I dette kapitlet vurderer vi funnene i evalueringen og gir noen anbefalinger til slutt.  Oppsummert viser undersøkelsen vår at VKM i hovedsak gjennomfører samfunnsoppdraget som forutsatt og at det er mye som fungerer godt. Det er likevel alltid rom for forbedringer, både i dagens praksis og i hvordan dagens styring og organisering skal legge til rette for å møte framtidige behov.

I kapittel 4.1 vurderer vi, på bakgrunn av problemstillingene, om VKM gjennomfører samfunnsoppdraget som forutsatt. Vurderingen er relatert til VKMs vedtekter og § 2 som slår fast at VKMs formål er å utføre uavhengige, vitenskapelige risikovurderinger og sikre åpen kommunikasjon om disse.  

 I kapittel 4.2. beskriver og drøfter vi ulike aspekter ved framtidig behov for tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger som vi mener VKM må være rustet for å håndtere.

I kapittel 4.3, 4.4 og 4.5 vurderer vi om dagens styring og organisering er hensiktsmessig for å møte framtidige behov. Relevante temaer som berøres er departementenes styring, samspillet mellom VKM og bestillerne, samt forholdet mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene.

4.1 VKM oppfyller samfunnsoppdraget, men har et vidt mandat og stort handlingsrom

Undersøkelsen viser at VKM leverer uavhengige vitenskapelige risikovurderinger og sikrer åpen kommunikasjon om disse innenfor de områdene de skal. Slik sett oppfyller VKM samfunnsoppdraget, og bidrar dermed til at myndighetene får uavhengige vitenskapelige risikovurderinger av forhold som har betydning for helsemessig trygg mat og miljø.

Når det gjelder kvalitet viser vår undersøkelse at VKMs risikovurderinger dekker bestillernes behov. Den faglige kvaliteten oppfattes som god også av departementene, kunnskapsinstitusjonene og næringsaktør. I tillegg til den tverrfaglige kompetansen, bidrar VKMs arbeidsmåte, fagfellevurderinger og publiseringskrav til økt kvalitet. Dette er et viktig bevaringspunkt.

Ankepunktet er at bestillerne ønsker seg rapporter som er mer anvendbare og som kan leveres raskere. Dette omtaler vi nærmere i kapittel 4.4.

Vi finner også at uavhengighet, tverrfaglighet og åpenhet i stor grad er ivaretatt. En rapport fra VKM oppfattes som mer uavhengig enn rapporter fra andre kunnskapsinstitusjoner, fordi VKM er organisert som et uavhengig kollegialt forvaltningsorgan. Risikovurderinger fra VKM har mer legitimitet fordi de ikke kan knyttes til enkeltaktører eller interesser.

VKM ivaretar de internasjonale oppgavene på en god måte. Vi har ikke funnet vesentlige forbedringspunkter når det gjelder det internasjonale arbeidet

En del av oppdraget var også å se på organiseringen i sammenlignbare land. Erfaringene fra Danmark og Sverige viser at VKM sine funksjoner kan organiseres på flere måter. Behov for tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger kan dekkes gjennom samarbeid på tvers av myndigheter og sektorer, uten at det er opprettet en egen enhet tilsvarende VKM for dette. Videre viser erfaringene i disse landene at godt og tett samspill mellom de som vurderer risiko og de som håndterer risiko gir mange fordeler. Det er nyttig innsikt i vurderingen av hvordan arbeidet med vitenskapelige risikovurderinger bør styres og organiseres i Norge.

VKM oppfyller samfunnsoppdraget som forutsatt ved at de leverer uavhengige vitenskapelige vurderinger innenfor de fagområdene de skal og med god kvalitet. Samtidig har VKM et vidt oppdrag ved at de skal dekke mange fagområder. Dette gir bestillerne et stort handlingsrom i hvor stor grad de skal bruke VKM innenfor og på tvers av de ulike fagområdene. Dette sikrer at bestillerne har fleksibilitet. Samtidig kan det virke som at det brede samfunnsoppdraget, i kombinasjon med manglende føringer for prioritering, medfører noen utfordringer både for VKM og øvrige aktører. Gitt trangere økonomiske rammer framover, og økende behov for det krevende, tverrfaglige og tverrsektorielle, bør det bli tydeligere hva VKM og bestillerne skal prioritere, samtidig som fleksibiliteten i mandatet består.

