Formålet med den andre arbeidsfasen er å identifisere og beskrive tiltak og velge ut hvilke av disse som er relevante for å løse samfunnsproblemet og for å nå målene som ble formulert i arbeidsfase 1. Samtidig skal denne fasen belyse eventuelle prinsipielle spørsmål, og utsilingen av tiltak skal begrunnes. Når man har gjennomført arbeidsfase 2, har man besvart utredningsinstruksens andre og tredje spørsmål, som er «Hvilke tiltak er relevante?» og «Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?».

For at den samfunnsøkonomiske analysen skal munne ut i en velbegrunnet anbefaling av det tiltaket som er mest lønnsomt for samfunnet, er det avgjørende at man i denne fasen gjør et grundig arbeid med å finne relevante løsninger på problemet. Det er viktig å ikke binde seg til et tiltak for tidlig, men åpne opp for å tenke «utenfor boksen».

I situasjoner der det allerede er fattet politisk vedtak om tiltak, inkludert konkrete tiltak, skal utredningen likevel besvare hvilke andre tiltak som også kan være relevante.

3.2.1 Hva er et tiltak

I veilederen bruker vi betegnelsen tiltak om handlinger og aktiviteter som settes i gang av offentlige myndigheter for å løse et samfunnsproblem (se problembeskrivelsen i kapittel 3.1). Et tiltak kan inneholde ett eller flere virkemidler. Det går frem av Finansdepartementets rundskriv R-109/2021 at en samfunnsøkonomisk analyse skal brukes for å klargjøre og synliggjøre virkningene av reformer, reguleringer, investeringer, tjenesteproduksjon eller andre tiltak. Andre begreper som gjerne benyttes i offentlige utredninger, er konsept og konseptuell løsning, for eksempel ved utredninger under statens prosjektmodell (se Finansdepartementets veileder i konseptvalgutredninger³¹).

Et offentlig tiltak har som mål å endre en situasjon som oppfattes som et samfunnsproblem. Statlige tiltak kan falle inn under følgende kategorier:

• pedagogiske virkemidler, for eksempel veiledning og informasjon
• økonomiske virkemidler, for eksempel avgifter eller tilskudd
• regulatoriske virkemidler, for eksempel påbud eller forbud
• organisatoriske virkemidler, for eksempel sentralisering eller desentralisering
• offentlige tilbud av produkter og tjenester, for eksempel infrastruktur og helsetjenester
• offentlige anskaffelser, for eksempel IKT-tjenester og kontorutstyr

Virkemidler som påvirker adferd, kan kategoriseres ut fra i hvilken grad de aktivt påvirker eller tvinger frem endret adferd, det vil si om de er myke eller harde. Et mykt virkemiddel vil være å forsøke å endre adferd ved hjelp av informasjon, for eksempel i form av veiledning eller opplysnings- og holdningskampanjer. En tilnærming som i de senere årene har blitt vektlagt i flere land, også i Norge, er å legge til rette for at det blir lettest å ta de gode valgene gjennom såkalt dulting.³² Dette kan i noen tilfeller være tilstrekkelig, mens det i andre tilfeller kan være nødvendig å vurdere hardere virkemidler. Se eksempel på dulting i boksen under.

En hardere virkemiddelbruk vil være å påvirke adferden gjennom økonomiske virkemidler som subsidier, gebyrer, avgifter eller erstatningsansvar. Det hardeste virkemidlet vil være å regulere adferden direkte eller stille andre krav som påvirker adferden. Regler i form av lover og forskrifter kan påby ønsket adferd eller forby uønsket adferd. Effekten av slike virkemidler vil blant annet avhenge av hvor detaljerte kravene er, hvor strenge sanksjonene er, og i hvilken grad de følges opp av eventuelle tilsynsmyndigheter. Boksen under gir nærmere veiledning om offentlig tilbud av produkter og tjenester, inkludert bruk av offentlig anskaffelser.

