturendringen innebærer at de sammenslåtte embetene har fått ansvar for et større geografisk område og flere kommuner. Embetenes lokalkunnskap oppleves fremdeles som god, men vi hører også bekymring for at den har blitt noe svekket. De sammenslåtte embetene beskriver en situasjon med flere kommuner de skal følge opp, større arealer de skal dekke, færre besøk ute og i tillegg en stor utskifting av ansatte. Selv om kontorstedene er de samme som tidligere og at embetene bruker tid på å bli kjent med sine «nye kommuner», opplever noen kommuner at statsforvalteren er blitt fjernere.

Dialogen med kommunene er i endring

Undersøkelsen dokumenter en utvikling i dialogen mellom statsforvalteren og kommunene som bare delvis henger sammen med strukturendringene. Overgangen til mer digital kontakt ble framskyndet av covid-19-pandemien, og er blitt en innarbeidet måte å jobbe på. I tillegg har det i alle embetene over tid skjedd en dreining mot en mer formalisert og mindre personbasert kontakt med kommunene. Med sammenslåingen har dette blitt spesielt merkbart for de minste embetene der kontakten med kommunene var mer preget av personlige relasjoner. Økt bruk av kommunebilder og en mer risikobasert tilnærming i kommunedialogen, gjør også at statsforvalteren i større grad retter ressursene mot de mest sårbare kommunene.

Samordningen blir godt ivaretatt, men er blitt mer krevende

Både kommunene og embetene selv er tilfredse med hvordan statsforvalteren fyller sin samordningsrolle. Statsforvalterne opplever samtidig at samordning av regionale statsetater opp mot kommunene har blitt mer krevende, ettersom mange etater har gått over til landsdekkende oppgaveløsning og dermed ikke lenger har de samme regionale kontaktpunktene.

I de sammenslåtte embetene synes samordningen mellom egne fagområder å ha blitt noe svekket. Arbeidet med å harmonisere praksis innenfor de enkelte fagområdene og å sette de nye fagavdelingene, ser ut til å ha gått på bekostning av samarbeid og samordning med de andre fagavdelingene for en periode.  

Lik inndeling som fylkeskommunen er ikke avgjørende

Historisk har statsforvalterembetene og fylkeskommunene hatt sammenfallende geografisk inndeling, med unntak av Statsforvalteren i Oslo og Viken som omfatter to fylker. Kommunene mener at lik inndeling som fylkeskommunen er viktig. Sammenholdt med andre hensyn er det likevel få som mener det bør være det avgjørende for inndelingen av statsforvalterembetene. Kommunene i de tre fylkene som skal deles er mindre opptatt av lik inndeling enn kommunene i de øvrige fylkene. Styringsetatene og embetsledelsene mener lik inndeling er av mindre betydning. Det samme framgår av spørreundersøkelsen til ledere i embetene og intervjuene vi har hatt med medarbeidere i fire av embetene. De uttaler at det er kommunene, sammen med innbyggere, næringsliv og helseforetak, som er statsforvalternes primære målgruppe, ikke fylkeskommunen.

Alle understreker at det er viktig at fylkenes yttergrenser følges selv om ett embete skulle favne flere fylker. 

De færreste ønsker å gå tilbake til det som var

Blant informantene i embetene, kommunene og styringsetatene finnes det flere som gir uttrykk for at de ikke synes alle sammenslåingene som ble gjort i 2019 var gode grep, eller at den geografiske inndelingen som da ble valgt er god. Det er likevel de færreste som ønsker en reversering av dagens struktur, og mange uttrykker bekymring dersom embetene blir delt. Det blir primært begrunnet med en frykt for at en endring tilbake til gammel struktur vil kunne føre til svekkede fagmiljøer og redusert rettssikkerhet. I tillegg argumenteres det med at slike omorganiseringer kan føre til nye runder med omstillingskostnader i form av høy turnover, lavere produktivitet og omstillingstrøtthet hos de ansatte. Et tredje poeng er at det ikke er mulig å gå tilbake til slik det var uten å bygge opp embeter fra start igjen, fordi de gamle organisasjonene på de ulike kontorstedene ikke lenger finnes.  