I det følgende ser vi nærmere på framtidige behov for VKM, hva som fungerer bra og mindre bra i dag, og hva som bør forbedres for at VKM skal være godt rustet for å møte framtidige behov. 

4.2 Framtidig behov for tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger

Vår vurdering er at VKM spiller en nøkkelrolle i å dekke mat- og miljøforvaltningens behov for uavhengige, tverrfaglige og tverrsektorielle vitenskapelige risikovurderinger. VKM leverer vitenskapelige vurderinger av høy faglig kvalitet innenfor alle sine fagområder, men det er særlig komiteens tverrfaglige sammensetning og de tverrsektorielle vurderingene som skiller VKM fra andre kunnskapsinstitusjoner. Samtlige aktører vi har snakket med har løftet fram at dette gir risikovurderinger fra VKM større legitimitet, noe som det er et økende behov for. 

4.2.1 Tverrsektorielle risikovurderinger forenkler felles politikkutforming i mat- og miljøforvaltningen

Mat og miljø henger tett sammen, og norske myndigheter har blitt mer opptatt av å løse problemer på tvers av disse sektorene. Samtidig er mat- og miljøområdet preget av ulike faglige perspektiver, sterke næringsinteresser på matområdet og tidvis motstridende hensyn. Samfunnet er preget av en overflod av informasjon, kunnskap og forskning. Satt på spissen kan tilnærmet et hvert ståsted forsvares med at det er kunnskapsbasert. Dette blir et problem når myndighetene skal samarbeide på tvers av sektorer i forvaltningen.

Våre intervjuer har illustrert at aktører i mat- og miljøforvaltningen foretrekker «egne» kunnskapsmiljøer, og at de i noen tilfeller har lavere tillitt til den andre sektorens fagmiljøer. Dette gjør samarbeid på tvers vanskelig. VKM representerer motsatsen til dette. Ingen sektor eller aktør har eierskap til VKM sine risikovurderinger, fordi de er uten tilknytninger og oppfattes som helt uavhengige. Når det skal utarbeides tiltak, som eksempelvis berører oppdrettsnæringen, gir en vitenskapelig vurdering fra VKM den nødvendige legitimiteten som skal til for at aktørene kan være omforent om kunnskapsgrunnlaget.

Tverrfaglige risikovurderinger gir legitimitet i krevende og politisk vanskelige saker
Behovet for legitimitet i vanskelige saker gjelder også sektorspesifikke risikovurderinger. Dette gjelder både for mat- og miljøforvaltningen. Miljø og klima har i seg selv blitt et politisert felt og de har derfor behov for kunnskapsgrunnlag som ikke kan knyttes til enkeltaktører eller kunnskapsinstitusjoner som mistenkes å ha interesser eller en miljøpolitisk agenda.

Behov for et uavhengig kollegialt organ

Det er vår vurdering at VKM er særlig lagt til rette for å dekke nettopp dette behovet, og at det vil bli VKM sin viktigste rolle også framover. Kjernen i intensjonen for å opprette en uavhengig vitenskapskomité var å skille risikovurdering fra håndtering, men også sikre en tverrfaglig sammensetning for å gi mer legitimitet i beslutningsgrunnlaget. Ved å inkludere miljø, er VKM i dag også rigget for det tverrsektorielle. I tillegg har det betydning for legitimiteten at VKM bruker internasjonalt anerkjente metoder for sitt vitenskapelige arbeid. At VKM er et uavhengig kollegialt organ framstår som avgjørende for tilliten til de vitenskapelige vurderingene i møte med konfliktfylte problemstillinger.

Med dette som bakteppe, vil vi i det videre drøfte hvorvidt dagens styring og organisering er hensiktsmessig for å møte det økende behovet for tverrfaglige og tverrsektorielle legitime vitenskapelige vurderinger.

