Kapittel 2 gir veiledning om kravene til beslutningsgrunnlaget i utredningsinstruksen. Det beskriver hvordan tiltak skal utredes for å oppfylle minimumskravene, og skiller mellom minimumsanalyser, forenklede og samfunnsøkonomiske analyser.
For tiltak med større virkninger skal man gjennomføre enten en forenklet analyse eller en samfunnsøkonomisk analyse, og disse bør være i samsvar med DFØs veileder i samfunnsøkonomiske analyser. Veilederen er også et nyttig oppslagsverk for minimumsanalyser som gjennomføres for tiltak med små virkninger.
Dette kapittelet er relevant for dem som skal gjennomføre eller bestille en utredning av statlige tiltak. Ledere i staten bør også ha god kunnskap om innholdskravene for å sørge for gode beslutningsgrunnlag i samsvar med instruksen. Ledere har ansvar for at tiltak utredes tilstrekkelig godt, enten med interne ressurser eller ved bruk av konsulenter e.l. Videre er kunnskap om instruksen viktig for å kunne kvalitetssikre utredningen og for å følge opp resultatene fra utredningen.
Utrederen (ev. bestiller) kan for eksempel være fra ett forvaltningsorgan, eller det kan være flere forvaltningsorganer som er involvert i utredningen. Utrederen kan også være ekstern, for eksempel et offentlig utvalg eller et konsulentselskap, som skal utrede på oppdrag fra et forvaltningsorgan. En ekstern utreder kan også gjennomføre utredningen i et samarbeid med det ansvarlige forvaltningsorganet.
Gode mandater er viktig
Vi minner om at det viktig at departementer og underliggende virksomheter sørger for utredningsmandater som er i samsvar med utredningsinstruksen. Dette er viktig for eksempel når et departement bestiller utredningen av en underliggende virksomhet eller av et konsulentselskap. Gode mandater er også viktig når utredningen skal gjøres internt i departementet eller i en underliggende virksomhet. Politiske føringer bør ikke begrense mulighetsrommet til utredningen (se mer veiledning under instruksens spørsmål nr. 1 og 2, i kapittel 2.1.2).
Relevant metode-, sektor- og fagkompetanse
For å svare på utredningsinstruksens seks spørsmål trenger man ulike typer kompetanse. For utredninger av en viss størrelse bør det opprettes et bredt utredningsteam, som består av personer med relevant metode-, sektor- og fagkompetanse. Eksempler på relevant kompetanse i en større utredning er samfunnsøkonomisk metodekompetanse, teknisk kompetanse, juridisk kompetanse og kompetanse innen tjenestedesign. Dette er ikke en uttømmende liste over relevant kompetanse. Hva som er relevant kompetanse, må vurderes i den enkelte utredning, og vil også variere med hvilke(n) sektor(er) som det utredes innenfor.