Bekymring for at embeter blir delt

Når det gjelder de tre embetene der deling kan bli aktuelt, er det knyttet størst bekymring til konsekvensene av en deling av Troms og Finnmark. Det er her vi får tydeligst tilbakemeldinger på at sammenslåingen av embetene har medført en styrking av fagmiljøene og derigjennom bedre oppgaveløsning og økt rettssikkerhet for kommunene og befolkningen både i Finnmark og i Troms. Ved en eventuell deling er våre informanter fra styringsetatene, embetsledelsen og kommunene i Finnmark bekymret for at disse gevinstene vil gå tapt, og at det særlig vil gå ut over de tidligere finnmarkskommunene.

Også i Vestfold og Telemark mener våre informanter i embetet og i styringsetatene at sammenslåingen har gitt gode resultater i form av blant annet styrkede fagmiljøer og harmonisering av praksis. Flere reiser spørsmål ved om det vil være behov for en egen statsforvalter i Vestfold, som ved en deling kun vil ha seks relativt store kommuner med begrenset behov for veiledning. Samtidig er befolkningsmengden i Vestfold relativt stor. Flere mener også at en oppsplitting vil være uheldig for telemarkskommunene ettersom de særlig har dratt nytte av de styrkede fagmiljøene.

Flere gir uttrykk for at det vil ha færre negative konsekvenser å dele statsforvalterembetet i Oslo og Viken enn de to andre. Mange mener embetet er for stort og spørreundersøkelsen viser at kommunene på noen områder er mindre fornøyde med Statsforvalteren i Oslo og Viken enn med andre embeter. Våre informanter, både blant kommunene, i styringsetatene og i embetet er likevel skeptiske til en deling også her. De viser til at embetet nå er i ferd med å finne sin form, at fagmiljøer er styrket og at en endring vil innebære store omstillingskostnader.

1.2 Våre vurderinger og anbefalinger

1.2.1 En strukturendring i en krevende tid

Dagens statsforvalterstruktur ble iverksatt i 1. januar 2019, og hadde virket i tre år da denne evalueringen startet. Det er i seg selv kort tid, og en slik evaluering må alltid ta høyde for at slike omstillingsprosesser er krevende og vil prege virksomhetene og deres oppgaveutførelse over flere år. Dette har blitt ekstra krevende her som følge av at utbruddet av covid-19-pandemien i mars 2020 stilte helt ekstraordinære krav til embetene i 2020 og 2021. Statsforvalteren skal på regionalt nivå samordne den sivile krisehåndteringen og embetet har også et faglig ansvar knyttet til blant annet smittevern, helse og oppvekst. Statsforvalteren var dermed en svært sentral aktør under pandemien. I 2022 startet krigen i Ukraina som stilte nye krav til embetene. Dette er et viktig bakteppe når vi vurderer resultatene fra strukturendringen så langt.

1.2.2 Dagens struktur fungerer godt

Vår hovedkonklusjon er at dagens statsforvalterstruktur fungerer godt. Statsforvalterne viser gode resultater etter strukturendringen, til tross for at de har stått i omstilling og i pandemi. Kommunene er tilfredse med embetene, og styringsetatene og embetsledelsene er samstemte i at strukturendringene har gitt sterkere og mindre sårbare fagmiljøer, som i neste omgang legger til rette for høyere kvalitet i oppgaveløsningen.

Sammenlignet med resultatene i en kommuneundersøkelse som vi gjorde i 2010 registrerer vi at kommunene jevnt over er noe mindre fornøyde med statsforvalteren nå enn da. Det er ikke mulig å si hva årsaken til det er. Noe kan skyldes strukturendringene, men det har også skjedd andre endringer siden 2010. Det stilles generelt flere nasjonale krav til kommunene nå enn i 2010, noe som gjør at kommunene kan oppleve at staten – og dermed statsforvalteren – styrer strammere. Alle embetene har opplevd budsjettkutt som følge av ABE-reformen, og noen embeter har fått reduserte budsjetter som følge av ny budsjettfordelingsmodell. Alt dette er faktorer som kan påvirke kommunenes tilfredshet med statsforvalteren.