4.3 Dagens styring og organisering bør justeres

Dagens styring og organisering har mange fordeler blant annet når det gjelder uavhengighet og tverrfaglighet. Vi ser imidlertid et forbedringspotensial i å målrette innsatsen til VKM enda bedre og derigjennom få enda større nytte av dem. Forbedringspotensialet er særlig knyttet til samspillet mellom VKM og bestillerne og rapportenes anvendbarhet, ansvars- og rollefordelingen mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene, rekruttering og bruk av eksperter.

4.3.1 Behov for tydeliggjøring av hva VKM skal brukes til

Som undersøkelsen har vist, er VKM godt egnet for å gjøre legitime, tverrfaglige og tverrsektorielle vitenskapelige vurderinger innenfor mat og miljøområdene. Vi mener det kan gjøres tydeligere at VKM bør prioritere å utføre slike tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger på områder som er krevende, politisk sensitive for risikoen for at kunnskapsgrunnlaget kan bli utfordret er betydelig. Det kan bety at andre oppgaver må nedprioriteres.

VKM styres i dag gjennom belastningsfullmakt fra Miljødirektoratet, ordinær økonomi- og etatsstyring fra Helse- og omsorgsdepartementet gjennom FHI, etatsstyring av Mattilsynet og Miljødirektoratet som bestillere, og gjennom vedtektene. Departementene legger stor vekt på ikke å blande seg inn i VKMs faglige virksomhet, for å sikre VKMs faglige uavhengighet.

VKM styres imidlertid også i liten eller ingen grad på hvilke typer vitenskapelige vurderinger de skal prioritere. Det er opp til bestillerne å velge hvilke oppdrag VKM skal få. Dersom VKM skal ruste seg for å møte framtidige behov, levere mer målrettede vitenskapelige vurderinger og utnytte ressursene sine mer effektivt, kan det være nyttig med tydeligere styringssignaler knyttet til prioritering mellom oppgaver. Hvis departementene er enige om at VKM i større grad enn i dag bør prioritere tverrfaglige og tverrsektorielle vurderinger, kan det tydeliggjøres i vedtektene. Ettersom dette i stor grad handler om hvilke oppdrag VKM skal få, kan det også være hensiktsmessig å tydeliggjøre dette gjennom etatsstyringen av bestillerne, og i den sammenheng vurdere finansieringen av VKM. En slik form for strategisk styring vil ikke komme i konflikt med VKMs faglige uavhengighet.

De økonomiske rammene for statlige virksomheter blir stadig strammere. Det er derfor grunn til å anta at også VKM kan få strammere økonomiske rammer framover. Det innebærer at myndighetene må prioritere hardere når det gjelder hvilke typer risikovurderinger VKM skal utføre.  En tydeliggjøring av hvilke typer risikovurderinger VKM skal prioritere framover, kan på den måten også bidra til mer effektiv ressursbruk ved at de de ulike kunnskapsinstitusjonene utnyttes bedre samlet sett.

Vi vil presisere at en anbefaling om å prioritere tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger ikke nødvendigvis treffer hele VKMs portefølje. En sentral del av CITES-oppdraget til VKM er å gjøre avgrensede og raske vurderinger i forbindelse med søknader om å handle med truede arter. VKM synes å være godt egnet til å utføre disse oppgavene. Dessuten blir ekspertisen som rekrutteres til å gjøre CITES-vurderinger også brukt på andre områder.

4.3.2 Behov for å vurdere oppgavefordelingen mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene

Med en klarere prioritering av hva VKM skal gjøre, bør også oppgavefordelingen mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene vurderes. Det er vår vurdering at kunnskapsinstitusjonene i større grad bør brukes til å gjennomføre smalere og mindre konfliktfylte risikovurderinger. Dette er også i tråd med funn om at flere kunnskapsinstitusjoner mener de kan gjennomføre risikovurderinger som i dag gjøres av VKM.

I en vurdering av oppgavefordelingen mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene, bør man også se nærmere på om Mattilsynet og Miljødirektoratet selv kan ta et større ansvar for å gjøre enkle risikovurderinger. Det bør også vurderes om andre enn VKM kan gjøre kunnskapsoppsummeringer på områder hvor VKMs tverrfaglighet eller sektoruavhengighet ikke er nødvendig. 

