Som nevnt i kapittel 1.2 avgrenser vi oss til å se på innbyggernes tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest. Basert på regresjon er vi større grad i stand til å eliminere tilfeldigheter i dataene, og vi kan derfor med større sikkerhet si noe om hva som gjelder mer generelt.

Kapittelet er delt i tre. I kapittel 3.1 gir vi en deskriptiv presentasjon av hvordan tilliten i vårt utvalg er endret fra 2021 til 2022. I kapittel 3.2 er formålet å finne ut om myndighetenes kompetanse, her målt som innbyggernes vurdering av myndighetenes håndtering av samfunnsoppgaver, henger sammen med tillit til regjering, forvaltningen og folk flest. Avslutningsvis, i kapittel 3.3 ser vi på om myndighetenes kompetanse, her målt som håndtering av dagsaktuelle situasjoner og hendelser i 2022, kan forklare endringer i tilliten til regjeringen, forvaltningen og folk flest fra 2021 til 2022.

Tilliten til det offentlige faller for alle innbyggergrupper, men noen skiller seg ut

I kapittel 2.1 finner vi at tilliten til offentlige institusjoner går ned. I hovedsak er det små forskjeller mellom grupper i undersøkelsen, men de yngste og personer med høyere utdanning har mindre nedgang enn øvrige grupper. I dette kapittelet vil vi se om nedgangen i tillit til institusjoner og forvaltningen henger sammen med andre kjennetegn ved innbyggerne.

På spørsmålet «Vil du stort sett si at folk flest er til å stole på, eller at en ikke kan være for forsiktig når en har med andre å gjøre?» viser svarene fra de to undersøkelsene at tilliten til folk flest er høy og, målt som et gjennomsnitt, uendret fra 2021 til 2022. Tilliten til folk flest har vært høy også i tidligere innbyggerundersøkelser, og er høy sammenliknet med andre land (DIFI 2019; OECD, 2022b). Samtidig ser vi at mens de aller fleste stoler på andre, er det også noen grupper som har lavere tillit enn andre til folk flest. 

Det er kjent i tillitsforskningen at sosial tillit (tilliten til folk flest) og tillit til institusjoner henger sammen og påvirker hverandre (Dinesen og Sønderskov 2020; Rothstein og Stolle 2008; Levi 1998). Vår undersøkelse bekrefter dette. Det er en sammenheng mellom tillit til folk flest og til offentlige institusjoner (og forvaltningen). Men hva skjer når store hendelser og utfordringer, som setter tilliten på prøve, inntreffer? Endrer tilliten seg likt for alle, eller er det noen som skiller seg ut?

Grupperer vi innbyggerne etter tilliten deres til folk flest i 2021, ser vi at de med høyere tillit i 2021 faller noe mer enn de som hadde lavere tillit. En alternativ inngang er imidlertid å gruppere innbyggerne etter tillit til folk flest med utgangspunkt i begge år.¹ Fordelen med en slik inndeling er at vi kan skille mellom innbyggere som varierer og som er stabile i sin tillit til folk flestover tid.

Vi kan anta at innbyggere som varierer i sin tillit til folk flest også varierer i tillit til institusjoner. Derfor forventer vi at gruppene utgjør ytterpunktene når vi ser på endring. Innbyggere som går fra høyere til lavere tillit til folk flest, forventes å ha størst nedgang i tillit til institusjoner. Innbyggere som går fra lavere til høyere tillit til folk flest, forventes å ha minst nedgang i tillit til institusjoner.

Vår deskriptive undersøkelse bekrefter antakelsen. Av de fire gruppene er det innbyggerne som går fra høy tillit til folk flest i 2021 til lav i 2022 som har størst nedgang i tillit til institusjoner og forvaltningen. Tilsvarende er gruppen som går fra lav tillit til folk flest i 2021 til høy i 2022 de som har minst nedgang i tillit til institusjoner, og som i enkelte tilfeller også får høyere tillit.

Gruppene med stabilt lav og høy tillit til folk flest skiller seg fra hverandre ved at gruppen med lav tillit er overrepresentert av menn og de yngste, og underrepresentert av personer med høyere utdanning. Dette kan ha betydning for hvordan tilliten til institusjoner endrer seg. Figur 9 og 10 viser at begge gruppene fikk lavere tillit til regjeringen og forvaltningen i 2022, men at nedgangen er størst blant innbyggerne med lav tillit i begge år. Trenden gjelder for de øvrige institusjonene også, med unntak av domstolene, men er ikke like utpreget for alle. Blant våre respondenter kan vi allikevel si at avstanden er blitt større mellom de med stabilt lav og høy tillit.