Det er derfor viktig å ikke utelukkende bedømme statsforvalternes oppgaveløsning etter hvor fornøyde kommunene er. Statsforvalterne har en sentral rolle som rettssikkerhetsinstans og som iverksetter av nasjonal politikk. Det innebærer at de i mange saker vil treffe beslutninger som kommunene er uenige i og som går imot lokale ønsker. Det er også viktig å legge vekt på styringsetatenes vurderinger av embetene, og her er tilbakemeldingene entydige: endringene i statsforvalterstrukturen har bidratt til sterkere fagmiljøer og bedre kvalitet på oppgaveløsningen.

1.2.3 Samordning må fortsatt prioriteres

Strukturendringen har ført til en økt harmonisering av rettsanvendelsen på ulike områder. Først og fremst kommer dette til syne innenfor de sammenslåtte embetene, som har jobbet aktivt og målrettet for å samle to, eller tre, tidligere fagmiljøer til ett. Undersøkelsen vår viser at de i stor grad har lykkes med dette.

Erfaringen fra de sammenslåtte embetene er at oppbygging av nye fagmiljøer til dels har gått på bekostning av helheten i organisasjonen i en overgangsperiode. Økt spesialisering betyr færre generalister som har overblikket over flere fagområder. Det kommer fram i vår undersøkelse at både embetene selv og kommunene opplever at fagområdene ikke snakker godt nok sammen. Noe har alltid vært slik, og noe har blitt tydeligere etter sammenslåing. Dette er en generell fare i alle organisasjoner som vokser og som er store. Spesielt i en omstillingsfase kan virksomheter og enheter bli introverte og trenge tid til å konsolidere seg. Men når dette nå faller mer på plass, må det jobbes like målrettet med å koordinere og samordne seg på tvers av fagmiljøer som innad i det enkelte fagmiljø, for å sikre at de samlede tjenestene utad blir best mulig for kommunene.

Som følge av at stadig flere regionale statsetater har gått over til en funksjonsbasert organisering med landsdekkende oppgaveløsning, har også statsforvalterens samordningsrolle blitt mer krevende. Dette er en utvikling som har skjedd uavhengig av statsforvalterstrukturen. Etter DFØs vurdering er det viktig å ta tak i dette spørsmålet fordi det på sikt kan svekke statsforvalterens mulighet til regional samordning. I DFØ-rapporten «Hvor går regional stat? Erfaringer med funksjonsbasert organisering i statlige etater» (DFØ 2022:4), reiser vi blant annet spørsmål om etatene bør formalisere en regional koordinatorrolle som kan kompensere for denne utviklingen. Dette bør vurderes nærmere, også sett i lys av denne evalueringen.

DFØ anbefaler:

• Embetene må sørge for bedre intern samordning mellom fagområder ut mot kommunene
• Departementene må legge til rette for at ulempene som følger av funksjonsorganisering av statlige etater for statsforvalterens samordningsrolle blir kompensert

1.2.4 Praksis må bli likere på tvers av embetene

Et av målene med strukturendringene var å oppnå likere praktisering av rettsregler mellom embetene, på områder der likhet er viktig. Slik harmonisering av praksis har også i noen grad skjedd mellom embetene. Det er enklere for både styringsetatene og embetene å få til likere praksis mellom 10 enn mellom 18 embeter. Men selv om embetene har blitt færre og likere, er det fortsatt forskjeller i hvordan embetene praktiserer rettsregler. Dette viser seg gjennom restanseprosjektene, der saker blir fordelt på flere embeter, og i saker der embetene er settestatsforvaltere for hverandre.

Etter vår vurdering er det naturlig at embetene har brukt tid på å konsolidere seg internt. Men det er nå behov for at det jobbes mer systematisk med å få erfaringsdeling på tvers av embeter og at embetene gjør sin praksis tilgjengelig for andre. Styringsetatene har også et ansvar her gjennom å tilrettelegge for møteplasser, der slik erfaringsdeling på tvers av embeter kan skje.

