Kapittel

3. Tidlig involvering, foreleggelse og høring

Dette kapittelet gir veiledning om instruksens prosesskrav.

Først veiledes det om hvordan man kan oppfylle kravene om å involvere alle som berøres av tiltaket, tidlig. Videre gis det veiledning om hvilke saker som skal til foreleggelse før høring, og til hvilke departementer disse bør forelegges.

Til sist gis det veiledning om hvordan høringen bør gjennomføres, hvor lang høringsfristen bør være, og i hvilke tilfeller høring kan unntas.

Dette kapittelet er relevant for dem som er ansvarlige for utredningen, og for dem som skal gjennomføre utredningen. For ledere i statlige forvaltningsorganer vil det være nyttig å ha en overordnet kjennskap til prosesskravene.

3.1 Tidlig involvering

Utredningsinstruksens punkt 3-1

Berørte departementer skal involveres så tidlig som mulig i utredningsprosessen. Andre som er berørt av tiltaket, skal involveres tidlig så langt dette er hensiktsmessig.

Når ny EØS- og Schengen-relevant politikk og nytt regelverk planlegges og utvikles i EU, skal ansvarlig departement involvere andre berørte departementer i dette arbeidet, jf. kapittel 5.

Før et offentlig utvalgsarbeid settes i gang, skal utkast til mandat først forelegges berørte departementer.

3.1.1 Hvordan gjennomføre tidlig involvering?

Det fremgår av instruksen at berørte departementer skal involveres så tidlig som mulig i utredningsprosessen. Andre som er berørt av tiltaket, skal involveres tidlig så langt dette er hensiktsmessig.

Tidlig involvering av dem som er berørt av tiltaket, vil bidra til at man i en tidlig utredningsfase får nyttige innspill som vil øke kvaliteten på beslutningsgrunnlaget. Det er enklere å innarbeide innspill fra en høring på et tidlig tidspunkt enn ved en senere høring (jf. instruksens punkt 3-3). Det forvaltningsorganet som er utredningsansvarlig, bør involvere berørte myndigheter via de respektive fagdepartementene. Med berørte myndigheter menes statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning. Med andre som er berørt av tiltaket, menes enkeltpersoner eller grupper i samfunnet, privat og offentlig næringsvirksomhet, organisasjoner og andre berørte grupper som er identifisert.

Frist for uttalelse bør være minst to uker når berørte departementer blir involvert, med mindre annet er avtalt mellom departementene. Det samme gjelder når andre berørte blir involvert.

Når man involverer berørte, kan det være nyttig å legge frem en (grov) forhåndsvurdering av de seks spørsmålene som utgjør minimumskravet til enhver utredning (jf. avsnitt 2.2). Ved å involvere berørte tidlig i utredningsprosessen kan innspill fra disse gi bidrag til blant annet problembeskrivelsen, alternative løsninger og virkninger av tiltak. På den måten kan det skapes økt kvalitet og legitimitet i den videre prosessen og for tiltakene som man ender opp med å utrede. Vi bør derfor tidlig vurdere hvilke myndigheter og andre berørte som bør involveres i utredningsarbeidet.

Før man setter i gang større lovarbeider eller andre lovarbeider som kan reise lovstrukturspørsmål, skal saken forelegges Justis- og beredskapsdepartementet, jf. instruksens punkt 4-2.

Dersom man forventer at et tiltak medfører en ny oppgaveplikt eller endring i eksisterende oppgaveplikt for næringsdrivende, skal Oppgaveregisteret kontaktes for bistand ved utforming av oppgaveplikten og for å få vurdert samordningsmuligheter, jf. § 13 i forskrift til oppgaveregisterloven.

Tidlig involvering kan være nedfelt i lov og forskrift. Krav om tidlig involvering er for eksempel nedfelt i plan- og bygningsloven, i petroleumsloven og i miljøinformasjonsloven. I saker som gjelder offentlig støtte, er tidlig involvering av Nærings- og fiskeridepartementet viktig for å få til hensiktsmessige prosesser.

For å sikre bred involvering bør vi vurdere høringsformer som åpner for innspill fra alle som er interessert i å komme med innspill. Departementene kan legge ut forhåndsvurderingen på regjeringen.no, mens underliggende virksomheter kan benytte eget nettsted.

Som et supplement til den digitale eller skriftlige foreleggelsesrunden bør man også vurdere å legge ut forhåndsvurderingen på sosiale medier og/eller avholde høringsmøter.