Dersom kunnskapsoppsummeringer i større grad skal gjøres av andre enn VKM, kan det bidra til at VKM bringes nærmere forskningen og gis et bedre utgangspunkt for å adressere forskningsbehov for å tette kunnskapshull. Et tettere samarbeid mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene vil også kunne legge til rette for at den samlede kompetansen på området utnyttes bedre. En mulig løsning som også bør vurderes, er at VKM kan bestille delleveranser til deres prosjekter fra en kunnskapsinstitusjon som for eksempel NIBIO eller NINA. Slik vi forstår det, er det ikke noe formelt i veien for slikt samarbeid i dag.

Et argument mot at kunnskapsinstitusjonene skal gjøre slike kunnskapsoppsummeringer, er at de av mange oppfattes å ha mindre legitimitet enn VKM. Her er det derfor viktig å skille mellom spørsmål som har lav og høy risiko for målkonflikter. VKM bør gjøre vitenskapelige vurderinger der hvor risikoen for målkonflikter er høy.

4.3.3 Kunnskapsinstitusjonene ønsker forutsigbarhet, mens myndighetene ønsker handlingsrom

Kunnskapsinstitusjonene vi har snakket med ønsker mer forutsigbarhet når det gjelder hvilke typer oppdrag som skal gå til VKM. For myndighetene kan det være en fordel å ha et visst handlingsrom når de skal velge hvordan de skal skaffe seg vitenskapelig baserte kunnskapsgrunnlag.

Slik vi ser det er det viktig at Miljødirektoratet og Mattilsynet har et tilstrekkelig handlingsrom til å bestille risikovurderinger der de til enhver tid finner det mest hensiktsmessig. Det er imidlertid ikke til hinder for å klargjøre og veilede rundt hvem som skal gjøre hva, for å sikre økt forutsigbarhet i arbeidet med risikovurderinger. Et annet forhold som kan bidra til økt forutsigbarhet for kunnskapsinstitusjonene, er å sørge for at de i tilstrekkelig grad er informert om framtidig behov for bruk av deres ressurser og kompetanse.

Flere informanter peker på at det er en uheldig konkurransesituasjon mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene. Vi mener en klargjøring av arbeidsdelingen mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene kan bidra til at en slik konkurransesituasjon dempes.

Oppsummert mener vi at det vil være en fordel for alle parter, og dessuten mer effektiv ressursbruk, at VKM og andre kunnskapsmiljøer utnyttes best mulig samlet. Det handler blant annet om å finne den riktige balansen mellom hensynet til handlingsrom og forutsigbarhet.

DFØ anbefaler:

• Departementene bør justere mandat og vedtekter slik at det er tydelig at tverrfaglige og tverrsektorielle risikovurderinger på områder med høy risiko for målkonflikter prioriteres.

4.4 Samspillet mellom VKM og bestillerne bør styrkes

Vi har i undersøkelsen belyst i hvilken grad VKMs risikovurderinger samsvarer med bestillernes behov, med rett kvalitet, omfang og ressursbruk. Den faglige kvaliteten på VKM sine vitenskapelige vurderinger er høy. Våre funn viser imidlertid at risikovurderingene fra VKM bør bli enklere å anvende i risikohåndteringen. Omfanget på risikovurderingene samsvarer ikke alltid med bestillernes behov. I tillegg kan dialogen knyttet til bestillingene bli bedre. Prosessene rundt fellesbestillinger mellom Mattilsynet og Miljødirektoratet er spesielt krevende. Vi mener at samarbeidet mellom VKM og myndighetene som bestillere kan bli bedre, og vil i det følgende diskutere mulige løsninger.

4.4.1 En god bestillerdialog handler om involvering og å bygge felles kompetanse

Undersøkelsen vår viser at bestillerdialogen mellom myndighetene og VKM har blitt bedre de siste årene, men at det fremdeles er et forbedringspotensial. Vårt inntrykk er at VKM tilrettelegger bestillerdialogen godt, men at det er utfordrende å involvere bestillerne i tilstrekkelig grad i ulike faser i arbeidet med en risikovurdering.

Det er særlig viktig med en god og tett dialog innledningsvis for å utvikle en fellesforståelse av myndighetenes behov.