DFØ anbefaler:

• Der lik rettsanvendelse er viktig, må embetene i samarbeid med styringsetatene jobbe videre med harmonisering av praksis mellom embeter

1.2.5 Digital dialog er bra, men ikke nok alene

Statsforvalterens rolle som bindeledd mellom stat og kommune er noe av kjernen ved statsforvalterembetene. For å ivareta den må statsforvalteren kjenne kommunene sine.

Sammenslåing av embeter betyr at noen embeter har fått ansvar for et større geografisk område og for flere kommuner. På den ene siden styrker sammenslåing til større embeter fagmiljøer og bygger kompetanse på fagspesifikke områder. På den andre siden kan sammenslåingene gjøre det mer krevende å opprettholde god og helhetlig kunnskap om lokale forhold i et stort antall kommuner med ulike utfordringer. Funnene fra vår undersøkelse kan tyde på at selv om lokalkunnskapen til statsforvalterne er god, opplever noen kommuner at statsforvalteren har blitt fjernere etter at embeter har blitt slått sammen.

God lokalkunnskap fordrer god dialog og kontakt med kommunene. Vårt inntrykk er at denne dialogen med kommunene er i utvikling. Blant annet er kontakten blitt mindre personavhengig, mer formalisert og mer digital. Dette må sies å være en generell trend som ikke er særskilt knyttet til statsforvalterne og strukturendringen, og som har skutt fart som følge av covid-19-pandemien. Sammenstilling av informasjon om kommunen i «kommunebilder» oppfattes som et framskritt både i embetene og i kommunene. Det gir en oversikt og systematikk i relasjonen til kommunene som oppleves som et ubetinget gode. 

Etter vår vurdering må digital kontakt kombineres med fysiske møter. Profesjonell avstand og god rolleforståelse må kombineres med nødvendig kunnskap om kommunene og tett og god dialog. Når behovet er å ivareta rettsikkerheten veier det første hensynet tyngst, mens når behovet er å tilpasse nasjonal politikk etter lokale forhold veier det andre hensynet tyngst. Samtidig er lokalkunnskap og god dialog med kommunene en suksessfaktor for at statsforvalteren kan oppfylle rollen som bindeledd mellom stat og kommune, og også ivareta rettssikkerhetsoppgavene på en best mulig måte. Dette er i tråd med hva vi har sett i andre undersøkelser – dialog gir bedre styring og mer effektiv iverksetting av nasjonal politikk (Difi 2019b, DFØ 2020). Sterke fagmiljøer og god lokalkunnskap må gå hånd i hånd.

DFØ anbefaler:

• Embetene må sørge for god og tilpasset dialog med kommunene

1.2.6 Utfordringene med saksbehandlingstid må tas på alvor

Evalueringen viser at kommunene ikke er fornøyde med saksbehandlingstiden hos statsforvalterne. Lang saksbehandlingstid er en utfordring som gjelder generelt for alle embetene, og som har vært en gjennomgående utfordring over tid også før omleggingen til dagens struktur jf. kommuneundersøkelsen fra 2010. Det er etter vår vurdering viktig at statsforvalterne – og styringsetatene – tar på alvor de utfordringene som embetene har med saksbehandlingstid på noen fagområder. Det er ikke tilstrekkelig å iverksette tiltak etter at restanselistene har vokst seg lange; målet må være at de ikke blir for lange i utgangspunktet.

DFØ anbefaler:

• Embetene og styringsetatene må jobbe mer målrettet for å få ned saksbehandlingstiden ved å iverksette varige tiltak

1.2.7 Uheldig med detaljerte føringer for organisering

For de sammenslåtte statsforvalterembetene ble det lagt ulike politiske føringer for lokalisering av kontorsteder og organisering. Av hensyn til fordeling av arbeidsplasser ble hovedsetet for fylkeskommunen og statsforvalterembetet plassert på ulike steder. Det lå også en føring om at kontorstedene i hovedsak skulle opprettholde tidligere antall arbeidsplasser, med mindre annet var bestemt. Slike føringer for plassering av fysiske kontorsteder er ikke uvanlig. Innlandet og Vestfold og Telemark fikk imidlertid også føringer for hvordan de skulle organisere seg internt, nærmere bestemt antall avdelinger som skulle være på de ulike kontorstedene. Vestfold og Telemark gir uttrykk for at dette ble opplevd som en begrensning i deres muligheter til å innrette organisasjonen på en mest mulig effektiv og hensiktsmessig måte.