Ordinære høringsmøter forutsetter en fysisk tilstedeværelse på ett bestemt sted av gangen. For å sikre bred deltakelse på høringsmøter kan man vurdere å supplere disse med videokonferanser. Alle kan dermed i prinsippet delta på slike møter.

Bred involvering er sentralt for å få frem mangfoldet i utredningen, slik at man til slutt kan trekke de beste konklusjonene. For eksempel kan interesseorganisasjoner ha særskilt fagkompetanse som kan være nyttig, selv om de ikke er direkte berørt av tiltaket.

Noen ganger kommer det sivile samfunn (innbyggere, organisasjoner og næringsliv) med forslag til tiltak som regelendringer og lignende uten at de er forespurt. Slike henvendelser blir gjerne kalt lobbyvirksomhet, og er ofte verdifulle både ut fra demokratiske hensyn og ut fra hensynet til kvalitet i saksbehandlingen. Samtidig er det viktig at det er åpenhet om slike innspill, og at disse journalføres på saken som følger utredningen.

En høringsrunde som gjennomføres før utredningen er ferdigstilt, vil ikke erstatte den ordinære høringen (jf. avsnitt 3.3). Men senere høringsrunde kan effektiviseres siden berørte allerede er gjort kjent med problemstillingene og også har hatt anledning til å spille inn sine synspunkter.

3.1.2 Hvordan organisere utredningsarbeidet og eventuelt opprette utvalg? 

Arbeidet med utredningen kan organiseres på ulike måter. Når man utreder mindre tiltak, er det ofte tilstrekkelig at en saksbehandler i ansvarlig virksomhet gjennomfører utredningen. Andre eksempler på organisering av arbeidet kan være:

  • intern arbeidsgruppe med eventuell ekstern referansegruppe (for eksempel fra andre departementer, underliggende virksomheter, forskningsmiljøer, brukerorganisasjoner o.l.)
  • interdepartementalarbeidsgruppe med eventuell ekstern arbeidsgruppe
  • utredning ved et forskningsinstitutt, konsulentselskap o.l.
  • offentlige utredningsutvalg
  • spesialutvalg for EØS- eller Schengen-saker

Det fremgår av instruksen at før et offentlig utvalgsarbeid settes i gang, skal utkast til mandat forelegges berørte departementer. I mandatet skal det fremgå at det skal gjennomføres en utredning som er i samsvar med kravene i instruksen (jf. instruksens punkt 1-3).

I de tilfellene hvor det nedsettes utvalg, gir veileder i utvalgsarbeid i staten informasjon.

Viktige offentlige utredningsutvalg skal oppnevnes av Kongen i statsråd.

3.1.3 Behandling av sak i regjeringskonferanse

På dette tidspunktet må man vurdere om saken er så viktig at den skal legges frem for regjeringen. Se Om r-konferanser, punkt 2.2, som omtaler saker hvor regjeringen alltid skal ta stilling til om arbeidet kan settes i gang, og punkt 2.3 om oppnevning av offentlige utredningsutvalg.

R-notater skal normalt sett ikke fremmes som en erstatning for å involvere berørte departementer tidlig. Før man sender et eventuelt r-notat på foreleggelse, bør berørte departementer ha vært involvert, og man bør ha oppnådd størst mulig grad av samordning.

3.1.4 Statlige konsultasjonsordninger

På en del områder har staten avtalt en konsultasjonsordning. Når det gjelder saker som påvirker kommuner og fylkeskommuner, se Rettleiar for konsultasjonsordninga.

I saker som vil kunne påvirke samiske interesser direkte, har statlige myndigheter plikt til å konsultere Sametinget og eventuelt andre berørte samiske interessegrupper, jf. Prosedyrer for konsultasjoner mellom statlige myndigheter og Sametinget. Formålet med konsultasjoner er å søke å oppnå enighet om foreslåtte tiltak og beslutninger. Veileder for statlige myndigheters konsultasjoner med Sametinget og eventuelle øvrige samiske interesser gir veiledning til praktiseringen av konsultasjonsprosedyrene. Kommunal- og moderniseringsdepartementet bør, som samordningsdepartement for samiske saker, orienteres om saker som kan påvirke samiske interesser direkte.