Vi mener et viktig aspekt ved en god bestillerdialog er at myndighetssiden har tilstrekkelig risikovurderingskompetanse for å kunne gjøre gode bestillinger, uten at det betyr styring av faglig innhold. På risikovurderingssiden er det viktig med tilstrekkelig forvaltningskompetanse for å forstå myndighetenes behov. Tydeligere involvering av bestillerne i risikovurderingsprosessene kan bidra til å bygge felles kompetanse, samt redusere avstanden mellom risikohåndterer og risikovurderer. Dette er også slik de gjøres i Sverige og Danmark, og som undersøkelsen viser er en god praksis.

VKM og bestillerne bør innledningsvis i dialogen drøfte behov for involvering og hvordan involveringen skal skje. Dette vil kunne bidra til å sikre en god samhandling fra oppstart og fram til publisering av vurderingen.

Samspillet mellom VKM og bestillerne må ikke være så tett at det undergraver VKMs uavhengighet og faglige integritet. Vi mener imidlertid at et tettere samspill mellom risikovurdering og risikohåndtering ikke trenger å være i konflikt med hensynet til uavhengighet. Det sentrale er at rollene er tydelig definert og adskilt, og at de som bestiller og håndterer risikovurderingene ikke kan styre det faglige innholdet i risikovurderingsarbeidet på noen måte.

4.4.2 Prioritering av felles risikovurdering bør være tydeligere forankret på departementsnivå

Å legge til rette for gode fellesbestillinger blir særlig viktig for at VKM skal kunne levere på behov for framtidige legitime tverrsektorielle risikovurderinger. Undersøkelsen vår viser at det i dag er få fellesbestillinger fra Mattilsynet og Miljødirektoratet til VKM. Prioritering av de krevende risikovurderingene kan også øke kompleksiteten og vanskelighetsgraden ved arbeidet. Tverrsektorielle risikovurderinger vil ofte innebære målkonflikter og berøre mange aktører med sterke interesser.

Vårt inntrykk er at VKM tilrettelegger godt for å ta imot og håndtere fellesbestillinger.   Utfordringen er at Miljødirektoratet og Mattilsynet ikke alltid klarer å finne ut av hva de sammen har behov for, og være omforent om prioriteringer. Det kan ha sammenheng med at myndighetene har andre sektorrelaterte hensyn som må prioritereres før eventuelle fellesbestillinger.

Ut fra ovennevnte reiser vi spørsmål ved om behovet for, og prioritering av felles risikovurderinger bør være tydeligere forankret på departementsnivå. Det kan bidra til at felleskoppdrag mellom mat og miljø kan knyttes opp mot strategiske behov og prosesser på tvers av sektorer og fagområder slik at felles risikovurderinger ikke taper i prioriteringskøen. Videre er det viktig at VKM selv gir innspill til mulige tverrsektorielle risikovurderinger der de ser behov for dette.

4.4.3 Behov for at risikovurderingene er mer anvendbare

På bestillersiden, og særlig fra Miljødirektoratet, reises det spørsmål ved om VKM kan tilpasse risikovurderingene til utredningsinstruksen og også vurdere tiltak for å håndtere risikoen, slik at vurderingene blir mer direkte anvendbare.

Det vil etter vår oppfatning ikke påvirke VKMs uavhengighet om de rangerer mulige tiltak etter kostnad og nytte basert på faglig og vitenskapelig innsikt. Tvert imot mener vi en slik rangering vil gjøre det lettere for risikohåndterer å forstå og ta i bruk risikovurderingen på en mest mulig hensiktsmessig måte. Det samme gjelder dersom VKM skulle gjort en samfunnsøkonomisk analyse av risiko og tiltak.

Det er også andre måter å gjøre risikovurderingene mer anvendbare på. God og tett bestillingsdialog kan i seg selv bidra til økt anvendbarhet. Anvendbarhet handler også om hvordan budskapene i rapportene formidles, utforming av sammendrag og presentasjon av tiltak. Vårt inntrykk er at dette naturlig nok varierer mellom rapportene.

DFØ anbefaler:

• Samspillet mellom VKM og bestillerne bør styrkes for å gjøre arbeidsprosessene mer effektive og risikovurderingene mer anvendbare.