DFØ deler denne oppfatningen. I ulike rapporter har vi pekt på at departementenes styring av underliggende virksomheter har vært lite overordnet og tatt til orde for å redusere detaljstyringen, øke handlingsrommet og ansvarliggjøre virksomhetene i tråd med prinsippene innenfor mål- og resultatstyringen (Difi 2019a, Difi 2019b). Innenfor rammene av politiske beslutninger om hvor embetet skal lokaliseres, mener vi det er viktig å holde fast ved et prinsipp om at virksomhetene selv må bestemme sin interne organisering med tanke på hva som gir best oppgaveløsning.

1.2.8 Lik inndeling som fylkeskommunen er ikke viktig for statsforvalterens oppgaveløsning

I lys av beslutningen om å dele opp fylkene, har spørsmålet om hvorvidt også statsforvalterembetene må deles igjen blitt reist. Historisk har disse enhetene hatt lik geografisk inndeling, med unntak av Statsforvalteren i Oslo og Viken som dekker to fylker.

Som beskrevet i kapittel 10 er det delte meninger om hvor viktig det er at statsforvalterne har sammenfallende grenser med fylkeskommunene. Vår undersøkelse viser imidlertid at sammenholdt med andre hensyn, er det få som mener at fylkeskommunens grenser bør være avgjørende for inndelingen av statsforvalterne.

DFØ deler denne vurderingen. Fylkeskommunen er en viktig målgruppe og samarbeidspart for statsforvalteren, men det er kommunene, sammen med innbyggere, næringsliv og andre statlige etater, som er statsforvalternes primære målgrupper. For statsforvalteren er fylkeskommunen i mange sammenhenger én kommune blant flere. Statsforvalteren er minst like avhengig av et godt samarbeid med regionale statsetater. Disse følger som hovedregel ikke fylkeskommunens inndeling, og har vanligvis færre regionskontorer enn det er fylker. Det er lite som tilsier at sammenfallende geografisk inndeling mellom statsforvalteren og fylkeskommunen er viktigere enn sammenfallende geografisk inndeling mellom statsforvalteren og andre statlige regionale etater.

Sammenfallende inndeling med fylkeskommunen ble tillagt betydelig vekt da nåværende statsforvalterstruktur ble vedtatt. Samtidig var det blant annet utfordringer med kompetanse og kapasitet innenfor enkeltområder som lå til grunn for behovet for å endre statsforvalterstrukturen. Vår undersøkelse viser at dette i stor grad har blitt bedre etter sammenslåingene.

Etter DFØs vurdering har sammenfallende geografisk inndeling mellom statsforvalteren og fylkeskommunen liten betydning for statsforvalterens oppgaveløsning. Vi mener tilgang på kompetanse og muligheten til å utvikle gode fagmiljøer bør tillegges stor vekt ved inndeling av embetene, og at dette er viktigere enn at statsforvalteren og fylkeskommunen har sammenfallende inndeling. Det er imidlertid viktig at embetene følger fylkenes yttergrenser, slik at det enkelte fylket ikke må forholde seg til flere embeter.

DFØ anbefaler:

• Fylkeskommunenes grenser bør ikke definere statsforvalterembetets grenser, men fylkenes yttergrenser bør følges slik at hvert fylke kan forholde seg til ett embete

1.2.9 Statsforvalterstrukturen bør ikke endres tilbake slik den var

Alt i alt viser evalueringen at styringsetatene, embetene selv og kommunene opplever at dagens struktur fungerer godt. Videre er det slik at de forbedringsområdene som er identifisert i evalueringen, så som saksbehandlingstid, samordning og harmonisering av praksis, ikke lar seg løse ved å endre strukturen. Det er derfor ikke tydelig for DFØ hva som vil være nytten av en eventuell endring av strukturen tilbake til slik den var, særlig ikke sett opp mot kostnadene det vil medføre.