3.2 Foreleggelse for høring

Utredningsinstruksens punkt 3-2

Ansvarlig departement skal forelegge alle forslag til tiltak med vesentlige virkninger for berørte departementer. Forslag til lov og forskrift skal alltid forelegges berørte departementer. Foreleggelse skal skje før forslaget legges ut på høring. Kravet om foreleggelse gjelder ikke for offentlige utredninger (NOU).

Tiltak som får vesentlige budsjettmessige virkninger for staten, skal forelegges Finansdepartementet. Tiltak som får vesentlige virkninger for kommunene eller fylkeskommunene, skal forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tiltak som får vesentlige virkninger for næringslivet, skal forelegges Nærings- og fiskeridepartementet.

Utkast til meldinger til Stortinget (Meld. St.) og proposisjoner med forslag til stortingsvedtak (Prop. S) skal forelegges berørte departementer før utkast legges fram for regjeringen. Utkast til meldinger til Stortinget og proposisjoner med forslag til stortingsvedtak som har vesentlige virkninger for kommunene eller fylkeskommunene, skal forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet til uttalelse.

Forleggelse etter dette punktet gjelder ikke budsjettproposisjoner og heller ikke meldinger til Stortinget som legges fram rutinemessig og til informasjon. Slike dokumenter skal likevel forelegges Finansdepartementet.

Frist for uttalelse skal være minst tre uker hvis ikke annet er avtalt mellom departementene.

3.2.1 Foreleggelse for departementene

Det fremgår av utredningsinstruksen at ansvarlig departement skal forelegge alle forslag med vesentlige virkninger for berørte departementer. Forslag til lov og forskrift skal alltid forelegges berørte departementer. Kravet om foreleggelse gjelder ikke for utarbeidede offentlige utredninger (NOU).

Videre fremgår det av instruksen at forslaget skal forelegges før det legges ut på høring. Dette innebærer at fagdepartementet skal legge frem utredningen for de berørte departementene – før saken sendes på høring – i tilfeller der tiltaket har vesentlige virkninger på andre departementers ansvarsområder, eller der det berører dem i vesentlig grad på andre måter.

Når det gjelder foreleggelse av lover og forskrifter, gjelder det ikke etter instruksen noe krav om vesentlighet. Men også i disse tilfellene vil det være en nedre terskel for når et departement vurderes å være berørt av forslaget til lov eller forskrift.

Frist for uttalelse er ifølge instruksen minst tre uker hvis ikke annet er avtalt mellom departementene.

Videre sier instruksen at utredningen skal forelegges Finansdepartementet når tiltak får vesentlige budsjettmessige virkninger. Se nærmere om dette i det årlige hovedbudsjettskrivet fra Finansdepartementet. Veileder i statlig budsjettarbeid gir innføring i regjeringens arbeid med å forberede nytt statsbudsjett.

Tiltak som får vesentlige virkninger for kommunene eller fylkeskommunene, skal forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Tiltak som får vesentlige virkninger for næringslivet, herunder konkurranseforhold, skal forelegges Nærings- og fiskeridepartementet.

Andre eksempler på nødvendige departementsforeleggelser er følgende:

  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige administrative eller organisatoriske virkninger i statsforvaltningen, skal saken forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet og Finansdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for miljøet, skal saken forelegges Klima- og miljødepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige samfunnsøkonomiske virkninger, skal saken forelegges Finansdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil ha vesentlige virkninger for samfunnssikkerhet, skal saken forelegges for Justis- og beredskapsdepartementet. For nærmere håndtering og ansvarsdeling, se samfunnssikkerhetsinstruksen fra 2017 .
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for befolkningens liv og helse eller fordelingen av helsen i befolkningen, skal saken forelegges Helse- og omsorgsdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for byggsektoren, skal saken forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for distriktsområder, skal saken forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for forholdet til personvern, skal saken forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige likestillingsmessige virkninger, jf. likestillings- og diskrimineringsloven § 1, skal saken forelegges Barne- og likestillingsdepartementet.
  • Dersom tiltak som utredes, vil medføre vesentlige virkninger for forholdet til menneskerettighetene, skal saken forelegges Justis- og beredskapsdepartementet.
  • Tiltak som vil medføre virkninger for Svalbard, Jan Mayen eller de norske bilandene i Antarktis, skal forelegges Justis- og beredskaps- departementet, jf. polarutvalgsinstruksen.
  • Saker som reiser særskilte spørsmål om EØS-relevans, skal forelegges Utenriksdepartementet. Se veiledning i kapittel 5.
  • Dersom et tiltak som skal utredes, kan medføre vesentlige endringer for samiske interesser eller nasjonale minoriteter, skal saken forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Samordning og foreleggelse av EØS/Schengen-saker skjer i henhold til regler i kapittel 5.

