For det videre arbeidet med samordning av statlig tilsyn, kan vi på bakgrunn av vår analyse oppsummere med følgende oppfølgingspunkter til videre vurdering:
- Målet om at «antall tilsyn ikke skal øke» er satt for å sikre at omfanget og belastningen for kommunene ved statens tilsyn ikke skal bli for stor. Målet er imidlertid uklart, kan føre til målforskyvninger og er ikke innrettet for å kunne måle effekter av tilsyn i form økt regeletterlevelse eller innbyggernes rettsikkerhet. Det kan derfor med fordel tas en bredere gjennomgang av innretningen av dette overordnede målet, og om det er hensiktsmessig innrettet i lys av intensjonen med statlig tilsyn med kommunene.
- Framtidsutsiktene for kommunenes økonomi og kapasitet, sammenholdt med den forventete demografiske utviklingen, kan tilsi at det er behov for å se nærmere på hvordan statlig tilsyn kan videreutvikles som et effektivt virkemiddel i lys av de utfordringene kommunene står overfor framover. Spesielt gjelder dette kommuner eller tjenesteområder som av ulike årsaker befinner seg i en sårbar situasjon, eller som ligger an til å få utfordringer med regeletterlevelsen på ulike områder. Har slike kommuner behov for mer bistand enn det som kan dekkes gjennom tilsyn og veiledning, og gjør utfordringsbildet at det er behov for å tenke annerledes om bruken av statlig tilsyn de kommende årene? Hvordan kan tilsyn videreutvikles i kombinasjon med andre virkemidler, og kan kunnskap fra tilsyn brukes på en mer systematisk måte? Videre er det et spørsmål om det er behov for å tenke mer differensiert om tilsyn og annen virkemiddelbruk overfor kommunene framover? Dette er en del av en større diskusjon som bør involvere både KDD, nasjonale tilsynsmyndigheter, statsforvalteren, KS og kommunene.
- Arena for nasjonal samordning av tilsyn med kommunene bør i større grad også være en arena for å initiere mer strategiske og overordnete diskusjoner om utviklingen av statlig tilsyn med kommunene. Temaer som er nærliggende å vurdere, er hva som er ønsket ambisjonsnivå og forventninger til samordning av statlig tilsyn for eksempel for den neste fireårs-perioden. Denne arenaen kan også være et egnet forum for å diskutere om det er behov for å utrede nærmere hva som er muligheter, gevinster og hindringer ved å gjennomføre mer felles tilsyn i kommunene på utvalgte tverrgående temaer og områder.
- Statsforvalterne bør ta ansvar for å videreutvikle dialogen med den kommunale egenkontrollen og kontrollutvalgssekretariatene, i de embetene der det ikke fungerer tilfredsstillende i dag.
- En forutsetning for at tilsynskalenderen skal fungere etter intensjonen er at den blir tatt i bruk av tilsynsmyndighetene. Når tilsynskalenderen brukes aktivt av tilsynsmyndighetene og planer om forvaltningsrevisjoner legges inn, har den også potensiale for å kunne presentere data på nye måter. Tilsynskalenderen kan også være et kunnskapsgrunnlag i kartleggingen som DFØ gjennomfører hvert fjerde år, eller som kilde for tilsynsmyndighetene i deres rapportering om tilsyn til overordnet departement. Utviklingspotensialet bør i tilfelle vurderes i et kost-nytte perspektiv og ut fra både tilsynsmyndighetenes og kommunenes behov for videreutvikling.
- Arbeidet med forberedelser og gjennomføring av tilsyn vil alltid kreve tid og kapasitet i kommunene. På områder der det er mye spørsmål om dokumentasjonen som kreves, bør statsforvalterne og de nasjonale tilsynsmyndighetene gjennomgå sine rutiner med sikte på å forenkle og tydeliggjøre hva som forventes av kommunene. Som et ledd i dette kan dokumentasjonskravene konkretiseres i form av sjekklister, eller bruk av dialog for å sikre en felles forståelse av hva som kreves av dokumentasjon til tilsynet.