3.2.2 Identifiser og beskriv relevante tiltak

I en samfunnsøkonomisk analyse skal man identifisere og beskrive alle de relevante tiltakene som kan løse problemet, så langt som det er hensiktsmessig. Dette er i tråd med Finansdepartementets rundskriv R-109/2021 (se punkt 5) og utredningsinstruksens minimumskrav (jf. instruksens andre spørsmål «Hvilke tiltak er relevante?). Selv om man har identifisert ett tiltak som kan løse problemet, kan det vise seg at det finnes andre relevante tiltak som er mer lønnsomme for samfunnet.

I denne arbeidsfasen vil man som regel bare ha noen hypoteser om hvilke tiltak som er de mest relevante og lønnsomme for samfunnet. Selve vurderingen av hvilke virkninger tiltakene fører til, og hvor samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltakene faktisk viser seg å være, er noe som vurderes i senere arbeidsfaser. Dette illustrerer nok en gang behovet for å veksle mellom de ulike fasene etter hvert som ny kunnskap innhentes. For eksempel kan tiltak som ble vurdert som relevante i denne arbeidsfasen, vise seg å være svært samfunnsøkonomisk ulønnsomme i arbeidsfase 5 (se kapittel 3.5).  

En tilstrekkelig god problembeskrivelse er avgjørende for å komme frem til relevante tiltak (se kapittel 3.1). Det er viktig å vurdere tiltak som fjerner årsakene til at problemet oppstår. I noen tilfeller vil dette være den beste løsningen, gitt at det er mulig å rette tiltak mot disse. I andre tilfeller kan det være mer hensiktsmessig å rette tiltaket mot å redusere konsekvensene av problemet. Eventuelt kan det beste være en kombinasjon av tiltak mot begge disse faktorene. Vi minner om at det ikke er noen automatikk i at størrelsen på problemet vil avgjøre omfanget på tiltak som kan være relevante for å løse problemet.

Det er viktig at man identifiserer et tilstrekkelig bredt spekter av relevante tiltak for å finne frem til den beste løsningen. Som en hovedregel bør man utrede ulike typer tiltak, det vil si tiltak innenfor ulike kategorier. Dette innebærer at man bør unngå å bare vurdere varianter av samme tiltak, det vil si tiltak innenfor samme kategori, som for eksempel å utrede ulike regulatoriske virkemidler. I tillegg bør man vurdere relevante tiltak innenfor andre kategorier (pedagogiske, økonomiske osv.). For eksempel kan økonomiske virkemidler som endrer økonomiske insentiver, vise seg å løse problemet på en bedre måte enn en regulering. Se veiledning om de ulike kategoriene av tiltak i kapittel 3.2.1.

En ny utredning kan følge den første

Etter at det er gjennomført en samfunnsøkonomisk analyse og tiltak er besluttet, kan det i mange tilfeller være behov for en ny, men mindre omfattende, utredning for å vurdere varianter av det valgte eller besluttede tiltaket (se kapittel 1.2).

For eksempel kan utfallet av en samfunnsøkonomisk analyse være at det besluttes å investere i en ny IT-plattform eller et nytt helsetilbud. I et slikt tilfelle kan det være behov for å utrede i større detalj varianter av hvordan en slik plattform eller helsetilbudet bør utformes, der man bør dokumentere tidligere utredninger og bygge videre på disse for å synliggjøre hele beslutningsgrunnlaget.

Vi minner om at det er relevant å ta utgangspunkt i utredningsinstruksens seks spørsmål i enhver utredning av statlige tiltak der graden av grundighet i besvarelsen av disse skal vurderes opp mot størrelsen på tiltakets virkninger (se utredningsinstruksens krav om forholdsmessighet i punkt 2-2).³³

Innspill fra andre sektorer er viktig

Videre skal det vurderes ulike virkemidler og tiltak som alene eller i kombinasjon kan løse problemet man står overfor, uavhengig av hvilken statlig virksomhet som har ansvaret for virkemiddelet. Instruksens krav om tidlig involvering av berørte departementer og andre berørte er et viktig hjelpemiddel for å innhente nye perspektiver og åpne opp for nye løsninger som man ellers ikke ville ha vurdert.

For å tenke nytt og unngå stiavhengighet er det viktig å involvere andre til å komme med innspill. I tillegg til å involvere berørte grupper og andre interessenter er det nyttig å konsultere ekspertise med ulik fagbakgrunn både i sin egen virksomhet og sektor og andre virksomheter og sektorer. Av og til er det også hensiktsmessig å se til utlandet.  Se også boksen under som illustrerer behovet for økt samordning i staten.