Merk at listen over de berørte instansene som er nevnt over er ikke uttømmende. Det kan dessuten foreligge en plikt til å forelegge saker for andre departementer som følge av spesifikt regelverk.

3.2.2 Meldinger og proposisjoner

Det fremgår av utredningsinstruksen at utkast til meldinger til Stortinget (Meld. St.) og proposisjoner med forslag til stortingsvedtak (Prop. S) skal forelegges berørte departementer før utkast legges frem for regjeringen. Finansdepartementet vil alltid være berørt.

Når det gjelder utkast til meldinger til Stortinget og proposisjoner med forslag til stortingsvedtak som har vesentlige virkninger for kommunene og fylkeskommunene, skal disse forelegges Kommunal- og moderniseringsdepartementet til uttalelse. Videre følger det av instruksen at denne foreleggelsesplikten ikke gjelder for budsjettproposisjoner og heller ikke meldinger til Stortinget som legges frem rutinemessig og til informasjon. Slike dokumenter skal likevel alltid forelegges Finansdepartementet.

Det følger av instruksen at frist for uttalelse normalt skal være tre uker hvis ikke annen frist er avtalt mellom departementene.

Utkast til proposisjoner og meldinger til Stortinget skal utformes i samsvar med kapittel 3 i Om statsråd. Se også DSS’ veileder for utarbeiding av NOU-er, proposisjoner og meldinger. Fagdepartementene avgjør selv om utkast til proposisjoner og meldinger til Stortinget bør forelegges underliggende virksomheter. Når det gjelder regjeringens behandling av utkast til proposisjoner og meldinger, vises til Om r-konferanser, punkt. 2.4, 2.5 og 2.6.

3.3 Høring

Utredningsinstruksens punkt 3-3

Offentlige utredninger, forslag til lov og forskrift og forslag til tiltak med vesentlige virkninger skal normalt legges ut på høring. Høringene skal være åpne for innspill fra alle. Høringsfristen skal tilpasses omfanget av tiltaket og hvor viktig det er.

Høringsfristen skal normalt være tre måneder, og ikke mindre enn seks uker. Høring kan unnlates dersom den:

  • ikke vil være praktisk gjennomførbar
  • kan vanskeliggjøre gjennomføringen av tiltaket eller
  • må anses som åpenbart unødvendig

En beslutning om å unnlate høring skal treffes av øverste leder i det ansvarlige forvaltningsorganet. Beslutningen skal være skriftlig og begrunnet, og skal følge saken.

Hvis høringsuttalelsene eller andre forhold fører til vesentlige endringer i forslaget, skal det reviderte forslaget legges ut på ny høring.

Forslag til tiltak som er unntatt offentlighet etter offentlighetsloven, skal ikke høres.

Når Europakommisjonen har foreslått nytt regelverk som kan ha vesentlig betydning for Norge, skal det ansvarlige forvaltningsorganet sørge for å gjøre forslaget offentlig tilgjengelig uten ugrunnet opphold. Berørte parter skal normalt høres før en norsk posisjon foreligger i saken. Forslag til gjennomføring av vedtatt EØS- og Schengen-regelverk i Norge skal høres:

  • dersom regelverket ikke har vært på høring på forslagsstadiet
  • dersom regelverket er vesentlig endret siden høring på forslagsstadiet
  • dersom det er valgmuligheter knyttet til gjennomføringen

Høringsfristen i EØS- og Schengen-saker skal tilpasses den tiden som står til rådighet, og kan være kortere enn seks uker.

3.3.1 Hva skal på høring og hvordan skal høringen gjennomføres?

Det fremgår av utredningsinstruksen at offentlige utredninger, forslag til lov og forskrift og forslag til tiltak med vesentlige virkninger normalt skal legges ut på høring. Sistnevnte innebærer at mindre tiltak er unntatt fra å legges ut på høring. Unntakene fra alminnelig høring er nærmere beskrevet nedenfor (jf. avsnitt 3.3.6).

