Søk

Tilsyn innebærer kontroll med at kommunene ivaretar sine lovpålagte oppgaver. Formålet med tilsynet er å påse at kommunene oppfyller de forpliktelser som følger av lovverket, samtidig som hensynet til det kommunale selvstyret blir ivaretatt. I dette kapitlet ser vi på de overordnede rammene som gjelder for statlig tilsyn med kommunene, Kommunal- og distriktsdepartementets rolle i samordningen av statlig tilsyn og sentrale verktøy som er etablert i den sammenheng.

En sentral del av vårt oppdrag har vært å gi en oversikt over utviklingen i omfanget av statlig tilsyn med kommunene. Som nevnt i kapittel 2 har kommuneloven bestemmelser om samordning av tilsyn, for å hindre en for høy tilsynsbelastning for den enkelte kommune. Hjemmelsgrunnlaget for tilsyn ligger i særlovgivningen. I dette kapittelet ser vi først på hvilke lover som regulerer tilsyn med kommunene (både kommuneplikter og aktørplikter (jf. kapittel 2.1), og endringer i omfanget av lover og tilsynshjemler på ulike sektorområder. Deretter følger en oversikt over utviklingen i antall planlagte tilsyn over tid, basert på data fra tilsynsmyndighetene. Videre gir vi et innblikk i hvordan belastningen ved statlig tilsyn oppleves fra både kommunenes og statsforvalternes ståsted.

I dette kapittelet presenterer vi funn fra spørreundersøkelsene og intervjuene med kommuner, statsforvalterne og nasjonale tilsynsmyndigheter, om erfaringer med planlegging og gjennomføring av statens tilsyn med kommunene.

Tilsyn er ett av flere virkemidler som staten har for å sikre at kommunene etterlever gjeldende lover og forskrifter. Andre sentrale virkemidler er veiledning eller erfaringsbasert kunnskap på basis av klagesaksbehandling. I dette kapitlet ser vi nærmere på hvordan nytten av tilsyn, veiledning og klagesaksbehandling oppleves, og hva kommunene, statsforvalterne og nasjonale tilsynsmyndigheter mener bør vektlegges for å øke nytten av tilsyn.

En oversikt over statens styring med vekt på kommunepliktene og statsforvalterens rolle framgår av vedlegg 1. På basis av dette, kombinert med informasjon fra intervjuene, beskriver vi under hva som kjennetegner de nasjonale tilsynsmyndighetenes styring av tilsynsvirksomheten. Vi legger særlig vekt på endringer i styringen av statsforvalteren som tilsynsmyndighet, men kommer også inn på hva som kjennetegner enkelte av de nasjonale tilsynsmyndighetenes styring av egen tilsynsvirksomhet.

I dette kapittelet ser vi på hvordan statsforvalternes arbeid med samordning av statlig tilsyn er organisert og erfaringene med tilsynskalenderen som samordningsverktøy. Hvordan samordningen oppleves ut ifra kommunenes, statsforvalternes og tilsynsmyndighetenes ståsted, og samordningen opp mot kommunenes forvaltningsrevisjoner. Videre i hvilken grad ulik begrepsbruk og tilsynsmetodikk oppleves som en utfordring i statens tilsyn. Avslutningsvis ser vi på erfaringene med Arena for nasjonal samordning av tilsyn med kommunene og KDDs samordningsrolle i den sammenheng.

Stadig flere utfordringer er komplekse og krever at flere aktører, på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer, jobber sammen.

Vi vil i dette kapittelet kort redegjøre for de mest sentrale rammebetingelsene for hvordan tverrgående samarbeid kan finansieres. For en mer detaljert gjennomgang av relevant regelverk viser vi til notatets vedlegg.

I det følgende vil vi gå igjennom fem relevante tilskudds- og finansieringsordninger som har betydning for tverrgående utviklingsarbeid. Ordningene vi har sett på er Statsforvalterens prosjektskjønnsmidler til kommunene, Forskningsrådets prosjektmidler, Medfinansieringsordningen, Stimulab-ordningen og DigiFin.