Stegvis prosess for komme frem til de relevante tiltakene

I figuren under illustreres prosessen med å komme frem til de relevante tiltakene. Den inneholder disse fire stegene:

1. Definer mulighetsrommet. Problem, mål og rammebetingelser er grunnlaget for å definere mulighetsrommet.
2. Utforsk mulighetsrommet. Her bør man legge opp til en åpen og kreativ prosess, der man forsøker å få opp bredden av mulige tiltak.
3. Grovsil tiltakene. En grovanalyse er et nyttig hjelpemiddel for å vurdere hvilke tiltak som bør siles ut.
4. Beskriv tiltakene og vurder utformingen. Gi mer detaljert informasjon om tiltak som tas med videre i utredningen.

Selv om vi har satt opp dette som en stegvis prosess, vil det i praksis være en iterativ prosess, der man går frem og tilbake mellom de ulike stegene etter hvert som man innhenter mer kunnskap. Se figuren under som illustrerer de fire stegene. Nedenfor gir vi mer veiledning om stegene.

Steg 1: Definer mulighetsrommet

Fastsatte rammebetingelser vil, sammen med beskrivelsen av problemet og målene (som ble vurdert i arbeidsfase 1), definere mulighetsrommet, altså hvilke alternative tiltak som er relevante. Dersom man skal sette rammebetingelser som avgrenser hvilke tiltak som skal analyseres, bør disse begrunnes godt.

Rammebetingelsene er som regel knyttet til lover, vedtak eller sentrale prinsipielle spørsmål. Det legges til grunn at tiltakene må følge gjeldende lover og regelverk, slik at det gir liten verdi å bare henvise til ulike lovverk og forskrifter på et overordnet nivå. Dersom konkrete lover og regler skal omtales som rammebetingelser, må det komme tydelig frem hvorfor konsekvensene av å bryte disse rammebetingelsene er uakseptable, hvilke type tiltak det utelukker, og hvilke konsekvenser det fører til. Det kan for eksempel være aktuelt å spesifisere hvordan et romertallsvedtak i Stortinget som forplikter staten for flere år, vil sette begrensninger for utformingen av tiltak.

Dersom det oppgis rammebetingelser som legger tydelige begrensninger på hvilke tiltak som kan utredes, og som kan gå utover lønnsomheten av et eventuelt tiltak, er det viktig at utredningen drøfter hvordan disse kan endres eller gjøres mindre bindende, hvis det er mulig. For eksempel kan det være mulig å nyansere, omgjøre eller gi unntak fra vedtak og reguleringer dersom de fører til utilsiktede og lite hensiktsmessige begrensninger. Slike vurderinger bør være helhetlige og involvere relevante fagressurser.  

I noen tilfeller kan det som en del av et tiltak være ønskelig å kunne vurdere å endre lover og forskrifter. Dette bør da gå frem av utredningen, se for eksempel utredningen om et nytt system for veibruksavgift og bompenger.³⁴ I andre tilfeller vil lover ha en så overordnet innretning eller prinsipiell karakter at de neppe kan endres på bakgrunn av vurderingen av et bestemt tiltak. Et eksempel på en slik overordnet lov er forvaltningsloven. Den eksisterende loven må da tas for gitt, og man må vurdere tiltak innenfor et slikt handlingsrom. 

Politiske føringer bør ikke inngå i rammebetingelsene

Det er viktig å unngå at politiske føringer legges til grunn som rammebetingelser i en utredning.³⁵ I motsatt fall kan konsekvensen være at man avgrenser seg fra å utrede relevante, samfunnsøkonomisk lønnsomme tiltak. Som en hovedregel bør politiske føringer vurderes som ett av flere tiltak i analysen, slik at mulighetsrommet ikke snevres inn unødvendig.

Politiske føringer kan typisk dreie seg om å utrede ett konkret tiltak. Slike føringer kan også være utformet som politiske målsetninger, for eksempel ved at man skal oppnå et gitt utslippsmål, eller at man skal oppnå en gitt inntektsfordeling eller regionalpolitisk profil. Se også boksen under for tips for hvordan man bør håndtere politiske føringer.

