Oppsummert ser vi at:

Dagens regelverk:

• Budsjettregelverket er innrettet slik at den enkelte statlige virksomhet har frihet til å prioritere innenfor egen ramme (gitt at de fyller samfunnsoppdraget og forholder seg til tildelingsbrev og instruks). I de årlige statsbudsjetter gis departementene/ virksomhetene fullmakter til å overføre mellom år med videre. Rammebudsjetterings-prinsippet gir departementene mulighet til å omprioritere mellom kapitler/poster innenfor disponibel ramme som en del av budsjettprosessen. Departementene kan stille midler til disposisjon gjennom tildelingsbrev og belastningsfullmakter. Flere departementer kan gå sammen om å prioritere utviklingstiltak som dekkes innenfor rammene til ulike virksomheter og virksomhetene kan også selv inngå avtaler om samfinansiering. Kommunene har frie inntekter, som kommunene i hovedsak kan disponere fritt innenfor rammene av lov og forskrift. Statlige, kommunale og private aktører kan også søke om midler fra statlige tilskudds- og finansieringsordninger. I sum gjør dette at aktørene har fleksibilitet i hvordan midler kan benyttes selv eller gis til andre, slik som for eksempel på tverrgående utviklingsarbeid.

Sentrale tilskudds- og finansieringsordninger:

• Det finnes tilskudds- og finansieringsordninger som er særlig relevante for tverrgående utviklingsarbeid. Ordningene vi har sett på er i hovedsak forvaltet av statlige aktører, og et fåtall definerer både statlige og kommunale aktører som mottakere. Ordningene varierer i økonomisk størrelse og de dekker kun deler av kostnadene, primært utviklingskostnader.

Samarbeid stat-kommune:

• Selv om det kun er to av ordningene som har tverrgående utviklingsarbeid som et uttalt mål, bidrar alle ordningene til samarbeid mellom stat og kommune, om enn i varierende grad.

Finansiering av tverrgående utviklingsarbeid:

• Finansieringen er unikt for hvert enkelt samarbeid. Våre caser varierer fra samarbeider som er fullfinansiert via regjeringens prioritering av satsingsforslag og Stortingsvedtak om økt bevilgning til samarbeider som er fullt ut egenfinansierte.
• Alle de tverrgående utviklingsarbeidene har brukt midler innenfor egen ramme. Det tyder på at fleksibiliteten i regelverket benyttes.
• Fellesløsningene har definerte kostnadsdelingsmodeller, der den mest brukte modellen er at brukere betaler for etablering og bruk.