På denne bakgrunn er det interessant å se på hva som påvirker tilliten til institusjoner, og hva som kan forklare endring i tillit. Er det slik at de viktigste forklaringsfaktorene for tillit er kjønn, alder, utdanning og bosted? Eller påvirker andre forhold, for eksempel hvordan innbyggerne vurderer myndighetenes kompetanse og håndtering av situasjoner og hendelser, tilliten til ulike offentlige institusjoner?

Innbyggernes tillit avhenger av opplevelsen av myndighetenes kompetanse

Denne analysen setter søkelys på hva som kan forklare tillitsnivået til en innbygger. Vi bruker innbyggernes svar fra både 2021 og 2022 og analyserer hvordan innbyggernes oppfatninger av myndighetenes kompetanse henger sammen med tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest.² Innbyggernes oppfatninger av myndighetenes kompetanse måles her ved ivaretakelsen av samfunnsoppgaver i form av åtte spørsmål.³ Resultatene fra analysen er illustrert i figur 11 hvor sammenhengene mellom spørsmålene og hver av de tre tillitsmålene vises. 

Hvordan skal figur 11 og 13 forstås?

Felles for tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest er at de henger sammen med innbyggernes oppfatning av kvalitet. Figur 11 viser at innbyggere som er fornøyd med kvaliteten på statens tjenester også har høyere tillit. Dermed er funnene i tråd med tidligere funn om at høyere tilfredshet med kvaliteten på statlige tjenester henger sammen med høyere tillit til offentlige institusjoner (Christensen & Lægreid, 2005; Martiangelli et al. 2020). Sammenhengen er sterkest når det gjelder tillit til forvaltningen, og svakest for tillit til folk flest, men den er likevel svært sterk for alle tre.

Vi ser at innbyggere som har høy tillit til folk flest, også har høyere tillit til regjeringen og offentlig forvaltning. Figur 11 viser to blå trekanter, som tydelig indikerer en positiv sammenheng mellom tillit til folk flest, og tillit til regjeringen og forvaltningen. Dette er som ventet, og i tråd med funnene i kapittel 3.1.⁴

Hvordan myndighetene ivaretar ulike samfunnsoppgaver kan i varierende grad forklare tilliten. Innbyggernes oppfatning av hvordan myndighetene ivaretar tryggheten i nærområdet, har en positiv sammenheng med tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest. Figur 11 viser at innbyggere som mener myndighetene ivaretar denne oppgaven godt, har høyere tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest (tre blå trekanter).

Av figur 11 ser vi også at de som mener at myndighetene er dårlige på å sikre strømforsyningen har lavere tillit til regjeringen og offentlig forvaltning (de røde trekantene). Dette ser vi på de røde trekantene i figur 11. Her ser vi også at sammenhengen er størst for regjeringen. Dette kan tolkes som at misnøye med strømforsyningen i størst grad går utover regjeringen, dernest forvaltningen, men at den ikke påvirker tilliten til folk flest.

For innbyggernes vurdering av hvor gode myndighetene er til å sikre gode og trygge medisiner ser vi av figur 11 at sammenhengen er svært liten, men innbyggere som er fornøyd med myndighetenes sikring av gode og trygge medisiner har noe høyere tillit til forvaltningen og folk flest.

Det er en positiv sammenheng mellom å vurdere at myndighetene sørger for at alle har de samme mulighetene og tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest. Det samme gjelder for innbyggere som mener offentlige myndigheter gjør nok for å tilpasse seg fremtidige utfordringer. Det gjelder særlig tilliten til regjeringen og forvaltningen, jf. figur 11 hvor det er store mørkeblå trekanter for begge disse spørsmålene.

Når det kommer til innbyggernes vurdering av myndighetenes evne til å legge til rette for integrering av innvandrere, har innbyggere som er fornøyd med myndighetenes tilrettelegging av integrering lavere tillit til folk flest. Dette illustreres av figur 11 med en rød pil. Innbyggere som mener at myndighetene gjør nok for å ivareta miljøet, har også lavere tillit til regjeringen og forvaltningen.

Dette viser at sammenhengen mellom innbyggernes vurdering av myndighetene og tillit er komplekst. «Gode» vurderinger henger både sammen med høyere tillit (slik som å tilpasse seg fremtidige utfordringer) og lavere tillit (slik som å ivareta miljøet). Det er med andre ord ikke nødvendigvis sikkert at en «god» vurdering av myndighetenes ivaretakelse av samfunnsoppgaver henger sammen med høyere tillit.