Prinsipielle spørsmål må alltid vurderes

Det følger av utredningsinstruksen at man alltid skal vurdere om de relevante tiltakene vil kunne reise prinsipielle spørsmål. Dette dreier seg om viktige, grunnleggende prinsipper og verdier vi som samfunn ønsker å overholde og leve opp til, og som fortrinnsvis baserer seg på fellesverdier i samfunnet.

I boksen under gis det veiledning om hvordan prinsipielle hensyn bør vurderes i en samfunnsøkonomisk analyse. Se også DFØs veileder til utredningsinstruksen (se kapittel 2.1).

Steg 2: Utforsk mulighetsrommet

Når man utforsker mulighetsrommet, skal man tenke bredt og kreativt. Det er viktig at arbeidsprosessen er åpen og i liten grad legger føringer på hvilke tiltak som vurderes, slik at man minimerer risikoen for at gode tiltak utelukkes. Målet er å få frem tiltak som er tilstrekkelig forskjellige selv om de er rettet inn mot å løse det samme problemet.

For å komme frem til ulike tiltak bør man vurdere ulike typer tiltak og virkemidler, både i og utenfor sin egen sektor. Videre bør det alltid utredes tiltak med forskjellige ambisjonsnivåer – det vil si tiltak med ulik grad av måloppnåelse og tiltak med ulike egenskaper. Når det gjelder førstnevnte, kan det for eksempel være slik at mindre tiltak ikke fører til full måloppnåelse, men kostnadene kan være så små sammenlignet med nytten at det kan være aktuelt å vurdere dem nærmere. Store tiltak kan sikre full måloppnåelse, men kan til gjengjeld være uforholdsmessig dyre.

Hvor stor grad av måloppnåelse de ulike tiltakene vil ha, vil man først ha informasjon om når man har vurdert tiltakets nytte- og kostnadsvirkninger i arbeidsfase 4 (se kapittel 3.4) og vurdert den samfunnsøkonomiske lønnsomheten i arbeidsfase 5 (se kapittel 3.5). Vurderinger knyttet til graden av måloppnåelse er opp til beslutningstakeren å ta stilling til. Som nevnt i kapittel 3.1.4 skal slike forhold ikke påvirke rangeringen og anbefalingen i en samfunnsøkonomisk analyse, men inngå i beslutningsgrunnlaget som en tilleggsanalyse (se kapittel 3.8).

Se veiledning i boksen under som illustrerer betydningen av å tenke bredt i denne fasen.

Er regulering eneste løsning?

Reguleringstiltak er en type tiltak som direkte tar sikte på å lage regler for adferd eller produktutforming (se kapittel 3.2.1). Helse, miljø og sikkerhet er eksempler på samfunnsområder der det ofte er behov for reguleringer.

Når man har satt et mål, står man ofte overfor en rekke tiltak som kan bidra til at man når dette målet. Regulering vil i de fleste tilfeller være bare én av flere muligheter. En vanlig fallgruve er derfor å ikke vurdere andre typer virkemidler. For eksempel kan økonomiske virkemidler som skatter og avgifter eller omsettbare kvoter for miljøutslipp vise seg å løse problemet på en mer effektiv måte enn regulering. Dette dreier seg om å velge i spekteret mellom økonomiske virkemidler på den ene siden og reguleringer på den andre. I tillegg er informasjon, veiledning, tilrettelegging for selvregulering (for eksempel bransjestandarder) og tilbud om offentlige tjenester (for eksempel effektive digitale løsninger) eksempler på tiltak som kan erstatte eller supplere reguleringer og på den måten redusere kostnadene for de berørte eller øke måloppnåelsen.

Eksempler på økonomiske virkemidler er handel med tillatelser (særlig aktuelt for miljøutslipp), avgifter, subsidier, pantesystemer og skatteinsentiver. Typiske reguleringer er ulike typer standarder, forbud og påbud regulert i lover og forskrifter.