Forvaltningsloven legger til grunn at forvaltningen skal opplyse sakene så godt som mulig før det blir tatt beslutninger. Høring brukes som et virkemiddel for at innbyggere, organisasjoner og næringsliv skal få si sin mening om ulike forslag til forvaltningen, men også for at de skal få anledning til å føre kontroll med hva forvaltningen gjør, og med hvordan den utfører oppgavene sine.

Et høringsnotat kan legge frem forslag til tiltak basert på tidligere utredninger, internt eller eksternt utført. Det er viktig at høringsnotatet gir tydelig uttrykk for hvordan slike utredninger er blitt håndtert og vurdert som grunnlag for de forslag som fremmes i høringsnotatet. Det bør tydelig fremgå hvordan alternative forslag vurderes, eventuelt tidligere er blitt vurdert, og hvorfor høringsnotatet legger mest vekt på en bestemt måte å løse utfordringene på.

For utkast til nye eller endrede forskrifter gjelder bestemmelsene i forvaltningsloven § 37, som regulerer hvordan man skal innhente høringsinnspill i disse tilfellene. Når det gjelder forslag til lover og forskrifter som er særlig relevante for næringslivet, skal Regelrådet for næringslivet informeres om høringen etter instruksens punkt 4-3 (jf. veiledning i kapittel 4).

Det fremgår videre av instruksen at høringene skal være åpne for innspill fra alle. Dette innebærer at man når utredningen er ferdig, skal åpne opp for at alle som er interessert i å komme med innspill, skal få anledning til det.

For å sørge for en bred involvering bør departementene legge ut høringen på regjeringen.no, og underliggende virksomheter bør benytte eget nettsted.

Normalt bør man gjøre berørte departementer, private organisasjoner og andre berørte oppmerksomme på høringen gjennom e-post. Det fagdepartement som mottar informasjon om høringssaken, har ansvar for at berørte underliggende virksomheter og andre berørte offentlige myndigheter gjøres oppmerksomme på høringen. Høringssaken kan sendes som vedlegg, eller man kan vise til at høringssaken er lagt ut på regjeringen.no eller på nettsiden til underliggende virksomhet.

Som et supplement til den digitale eller skriftlige høringsrunden bør man også vurdere å legge ut utredningen på sosiale medier og/eller avholde høringsmøter (jf. avsnitt 3.1).

En bred høringsrunde kan med fordel også gjennomføres i en tidlig utredningsfase. Som tidligere nevnt vil en tidlig høringsrunde kunne effektivisere, men ikke erstatte, en senere høringsrunde som foretas når utredningen er ferdig.

Norges forpliktelser etter WTO-avtalene

Det følger av Norges forpliktelser etter WTO-avtalene om tekniske handelshindringer og veterinære og plantesanitære forhold at WTOs medlemmer skal få anledning til å uttale seg om endringer i reguleringer som faller inn under disse avtalene, før de kan gjennomføres i nasjonalt regelverk. Forvaltningsvirksomheter som utreder forslag om slike lov- og forskriftsendringer, kan kontakte Utenriksdepartementet for ytterligere informasjon.

3.3.2 Hvor lang skal høringsfristen være?

Det fremgår av utredningsinstruksen at høringsfristen skal tilpasses omfanget av tiltaket og hvor viktig det er. Høringsfristen skal normalt være tre måneder og ikke mindre enn seks uker.

Kravet om å vurdere fristen ut fra omfanget på tiltaket og hvor viktig det er (forholdsmessighet), vil kunne brukes til å sette en frist i intervallet fra seks uker til tre måneder. Jo flere som er berørt av forslaget, jo flere bør oppfordres til å delta i høringen. Når man skal sette høringsfristen, må man ta hensyn til at høringsinstansene er ulikt organisert, og til at de kan ha ulike prosedyrer for å behandle høringssaker. For eksempel har noen høringsinstanser rutiner for å behandle høringssaker i kollegiale organer som ikke møtes så ofte. For tiltak som man vurderer som viktige og omfattende, kan man også sette en lengre frist enn tre måneder.

Det er kun for EØS-saker at instruksen åpner for å sette en kortere frist enn seks uker. For øvrige saker vil en kortere frist innebære at instruksen fravikes (jf. veiledning i avsnitt 1.4). I slike tilfeller bør alternative høringsformer, for eksempel høringsmøter, vurderes i tillegg til skriftlige.

