Alle landene som inngår i denne kartleggingen, har ulike budsjettprosesser. Hvordan landene har innrettet sine prosesser bygger i stor grad på historie og tradisjon, og henger sammen med hvordan det politiske systemet for øvrig er innrettet.
I tillegg ser vi at kultur spiller en stor rolle i enkelte deler av budsjettarbeidet, for eksempel når det gjelder å be om økte bevilgninger utenom fastsatte budsjettmekanismer. Sverige har en kultur for budsjettdisiplin og nøkternhet, mens den danske styringskulturen på sin side er preget av relativt sterk sentralstyring.282
I denne kartleggingen har vi i hovedsak trukket fram elementer og prosesser som skiller seg fra den norske budsjettprosessen. I flere land ser det ut til å være en tettere sammenheng mellom regjeringens strategier og prioriteringer i budsjettet enn i Norge. Noen land har mekanismer som gjør at de må forholde seg til budsjettet når de fastsetter strategier, f.eks. at finansdepartementet er med i arbeidet med strategier, at embetsverket bistår i utarbeidelsen av regjeringsplattformer eller at regjeringsplattformer setter konkrete utgiftstak som resten av strategiene må forholde seg til. I Danmark har embetsverket en større rolle i å beregne hva regjeringsplattformer betyr for budsjettet. Danmark trekkes også fram som et foregangsland når det gjelder bruk av områdegjennomganger for å finne innsparinger. Sverige bruker resultatinformasjon aktivt i sitt budsjettmateriale. Flere land, for eksempel New Zealand og Canada, har samlet indikatorer i såkalte «dashboards», som gjør det mulig å følge med på utviklingen på rekke områder. I tillegg er det flere som jevnlig publiserer kortfattet status for regjeringens målsetninger. Finland skiller seg fra Norge når det gjelder åpenhet og transparens, spesielt ved at Finansdepartementets forslag til budsjett publiseres før regjeringen starter forhandlingene om det endelige budsjettforslaget. Finland offentliggjør også alle satsningsforslag. Island har kommet langt når det gjelder programbudsjettering, og dette løfter diskusjonen i parlamentet. Både Sverige, Finland og Danmark framhever betydningen av flerårige budsjetter og flerårige utgiftstak som avgjørende for å få til kostnadskontroll.
I dette arbeidet har vi ikke vurdert om andre lands praksis er egnet for Norge. Vår vurdering er at flere av mekanismene og prosessene er egnet for videre utforsking, for å se om en tilpasset variant er relevant å vurdere også i den norske budsjettprosessen. Dette gjelder for eksempel flerårige utgiftstak, programbudsjettering og en tydeligere kobling mellom områdegjennomganger og budsjettprosessen. Vi ser også at det er et forbedringspotensial i bruk av resultatinformasjon. Både virksomheter og departementer rapporterer måloppnåelse og resultater i sine årsrapporter og fagproposisjoner, men vårt inntrykk er at informasjonen kan utnyttes bedre i den sentrale budsjettprosessen. Et grep som kunne gjort det enklere å bruke resultatinformasjon i Norge er å samle informasjonen i større grad enn i dag, for eksempel ved å ta i bruk et interaktivt dashboard som gjør informasjonen lettere tilgjengelig.
I tillegg mener vi det er grunn til å vurdere større grad av åpenhet og transparens rundt budsjettmaterialet også i Norge. Som påpekt i DFØ-notatet Utfordringsbildet i forvaltningen, har tilliten til forvaltningen gått ned fra 2021–2023, og dette gjelder særlig tilliten til regjeringen og Stortinget.283 Notatet framhever viktigheten av åpenhet om faglige råd for å opprettholde tilliten til forvaltningen.
Fotnoter
282DFØ-rapport 2024:5 Evaluering av statsbudsjettprosessen - 4. Internasjonale erfaringer | DFØ s. 40
283DFØ-notat: 2025:3 Utfordringsbildet i forvaltningen | DFØ