Forskjellige dimensjoner i mulighetsrommet

En mulig metode som kan være nyttig for å utforske mulighetsrommet, er å vurdere ulike dimensjoner (altså tiltakets egenskaper i mer abstrakt betydning) ved et tiltak langs en skala, for eksempel fra lav til høy, fra liten til stor grad og lignende. Figuren under er hentet fra Finansdepartementets veileder for konseptutvalgutredninger³⁷, som gjelder for prosjekter under statens prosjektmodell. Denne tar utgangspunkt i fire sentrale overordnede dimensjoner ved et investeringsprosjekt: funksjonalitet, kapasitet, fleksibilitet og robusthet.

En annen metode for å identifisere tiltak med ulike ambisjonsnivåer, er den såkalte 4-trinnsmetodikken, som tradisjonelt er mye benyttet innen samferdselssektoren. Metodikken går ut på at man gjennom følgende fire trinn se etter nye løsninger og nye kombinasjoner av løsninger: ³⁸

4-trinnsmetodikken kan bidra til å finne tiltak med ulike ambisjonsnivåer

1. Tiltak som påvirker etterspørselen etter tilbudet uten å gjøre investeringer i det eksisterende tilbudet
   Finnes det tiltak som kan bidra til å redusere eller øke etterspørselen etter et tilbud?
   • redusere kvaliteten på tjenesten, for eksempel gjennom reduserte åpningstider
2. Mindre endringer innenfor eksisterende tilbud
   Finnes det tiltak som kan bidra til økt kapasitet, produksjon eller kvalitet innenfor dagens regelverk og dagens tilbud? (Se også minimumsalternativet i kapittel 3.1.3.) Dette kan blant annet omfatte tiltak som
   • å ta i bruk nye arbeidsmetoder, for eksempel digitalisering eller å endre andre arbeidsformer
   • å justere tilbudet til brukerne, for eksempel ved å gi dem bedre informasjon eller andre standardtilbud (dulting)
   • å justere arbeidsdelingen, for eksempel ved å sentralisere eller desentralisere deler av tjenestetilbudet
3. Større endringer av det eksisterende tilbudet eller regulering
   Tilsier problemet at det er behov for å endre ansvarsforholdet, bygge ut et nytt tilbud eller endre reguleringer på et område? Man bør eventuelt vurdere om man bør prøve ut et nytt tiltak som en anskaffelse, utbygging av infrastruktur, nytt regelverk og lignende i liten skala. Er det mulig å skalere opp (utvide) tiltaket over tid?
4. Nyskaping
   Finnes det helt nye måter å løse problemet på? Selv om tiltakene kanskje ikke lar seg gjennomføre slik de foreslås i første omgang, har det kanskje elementer som kan videreutvikles. Kan for eksempel ny teknologi gjøre det mulig å avvikle eller redusere offentlige reguleringer eller det    offentlige tilbudet på velferdsområdet?

Ved å finne tiltak for hvert av trinnene over er det også større sjanse for at man identifiserer mer utradisjonelle tiltak. Disse behøver ikke nødvendigvis å bli med videre i analysen, men er nyttige for å åpne opp mulighetsrommet mest mulig – det vil si å finne frem til det som finnes av mulige løsninger. Det kan være nyttig å beskrive tiltakene på et overordnet nivå i første omgang, det vil si som prinsippskisser uten for mange detaljer, for så å beskrive dem mer detaljert i steg 4.

Tiltakspakker kan være en god løsning

I mange tilfeller kan det være nødvendig eller hensiktsmessig å bruke kombinasjoner av virkemidler eller iverksette flere tiltak samtidig for å løse et problem og oppnå ønsket virkning (effekt). Ulike tiltak settes da sammen i en tiltakspakke. Et investeringsprosjekt som forutsetter endringer i regelverket, er ett eksempel på dette. Et annet er at etterlevelsen av et regelverk kan bedres eller kostnadene for de berørte reduseres ved at reguleringen kombineres med veiledningstiltak.

Det kan være viktig å vurdere hvordan slike kombinasjoner samlet sett kan bidra til best mulig måloppnåelse. Det å se flere tiltak i sammenheng er vesentlig når relevante tiltak skal velges ut for videre analyse.

Noen momenter som bør vurderes:

• Er det tiltak som forsterker hverandre, eller som i ytterste konsekvens er gjensidig avhengige for å få effekt (positiv synergieffekt)?
• Er det tiltak som svekker hverandre eller i ytterste konsekvens utelukker hverandre (negativ synergieffekt)?