4.5 Praksis for rekruttering og avlønning av eksperter b|ør justeres

Vi har i undersøkelsen belyst hvordan arbeidsdelingen mellom VKM og andre kunnskapsinstitusjoner fungerer. Viktige funn er knyttet til rekruttering og avlønning av eksperter.

Det framstår som viktig for VKM at medlemmene og andre eksperter som rekrutteres til å utføre arbeid for VKM, rekrutteres personlig i kraft av sin kompetanse uavhengig av den institusjonen de er ansatt ved. Mange oppfatter dette som viktig for at VKM sine risikovurderinger skal være faglig uavhengige.

Det er imidlertid vår vurdering at flere forhold ved dagens rekrutterings- og avlønningspraksis kan svekke VKM på sikt. Hvordan medlemmene brukes og avlønnes er en kilde til flere problemer og konflikt mellom VKM og de andre kunnskapsinstitusjonene. Dette har vært en utfordring siden VKM ble etablert, og utfordringene ser ut til å være tiltakende i en mer ressursknapp tid. Ordningen fører til utfordringer for komitémedlemmene, deres arbeidsgivere og for VKM. For at VKM skal være en bærekraftig modell framover, mener vi at dette må vies særlig oppmerksomhet. Vi vil i det følgende drøfte konsekvenser av rekrutterings- og avlønningspraksisen og mulige løsninger.

4.5.1 Rekrutterings- og avlønningspraksis kan gjøre rekruttering krevende

Arbeidet komitémedlemmene blir honorert for, tilsvarer ikke den faktiske arbeidsmengden. Dette gjelder særlig i forbindelse med mer omfattende prosjektarbeid. De får personlig betalt per time etter statens satser for å utføre komitéarbeid som består av møteforberedelser og møtedeltakelse. I mange tilfeller avhengig av arbeidsgiver, har medlemmene avtale om å kunne legge inn møtedeltakelse i sin arbeidstid.

I tillegg gjør medlemmene i varierende grad prosjektarbeid. Noen har en ganske stor arbeidsbyrde til prosjektarbeid for VKM, andre har mindre. Også prosjektarbeid honoreres per time etter statens satser for utvalgsarbeid. Men VKM er åpne på at det er betydelig underrapportering. Det vil si at forskerne jobber mer enn det som blir rapportert og honorert.

Flere av våre informanter er opptatt av å understreke at det personlige engasjementet er stort, og at de selv ønsker å jobbe på fritiden. Økonomi synes ikke å ha stor betydning for motivasjon til å ta på seg oppgaver for VKM. Vi vil likevel stille spørsmål ved denne praksisen. I seg selv er det ikke nødvendigvis et problem at en engasjert forsker velger å ta på seg en stor arbeidsbyrde. Men når slikt arbeid i stor grad skal gjøres på fritiden, blir systemet sårbart og uforutsigbart. VKM gjør seg avhengig av arbeidskraft som både ønsker og har anledning til å bruke sin fritid til VKM-arbeid. Videre legger dette sterke føringer for hvem som realistisk sett har mulighet til å være medlem av komiteen. I spørreundersøkelsen kommer det fram at komiteen er preget av skjev fordeling både i kjønn og alder.

I tillegg er det uheldig med underrapportering. Det er prinsipielt problematisk fordi enhver arbeidstaker har rett til å få betalt for arbeidet man utfører. Det er rimelig å legge til grunn at det enkelte medlem bruker deler av sin ordinære arbeidstid til VKM-arbeid. Dette kan igjen bli et problem for medlemmets arbeidsgiver, som rimeligvis vil bli mindre velvillig til å avgi kompetanse og ressurser til VKM.

4.5.2 Kunnskapsinstitusjonene blir ikke kompensert for tap av arbeidskraft og ressurser

Vårt inntrykk er at kunnskapsinstitusjonene i utgangspunktet er positive til at ansatte deltar i VKM. Det styrker kompetansen hos den enkelte forsker, og også i virksomheten ellers. Med andre ord framholder de verdien av VKM, men måten medlemmene brukes på er krevende.

