Kapittel 1 gir veiledning om formålet med instruksen og hvilke tiltak som er omfattet av virkeområdet til instruksen. Videre gir det veiledning om hvem som har ansvar for at instruksen følges, og om hvem som kan ta beslutningen om å fravike bestemmelsene i instruksen. Til sist gir kapittelet veiledning om hvem som har ansvar for å forvalte instruksen og veilederen.
Dette kapittelet er relevant for ledere i statlige forvaltningsorganer og andre som er ansvarlige for å utrede statlige tiltak. For dem vil det også være nyttig å ha kunnskap om innholds- og prosesskravene i kapittel 2 og kapittel 3.
1.1 Formål
Formålet med instruksen er å legge et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak gjennom å
- identifisere alternative tiltak
- utrede og vurdere virkningene av aktuelle tiltak
- involvere dem som er berørt av tiltaket, tidlig i utredningsprosessen
- samordne berørte myndigheter.
Videre er det et formål at Norges deltakelse i EØS- og Schengen-samarbeidet forvaltes på en helhetlig og effektiv måte. Instruksen skal også legge et godt grunnlag for tilstrekkelig utredning av forholdet til Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser, herunder menneskerettighetene.
1.1.1 Hva er formålet med utredningsinstruksen?
Formålet med utredningsinstruksen er å fremskaffe et godt grunnlag for beslutninger om statlige tiltak. Det er viktig at statlige tiltak er velbegrunnede og gjennomtenkte. Dette innebærer at man skal utarbeide gode beslutningsgrunnlag før eventuelle tiltak iverksettes.
Gode (forhånds)utredninger skal beskrive samfunnsproblemet som bør løses, og formulere mål for hva som ønskes oppnådd. Alternative tiltak som er relevante, skal identifiseres, og forventede virkninger av tiltakene skal utredes og vurderes. Utredningen skal munne ut i en begrunnet anbefaling om hvilke(t) tiltak som samlet sett er best for samfunnet. Kapittel 2 gir veiledning om kravene til utredningens innhold.
Instruksen har bestemmelser om at man skal involvere dem som forventes å bli berørt av tiltaket. Å innhente synspunkter fra enkeltpersoner, privat og offentlig næringsvirksomhet, offentlige myndigheter, organisasjoner og andre berørte grupper skal bidra til å øke kvaliteten på beslutningsgrunnlaget. For å sørge for at relevante innspill får reell betydning for innholdet i utredningen, bør man involvere berørte parter tidlig i utredningsprosessen.
Instruksen har krav om å involvere berørte departementer så tidlig som mulig i utredningsprosessen. Andre som blir berørt, skal involveres tidlig så langt dette er hensiktsmessig (jf. instruksens punkt 3-1).
Instruksen har også krav om å samordne innspill og synspunkter mellom berørte myndigheter. Samordning innebærer at man skal trekke relevante departementer, underliggende virksomheter samt fylkeskommunal og kommunal forvaltning med tidlig i utredningsfasen. Samordning er nødvendig for å håndtere samfunnsproblemer som krever tiltak på tvers av ulike sektorområder og forvaltningsnivåer. Det er nødvendig for å skape en felles problemforståelse og sikre at utredningen tar hensyn til alle sektorene. Samordning er også vesentlig for å kunne gjøre en helhetlig vurdering av konsekvensene av tiltak på tvers av sektorene. Kapittel 3 gir veiledning om prosesskravene til en utredning.
Utredningene skal være offentlig tilgjengelige så langt dette er forenlig med sakens egenart og bestemmelser i offentleglova.
Kapittel 5 gir nærmere bestemmelser om behandling av EØS- og Schengen-saker. Instruksen skal som nevnt i siste ledd bidra til at Norges deltakelse i EØS- og Schengen-samarbeidet forvaltes på en helhetlig og effektiv måte.
Videre skal den også legge et godt grunnlag for tilstrekkelig utredning av forholdet til Grunnloven og Norges folkerettslige forpliktelser, herunder menneskerettighetene. Dette kan for eksempel gjelde den enkeltes personvern og integritet, rettssikkerhet, samvittighets- og livssynsspørsmål eller likestillings- og diskrimineringsspørsmål eller tiltak som særskilt berører urfolk, minoriteter eller barn. Spørsmål knyttet til myndighetsoverføring vil også være viktige å utrede. Dette ivaretar man blant annet ved å vurdere de prinsipielle spørsmålene ulike tiltak reiser der dette er relevant.