Videre kan det som tidligere nevnt være nyttig å vurdere tiltak og virkemidler som treffer ulike deler av problemstillingen. For eksempel kan det være relevant å både vurdere tiltak som et rettet inn mot å fjerne årsakene til et problem, og tiltak som er rettet inn mot å redusere konsekvensene av dem (se kapittel 3.1.1). Se eksempel under som illustrerer dette.

Relevante tiltak i eksempelet om svakheter i tilbudet til barn og unge

I eksemplet med svakheter i det offentlige tilbudet til barn og unge³⁹ er det en rekke tiltak som er relevante for å nå målet om et godt tilbud til barn og unge. Ettersom en av de mest sentrale årsakene til svakhetene var manglende kunnskap og kompetanse hos de ansatte i barnevernet, er det relevant å vurdere ulike kompetansehevende tiltak for denne gruppen.

Eksempler på tiltak som hever kompetansen til de ansatte:

• utdanningstiltak for å heve grunnkompetansen
• bedre praksis ved barnevernsutdanningen ved universiteter og høyskoler
• kompetansekrav til barnevernstjenester og institusjoner
• autorisasjons- og godkjenningsordninger for ansatte i barnevernet
• tiltak for å styrke juridisk og psykofaglig kompetanse i barnevernet

For å fange opp utsatte barn i en tidlig fase, bør det også vurderes tiltak som er rettet inn mot for eksempel barnehager og helsestasjoner. For eksempel vil det være relevant med tiltak som veileder om hvordan ansatte i barnehager og helsestasjoner skal melde inn saker til barnevernet.

I tillegg til å vurdere kompetanse- og veiledningstiltak rettet inn mot ulike brukergrupper bør det også vurderes om det er relevant med andre typer tiltak. For eksempel kan det være relevant å vurdere organisatoriske virkemidler for å bøte på mangelfullt samarbeid og samordning mellom ulike offentlige tjenester.

Steg 3: Grovsil tiltakene

Dersom man har identifisert mange tiltak i det forrige steget, er det fornuftig å finne frem til de tiltakene som er mest relevante.

Her er noen gode kriterier for å sile ut og komme frem til relevant tiltak som man bør ta med videre i utredningen. Hvis svaret er «ja» på ett eller flere av spørsmålene under, bør disse siles ut.

• Er tiltaket åpenbart samfunnsøkonomisk ulønnsomt?
• Vil tiltaket føre til svært lav måloppnåelse?
• Reiser tiltaket prinsipielle spørsmål som gir absolutte begrensninger på om tiltaket kan gjennomføres? (se utredningsinstruksens andre spørsmål «Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltaket?»)

Som et hjelpemiddel for å vurdere disse tre spørsmålene kan man utarbeide en grovanalyse. Dersom denne ble utarbeidet i forkant av utredningen (se kapittel 1.2), kan man ta utgangspunkt i denne og oppdatere den med ny kunnskap.

Alle tiltakene som er identifisert, bør gjøres rede for, og dersom noen av dem forkastes, bør dette begrunnes. Kriteriene for utsilingen og resultatet av den bør dokumenteres som en del av analysen for å sikre gjennomsiktighet og etterprøvbarhet.

Andre mulige forhold som kan føre til at tiltak forkastes, er

• teknologiske begrensninger
• organisasjonsmessige begrensninger
• uakseptabel risiko
• uheldige ansvarsforhold
• budsjettbegrensninger
• tidsbegrensninger

Før et tiltak forkastes, bør man avklare om det finnes tilretteleggende aktiviteter som kan gjøre at det likevel er gjennomførbart, for eksempel utsatt oppstart for å avvente ny teknologi, kompetansehevingstiltak i organisasjonen eller nye budsjettvedtak.

Steg 4: Beskriv tiltakene og vurder utforminge

Etter utsilingsrunden sitter man igjen med et antall relevante tiltak. For å kunne identifisere og tallfeste nytte- og kostnadsvirkningene av tiltakene (og eventuelle kombinasjoner av disse) i neste arbeidsfase (fase 3) trengs det en mer detaljert beskrivelse av tiltakene og hvordan de er tenkt gjennomført.