Omstillingen har kostet, både i form av høyere turnover, uro i organisasjonen og lavere måloppnåelse i en periode. Sammenslåingen har betydd at fagområder er bygget ned på noen kontorsteder og bygget opp på andre steder. Ledelsen i de sammenslåtte embetene gir uttrykk for at organisasjonen først nå er i ferd med å sette seg, og at det er nå man virkelig kan begynne å høste fruktene av endringene. Dersom embetene skal splittes opp igjen blir det som å begynne på nytt. Det som var er ikke mer, og dersom man skal tilbake til de gamle embetene er det helt nye organisasjoner som må etableres.

For alle de tre embetene er det grunn til å anta at ny uro internt vil føre til nye runder med lavere produktivitet og høy turnover, slik embetene opplevde ved omorganiseringen i 2019. I tillegg er det i løpet av omstillingsprosessen gjort betydelige budsjettkutt som har medført at dagens embeter til sammen har færre stillinger enn de gamle embetene hadde hver for seg. Det betyr at det sannsynligvis vil bli behov for å tilføre mer ressurser hvis det skal opprettes nye embeter.

Undersøkelsen vår tyder på at en eventuell deling vil få størst negative konsekvenser for Troms og Finnmark, men det vil også være uheldig for Vestfold og Telemark om embetene deles. For begge embetene er vi usikre på om det er mulig å bygge opp solide nok fagmiljøer to steder, tilsvarende det vi finner i dagens embeter. Også for Oslo og Viken vil det eventuelt være behov for å bygge opp fagmiljøer på nytt, med de omstillingskostnadene dette innebærer.

Dersom det likevel skulle bli aktuelt å endre på noen av embetene, bør det gjøres en grundig vurdering av de totale konsekvensene for hvert enkelt embete av å sette i gang en ny og kostnadskrevende omstillingsprosess. Etter vår vurdering er det videre ingen god løsning å endre strukturen tilbake til slik det var før 2019. Å frigjøre seg fra premisset om at statsforvalterembetene skal følge fylkesinndelingen, vil også åpne muligheten for å gjøre en mer helhetlig vurdering av hvordan fylkene eventuelt bør deles mellom embetene.

DFØ anbefaler:

• Statsforvalterstrukturen bør ikke endres tilbake til slik den var
• Dersom det skulle bli aktuelt å vurdere strukturen, må kostnader og nytte av ny inndeling vurderes grundig. Hvert embete bør vurderes for seg, der hensynet til rettssikkerhet og kvalitet på tjenestene må veie tungt.

1.2.10 Utforske ytterligere oppgavedeling mellom embetene?

Evalueringen har vist at fagmiljøene har blitt styrket som følge av sammenslåing av embeter. Samtidig har det kommet fram at samarbeid på tvers i form av både uformelle nettverk og fagmiljøer og mer formalisert oppgavedeling supplerer dette. Slikt samarbeid på tvers er en styrke for embetene.

Dersom det blir aktuelt å dele ett eller flere av de nåværende embetene, blir spørsmålet om ytterligere arbeidsdeling mellom embetene mer aktuelt. Hvis det igjen blir mindre embeter med små og sårbare fagmiljøer, kan det diskuteres om det er nødvendig å bygge opp alle funksjoner i alle embeter igjen. Arbeidsdeling kan eventuelt også være en overgangsordning for embeter som må bygges opp på nytt.

Spesialisering og oppgavedeling mellom embeter er imidlertid ikke uproblematisk, og det bryter med generalistprinsippet for statsforvalterne. Etter vår vurdering er det mest aktuelt med spesialisering på avgrensede fagområder som ikke krever lokalkunnskap. I tillegg kan spesialisering vurderes på oppgaver som krever særskilt spesialistkompetanse og hvor det er behov for å samle erfaringsgrunnlaget. Ved eventuell spesialisering mener DFØ at man må være oppmerksom på å spre oppgaver på ulike embeter, for å sikre opprettholdelse av gode fagmiljøer og legitimitet i alle regioner. Dette kan eventuelt utforskes ytterligere, gjennom pilotering og forsøk på enkeltområder.