Slik ordningen er i dag, blir ikke kunnskapsinstitusjonene kompensert for tap av arbeidskraft og ressurser som følge av at ansatte bruker deler av sin arbeidstid på VKM. Dette er særlig utfordrende for kunnskapsinstitusjoner som er økonomisk avhengig av eksterne oppdrag. For medlemmer som rekrutteres fra universitetene vil dette være annerledes.

I ytterste konsekvens vil ikke kunnskapsinstitusjonene la sine ansatte rekrutteres til VKM, og VKM vil kunne få større utfordringer med å rekruttere i framtiden. Dette skjedde med rekruttering fra NINA. NINA bestemte seg for å ikke lenger la sine ansatte rekrutteres uten at de som arbeidsgiver ble kompensert. At arbeidsgiverne i kunnskapsinstitusjonene ønsker å tape minst mulig på at de ansatte deltar i VKM, bidrar antageligvis også til at komitémedlemmene må jobbe mer på fritiden og/eller at de lar være å rapportere om bruk av sin arbeidstid til VKM-arbeid, som drøftet over.

4.5.3 Behov for mer åpenhet og klarhet om rekruttering og bruk av medlemmer i eksterne prosjektarbeid

Prosessen for rekruttering av medlemmer til VKM er transparent ved at stillingene lyses ut og prosessene for vurdering av kvalifikasjoner og habilitet er grundige og åpne.

Prosessen er likevel annerledes i de tilfeller VKM rekrutterer eksterne eksperter til å delta i prosjekter uten at de blir medlem av VKM. Slik rekruttering gjøres direkte mellom VKM og den enkelte uten utlysning og uten at arbeidsgiver er involvert.

Enten det er snakk om rekruttering av medlemmer eller av andre eksterne, er det ingen involvering av arbeidsgiver når det gjelder arbeidsbyrde i prosjektarbeid. Vi mener det bør være en hovedregel, at arbeidsbyrde er avklart med hovedarbeidsgiver.

Vi mener det med fordel kan skilles mellom komitéarbeid og prosjektarbeid. Når det gjelder medlemskap kan det være et poeng i seg selv, med hensyn til uavhengighet, at arbeidsgiver ikke er formelt involvert i rekrutteringssammenheng og deltakelse i komitéarbeid. Men når det gjelder prosjektarbeid, er ikke uavhengigheten truet ved at det foreligger en avklaring med arbeidsgiver om arbeidsomfang.

Avtaler om bruk og tjenestekjøp av forskere kan vurderes

I prosjektarbeid, særlig når det er snakk om en betydelig arbeidsbyrde, bør det vurderes å inngå avtaler med arbeidsgiver som frigjør de ansatte til å delta i prosjektarbeid.

Et eksempel på slike avtaler er Artsdatabanken som inngår avtaler med arbeidsgivere i andre kunnskapsinstitusjoner når de skal bruke eksterne forskere i prosjekter.

Målet med en slik avtale er først og fremst å skape forutsigbarhet for både arbeidsgiverne og de ansatte som skal delta i VKM, med hensyn til forventet timebruk og ressursbruk i prosjektarbeidet.

Vi mener en løsning med tjenestekjøp ikke er egnet for komitéarbeid. Medlemmene bør rekrutteres til komitéarbeid formelt frikoblet fra arbeidsgiverne. Dette samsvarer best med den kollegiale organisasjonsformen til VKM. Det kan imidlertid være en løsning for prosjektarbeid både for medlemmer og bruk av forskere som ikke er medlemmer. Frikjøp vil innebære at VKM betaler kunnskapsinstitusjonene direkte.

Så lenge VKM skiller mellom komitéarbeid og prosjektarbeid, mener vi en slik løsning ikke vil gå utover VKMs uavhengighet. Hvis en slik løsning også skulle gjelde for rekruttering av medlemmer til å gjøre komitéarbeid, kan det stilles spørsmål ved risikovurderinger som berører konfliktfylte spørsmål. Hvis flere medlemmer fra én kunnskapsinstitusjon er betalt for både å utføre og godkjenne risikovurdering, kan det framstå som at VKM har «kjøpt» risikovurderingen. Vår vurdering er at dette bør unngås for å bevare den legitimiteten VKM har i dag, også i framtiden.