3.3.3 Om høring i Norge av forslag til nytt EU-regelverk 

Berørte parter skal normalt høres før en norsk posisjon foreligger i saken. Departementene fastsetter en høringsfrist som gjør det mulig å utarbeide foreløpig norsk posisjon raskest mulig og senest innen tre måneder etter at Europakommisjonen har fremmet et forslag. Høringsfristen må gjøre norsk effektiv medvirkning i regelverksutformingen mulig, men bør normalt ikke være kortere enn tre uker. Høring kan foregå parallelt med at det arbeides med å utforme en foreløpig norsk posisjon. Man kan la være å gjennomføre høring dersom man anser det som åpenbart unødvendig, eller dersom det ikke vil være praktisk gjennomførbart.

Departementene bør også sende relevante grønnbøker og hvitbøker fra Europakommisjonen på høring i Norge. Dersom man har kunnskap om annet pågående arbeid med regelverk i EU som berører sentrale norske interesser, uten at det nødvendigvis foreligger formelle dokumenter fra EU, bør departementet vurdere å invitere berørte parter til å komme med synspunkter og vurderinger. Dette for å bidra til å legge til rette for et tidlig og godt medvirkningsarbeid.

Hvordan man kan gjennomføre høringen, er beskrevet ovenfor. Man kan også invitere medlemmer av faste referansegrupper, for eksempel kommunesektoren, arbeidslivets parter, næringsorganisasjoner og forbrukerorganisasjoner, til å delta på utvidede møter i spesialutvalg hvis dette er hensiktsmessig.

3.3.4 Om EØS-høring av norsk regelverk

Høring av tekniske regler

Utkast til tekniske regler som utarbeides av statlige myndigheter, skal etter EØS-høringsloven meldes til EFTAs overvåkingsorgan (ESA).

Se Veileder til lov om europeisk meldeplikt for tekniske regler (EØS-høringsloven).

Meldeplikten gjelder ikke regelverk som utelukkende gjennomfører EU-regler. Dersom regelverket inneholder nasjonale tilpasninger, må det likevel meldes etter EØS-høringsloven.

Meldingen skal sendes på eget skjema (se lenke i veileder) sammen med utkastet til regelverk på norsk og engelsk. Send meldingen på e-post til Nærings- og fiskeridepartementet for videreformidling til ESA (tbt.notifications@nfd.dep.no).

En tre måneders stillstandsperiode starter fra det tidspunkt ESA mottar meldingen. Reglene som er sendt på høring, kan ikke vedtas før stillstandsperioden er utløpt. Dersom tekniske regler ikke er meldt etter lovens bestemmelser eller er vedtatt før stillstandsperioden er utløpt, kan reglene i utgangspunktet ikke anvendes eller påberopes.

Høring av krav til tjenestevirksomhet

Regelverk som setter krav til etablerte tjenesteytere og/eller midlertidige tjenesteytelser fra andre EØS-land, skal meldes til ESA etter EØS-høringslovens kapittel VI. For veiledning, se Notifisering i henhold til EØS-høringsloven kapittel 6 - Meldeplikt for krav til tjenestevirksomhet.

Send meldingen ved å benytte informasjonssystemet for det indre marked (IMI). Alle meldinger skal inneholde de foreslåtte krav på norsk og på engelsk. Nærings- og fiskeridepartementet er nasjonal koordinator for IMI og kan kontaktes om spørsmål knyttet til meldeprosessen (imi@nfd.dep.no).

ESA skal innen tre måneder vurdere om regelverket er i tråd med tjenestedirektivets bestemmelser, men dette er ikke til hinder for at regelverket kan tre i kraft i denne perioden.

3.3.5 Når er det krav om ny høring?

Det fremgår av utredningsinstruksen at det reviderte forslaget skal legges ut på ny høring i tilfeller der høringsuttalelsene eller andre forhold fører til vesentlige endringer i forslaget. Der høringsinstansene har hatt saken til høring tidligere, vil det i de fleste tilfeller være tilstrekkelig å legge ut de delene av utredningen som er endret, med henvisning til den opprinnelige saken.

Høringsfristen skal også ved ny høring settes i intervallet fra seks uker til tre måneder ut ifra en vurdering av hvor viktig og omfattende tiltaket er.