Det går frem av rundskriv R-109/2021 fra Finansdepartementet at de identifiserte tiltakene må beskrives så detaljert at det er mulig å gjennomføre den samfunnsøkonomiske analysen. Dette innebærer at de må beskrives på en slik måte at det er mulig å identifisere virkningene av dem i neste arbeidsfase (se kapittel 3.3).

Beskrivelsen av tiltaket bør inneholde disse elementene:

• hvem som er tiltakets målgruppe
• tiltakets omfang og kvalitet
• hvem som skal gjennomføre tiltaket
• tidsrammen for gjennomføringen av tiltaket
• hvordan tiltaket skal finansieres
• nødvendige tilretteleggende aktiviteter eller sentrale forutsetninger som må være oppfylt for å lykkes med tiltaket (for eksempel regelverk som må endres for at tiltaket skal kunne gjennomføres)

Man bør også vurdere muligheten for fleksible løsninger og være kritisk til tidspunktet for gjennomføringen. Dette er særlig aktuelt i forbindelse med irreversible beslutninger og analyser av usikkerheten rundt tiltakene.

Følgende momenter bør vurderes:

• Skal tiltaket iverksettes nå eller utsettes?
• Skal utbyggingen eller innføringen skje trinnvis?
• Skal produksjonen eller produksjonsmetodene variere?
• Er det mulig å reversere tiltaket, eller er tiltaket irreversibelt?

Når det gjelder irreversible investeringer med høy grad av usikkerhet, er det spesielt i disse to tilfellene man bør vurdere å utsette investeringsbeslutningen:⁴⁰

• når planlagte, ikke-vedtatte prosjekter kan påvirke lønnsomheten
• når teknologisk utvikling kan virke inn på løsningsvalg, kostnader og nytte

Les mer om fleksibel utforming av tiltak og realopsjoner ved irreversible investeringsprosjekter i kapittel 3.6.5.

Etter at tiltaket er besluttet iverksatt, er det viktig å sikre god gjennomføring og oppfølging gjennom gevinstrealisering og evaluering. Man kan derfor med fordel begynne å tenke på både gevinstrealisering og evaluering i denne fasen av analysen, se kapittel 3.8.

Fotnoter

³¹Veilederen vil etter planen publiseres i løpet av 2023. I denne veilederen er konsept definert som følgende: «Et konsept er en overordnet, helhetlig løsning på et problem eller et udekket behov. Konseptene kan bestå av ett enkelt tiltak eller en kombinasjon av flere deltiltak og virkemidler.»

³²Å legge til rette for gode valg kan beskrives som dulting eller en dytt i riktig retning – «nudging» på engelsk. Thaler R.H., Sunstein C.R. 2008. Nudge: Improving Decisions about Health, Wealth, and Happiness. New Haven: Yale University Press, 2008.

³³Du finner mer veiledning om forholdsmessighetsprinsippet i kapittel 2.2.1 i DFØs veileder til utredningsinstruksen.

³⁴Se informasjon om utredningen her: Konseptvalg for et nytt system for veibruksavgift og bompenger - Skatteetaten

³⁵Politiske føringer bør heller ikke formuleres som mål i en utredning, se kapittel 3.1.4.

³⁶De syv pliktene for embetsverket er et rammeverk utarbeidet for å bidra til god rolleforståelse mellom den politiske ledelsen og embetsverket. Se Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverk. Syv plikter for embetsverket. Utgitt av Kommunal- og moderniseringsdepartementet i samråd med Statsministerens kontor (2019).

³⁷Veilederen vil etter planen publiseres høsten 2023.

³⁸Metoden er basert på metodikk fra Statens vegvesen, men er her tilpasset til å gjelde for alle typer tiltak.

³⁹Eksempelet er basert på NOU 2017: 13 Svikt og svik og rapporten Samfunnsøkonomisk analyse av kompetansehevingstiltak i barnevernet (utarbeidet av Oslo Economics, rapport 2019-17), der vi har gjort forenklinger for å illustrere de viktigste budskapene.

⁴⁰Se Concept-rapport nr. 71 Nullalternativets rolle i konseptvalgutredninger.