En ordning med frikjøp vil derfor være mest aktuelt i de tilfeller det er behov for kompetanse i prosjektarbeid som verken medlemmene eller sekretariatet dekker. Det er ingen formelle hindringer for å gjøre dette i dag, men VKM har så langt vi kjenner til ikke praktisert en slik løsning. Sammenlignet med dagens praksis vil en løsning med frikjøp være dyrere dersom det skal dekke både lønn og «overhead». For den enkelte forsker vil frikjøp innebære at man mister en ekstrainntekt. Det vil gi mindre økonomisk incentiv for den enkelte å ta på seg arbeid for VKM, men økonomi framstår ikke som en viktig motivasjonsfaktor i vår undersøkelse.

Sekretariatet kan avlaste medlemmene i større grad

For å gjøre VKM mindre avhengig av medlemmers arbeidskapasitet og for å bedre forholdet til medlemmenes arbeidsgivere, kan det også vurderes om sekretariatet i større grad enn i dag kan gjøre deler av utredningsarbeidet som ikke krever faglig spisskompetanse. Da bør det i så fall også vurderes om sekretariatets utredningskapasitet kan styrkes.

4.5.4 Behov for at kunnskapsinstitusjonene kompenseres

På bakgrunn av vår undersøkelse, mener vi at en hensiktsmessig modell for å bedre forholdet mellom VKM og kunnskapsinstitusjonene, er å kompensere kunnskapsinstitusjoner som lever av oppdragsforskning for tapt arbeidskraft og inntekter.

For å bevare den legitimiteten VKM har i dag, bør en økonomisk kompensasjon aller helst gå fra det ansvarlige departement til den enkelte kunnskapsinstitusjon. En ny ordning bør også etterstrebe at kunnskapsinstitusjonene får likest mulig forutsetninger for å gi fra seg forskere. Målet er at VKM også i framtiden skal kunne rekruttere de beste forskerne, og at kunnskapsstøtte-leverandørene i stort kan utveksle kompetanse på en hensiktsmessig og ressurseffektiv måte. Alle institusjoner som kan lide økonomisk tap av å la sine ansatte jobber for VKM, bør i prinsippet behandles likt. Men det kan være ulike løsninger for forskningsstiftelsene og de statlige forskningsinstitusjonene.

Etter at NINA i 2021 ikke lenger ønsket at sine ansatte skulle la seg rekruttere til VKM, besluttet Klima- og miljødepartementet å bevilge en årlig kompensasjon til NINA for å dekke inntektstapet, jf. kapittel 3.6.2. Vi mener denne løsningen er verdt å undersøke nærmere.

NINA-modellen, med en årlig kompensasjon fra eierdepartement, med eventuelle justeringer bør kunne brukes også for andre oppdragsforskningsinstitusjoner som avgir forskere til VKM. En svakhet med modellen er at den er administrativt krevende fordi forskerne mottar lønn fra VKM for både komitéarbeid og prosjektarbeid. Dette må da avregnes i lønnen de får fra sin faste arbeidsgiver. En enklere løsning kunne være at komitéarbeid betales av VKM, mens prosjektarbeid lønnes fra arbeidsgiver som så kompenseres fra departementet.

Det kan imidlertid være vanskelig å lage en modell som passer for alle. For institusjonene som er organisert som forvaltningsorgan underlagt et fagdepartement, er det andre forutsetninger for å finne løsninger enn for de frie forskningsstiftelsene.

For universiteter stiller dette seg annerledes. Så lenge arbeid for VKM passer inn i universitetsansattes forskningsaktivitet, er det vår vurdering at det ikke er behov for annen form for kompensasjon i disse tilfellene.

Det avgjørende er at det lages løsninger som ikke undergraver VKMs mulighet til å rekruttere forskere de har behov for. Det vil si at kunnskapsinstitusjonenes, arbeidstakernes så vel som VKMs behov må ivaretas.

DFØ anbefaler:

• Arbeidsbelastning for medlemmene i VKMs prosjekter bør vurderes.
• Kunnskapsinstitusjonene bør kompenseres for tap av inntekter som følge av at deres ansatte arbeider for VKM.