3.3.6 Når kan høring unnlates, og av hvem?

Dokumenter eller opplysninger i en sak som er vurdert unntatt offentlighet etter offentleglova skal ikke høres, jf. instruksens punkt 3-3 femte ledd. Når det gjelder statlige budsjettsaker, følger det av offentleglova § 22 at hele dokumentet i saken kan unntas.

Videre fremgår det av instruksen at man kan la være å gjennomføre høring dersom det ikke er praktisk mulig å gjennomføre den, dersom høringen kan gjøre det vanskelig å gjennomføre tiltaket, eller dersom man vurderer det som åpenbart unødvendig. Disse unntakene illustreres med følgende eksempler:

  • Høring kan for eksempel være vanskelig å gjennomføre i praksis i tilfeller der man står overfor stramme tidsrammer. For eksempel kan det være behov for tiltak som krever snarlig iverksettelse for å forhindre alvorlige utfall på liv, helse og miljø.
  • I noen tilfeller kan høring gjøre det vanskelig å gjennomføre tiltaket. For eksempel vil høring av endrede skatteregler og lignende kunne medføre at selskaper og enkeltpersoner får mulighet til å tilpasse seg på en måte som undergraver effekten av tiltaket.
  • Tilfeller der høring kan anses som åpenbart unødvendig, kan være tiltak der Stortinget har fattet detaljerte vedtak som gjør det unødvendig med særskilt høring.
  • Strukturelle og språklige endringer i regelverket skal normalt sendes på høring. Dreier det seg om endringer av små detaljer som ikke innebærer noen faglige endringer, kan imidlertid høringen være åpenbart unødvendig.

Det følger av instruksen at øverste leder i det ansvarlige forvaltningsorganet skal ta beslutningen om å la være å gjennomføre høring, i samsvar med unntakene i instruksens punkt 3-3. Dette innebærer at beslutningen også skal treffes av øverste leder i ansvarlig forvaltningsorgan selv om man vurderer at unntak i tråd med instruksens punkt 3-3 andre ledd ikke er en fravikelse av instruksen (jf. instruksens punkt 1-4). Det følger videre av instruksen at beslutningen om å la være å gjennomføre høring skal være skriftlig og begrunnet og skal følge saken. Videre skal fagdepartementenes utkast til proposisjoner og meldinger til Stortinget ikke sendes på høring (jf. instruksens punkt 3-2).

EØS- og Schengen-saker

Hvis man lar være å gjennomføre høring i EØS- og Schengensaker i tråd med unntaksbestemmelsene i utredningsinstruksens punkt 3-3, blir det ikke vurdert som fravikelse av instruksen, og det krever heller ikke sær- skilt beslutning.

Eksempler på tilfeller der man kan la være å gjennomføre høring:

  • EØS-/Schengen-saker med korte eksterne frister eller tiltak som krever snarlig iverksettelse for å forhindre alvorlige følger for liv, helse og miljø. I slike tilfeller bør man vurdere om man skal gjennomføre høring med kortere frist, eller arrangere høringsmøte eller lignende.
  • Når EØS- og Schengen-regelverk som skal gjennomføres i norsk rett, allerede har vært ute på høring før regelverket ble innlemmet i EØS-avtalen. Dersom det ikke er vesentlige endringer i forslaget, er det ikke påkrevd å gjennomføre høring når Norge skal gjennomføre regelverket. Selv om det ikke er vesentlige endringer siden forslaget ble hørt, kan det likevel høres på nytt dersom det er nyttig for norsk gjennomføring. Se for øvrig mer om tidlig involvering i avsnitt 3.1 , om medvirkning i avsnitt 5.2 , om norske interesser og posisjoner i avsnitt 5.4 og om innlemmelse og gjennomføring i avsnitt 5.5 .
Oppdatert: 31. januar 2023

Veileder til utredningsinstruksen

Skriv ut / lag PDF

Innledning

Leseveiledning

Spørsmål og kontaktinformasjon

Fotnoter

1. Formål, virkeområde og ansvar

1.1 Formål

1.1.1 Hva er formålet med utredningsinstruksen?

1.2 Virkeområde

1.2.1 Hva er virkeområdet til utredningsinstruksen?

1.2.2 Hva er unntatt fra utredningsinstruksen

Eksempler

1.2.3 Forholdet til økonomiregelverket i staten

1.3 Ansvar for utredning

1.3.1 Hvem har ansvaret for utredningen?

1.4 Fravikelse av instruksen

1.4.1 Når kan instruksen fravikes?

Eksempler

1.5 Ansvar for instruksen

1.5.1 DFØ har ansvar for å veilede om denne instruksen

1.5.2 Hvem kan svare på spørsmål?

2. Krav til innhold i beslutningsgrunnlaget

2.1 Minimumskravene til utredning

2.1.1 Hva er minimumskravene til utredning?

2.1.2 Hvordan besvare de seks spørsmålene?

Spørsmål 1: Hva er problemet, og hva vil vi oppnå?

Hva er problemet?

Mål – hva vil vi oppnå?

Spørsmål 2: Hvilke tiltak er relevante?

Spørsmål 3: Hvilke prinsipielle spørsmål reiser tiltakene?

Spørsmål 4: Hva er de positive og negative virkningene av tiltakene, hvor varige er de, og hvem blir berørt?

Spørsmål 5: Hvilket tiltak anbefales, og hvorfor?

Fordelingsvirkninger:

Prinsipielle hensyn:

Avveininger og anbefaling:

Spørsmål 6: Hva er forutsetningene for vellykket gjennomføring?

Andre som kan bistå med veiledning

2.1.3 Evaluering

2.2 Omfang og grundighet

2.2.1 Hva menes med kravet om forholdsmessighet? 

Viktige prinsipielle spørsmål krever grundigere utredning

Jo større man forventer at virkningene skal bli, desto grundigere skal utredningen være 

Stramme tidsrammer kan gjøre det nødvendig med mindre grundige utredninger

Tilleggskriterier

2.2.2 Hvordan finne et passende utredningsnivå?

2.2.3 Når er det krav om å gjennomføre en samfunnsøkonomisk analyse? 

Fotnoter

3. Tidlig involvering, foreleggelse og høring

3.1 Tidlig involvering

3.1.1 Hvordan gjennomføre tidlig involvering?

3.1.2 Hvordan organisere utredningsarbeidet og eventuelt opprette utvalg? 

3.1.3 Behandling av sak i regjeringskonferanse

3.1.4 Statlige konsultasjonsordninger

3.2 Foreleggelse for høring

3.2.1 Foreleggelse for departementene

3.2.2 Meldinger og proposisjoner

3.3 Høring

3.3.1 Hva skal på høring og hvordan skal høringen gjennomføres?

Norges forpliktelser etter WTO-avtalene

3.3.2 Hvor lang skal høringsfristen være?

3.3.3 Om høring i Norge av forslag til nytt EU-regelverk 

3.3.4 Om EØS-høring av norsk regelverk

Høring av tekniske regler

Høring av krav til tjenestevirksomhet

3.3.5 Når er det krav om ny høring?

3.3.6 Når kan høring unnlates, og av hvem?

EØS- og Schengen-saker

4. Lover og forskrifter

4.1 Utforming av lovforslag og forskrifter

4.2 Foreleggelse for Justis- og beredskapsdepartementet

4.3 Regelrådet for næringslivet

4.4 Foreleggelse for berørte departementer

4.5 Lovteknisk gjennomgåelse

4.6 Ikrafttredelse av lover og forskrifter

4.7 Kunngjøring av forskrifter, ikrafttredelse av lover og sanksjoner av lovvedtak

5. EØS- og Schengen-saker

5.1 Ansvarsfordeling i EØS- og Schengen-saker

5.2 Medvirkning

5.3 Forankring og samordning

5.4 Norske interesser og posisjoner

5.4.1 Spesialutvalg for EØS-saker

5.4.2 Spesialutvalg for Justis- og innenrikssaker

5.5 Innlemmelse og gjennomføring av regelverk

5.5.1 Fra EU-regelverk til EØS-regelverk

Vurdering av EØS-relevans

Vedtak om innlemmelse av rettsakter i EØS-avtalen

Gjennomføring i norsk rett

5.6 EØS- og Schengen-notater

5.7 Saker mellom Norge og EFTAs overvåkningsorgan og innlegg i andre saker for EFTA-domstolen og EU-domstolen

5.7.1 Saker mellom Norge og ESA (traktatbruddsaker)

Åpningsbrev

Grunngitt uttalelse

Sak for EFTA-domstolen

Foreleggelse i sivile saker der staten er part

Norske innlegg i andre saker for EFTA-domstolen og i saker for EU-domstolen

Fotnoter

Fant du det du lette etter?

Det beklager vi!

Hva lette du etter? Bruk gjerne stikkord