Det kan virke noe motsigende, men kan trolig forklares av andre egenskaper ved innbyggerne som vi ikke har data på, eller har inkludert i modellen. Eksempelvis kan innbyggere som er tilfreds med ivaretakelsen av miljøet og har lavere tillit ha en politisk preferanse som kan belyse denne sammenhengen. Dette er ikke med i vår analyse, og vi får dermed en litt utydelig sammenheng.

Bakgrunnsvariablene (kjønn, alder, utdanning og bosted) er i tråd med tidligere funn (Sandvik og Barstad, 2015). Menn (markert som rød pil) har lavere tillit enn kvinner (med unntak av for tilliten til forvaltningen), og innbyggere med universitets-/høyskoleutdanning har vesentlig høyere tillit enn de med grunnskoleutdanning jf. blå piler. Alder har en liten positiv effekt på tillit til folk flest, mens den ikke er signifikant for tilliten til regjeringen og forvaltningen. Det vanskelig å se et tydelig mønster når det kommer til sentralitet, fordi sammenhengene ikke er signifikante (markert med X-er). Analysen viser imidlertid at tilliten til forvaltningen er tydelig (signifikant) høyere for innbyggere i sentralitetsklasse 1 (Oslo-området), sammenliknet med innbyggere i sentralitetsnivåene 2 (f.eks. Bergen, Tønsberg og Drammen), 3 (f.eks. Skien og Lillehammer) og 6 (f.eks. Vardø og Vik).

Oppsummering

I hovedtrekk forteller analysen i kapittel 3.2 oss at innbyggernes oppfatninger om myndighetenes kompetanse har sterk sammenheng med tilliten til regjeringen, forvaltningen og folk flest. Om vi ser på myndighetens kompetanse mer konkret finner vi følgende:

• Innbyggere som har høy tillit til folk flest, har høyere tillit til regjeringen og offentlig forvaltning.
• Innbyggere som mener at staten leverer gode tjenester, har også høyere tillit til regjeringen, offentlig forvaltning og folk flest.
• Innbyggernes oppfatning av hvordan myndighetene ivaretar ulike samfunnsoppgaver har stor effekt på tillit til regjeringen, forvaltningen og folk flest:
  • Innbyggere som mener at myndighetene ikke sikrer strømforsyning, har lavere tillit.
  • Innbyggere som mener at myndighetene ivaretar trygghet i nærområdet, at alle har samme muligheter og tilpasser seg fremtidige utfordringer, har høyere tillit.
  • Innbyggere som mener at myndighetene gjør nok for å ivareta miljøet, har lavere tillit.
  • Innbyggere som mener at myndighetene gjør nok for å legge til rette for integrering og sikre gode og trygge medisiner, har tilnærmet lik tillit som de som mener at myndighetene ikke gjør nok.
• Sammenhengene som er beskrevet over er sterkest for tilliten til regjeringen. Det innebærer at det er størst variasjon i tilliten til regjeringen.
• Sammenhengene som er beskrevet over henger svakest sammen med tilliten til folk flest. Det eneste unntaket er alder. Jo eldre en er, jo høyere tillit har en til andre innbyggere.

Opplevelsen av godt håndtering gir økt tillit

I dette kapittelet ser vi på hvordan innbyggernes vurdering av myndighetens kompetanse, her målt som håndtering av situasjoner og hendelser i 2022, kan forklare endring i tillit fra 2021 til 2022.⁵ Figur 12 viser hvordan innbyggerne i gjennomsnitt vurderer myndighetenes håndtering av situasjonene og de hendelsene vi har spurt om.⁶

Overordnet viser figur 12 at innbyggerne er minst fornøyde med myndighetenes håndtering av kommune- og fylkesoppløsninger. Deretter kommer pendlerboligsaken på Stortinget, mens prisvekst og strømkrise følger like etter. Både covid-19 og flyktningestrøm fra Ukraina vurderes mye mer positivt. Spørsmålet er om innbyggernes vurderinger av myndighetenes kompetanse, her målt som håndtering, kan forklare tilliten deres i 2022 når vi kontrollerer for tilliten de hadde i 2021.

Figur 13, som er en tilsvarende modell som i kapittel 3.2, viser at tillitsnivået i 2021 er en viktig forklaringsvariabel for tillitsnivået i 2022 (store blå trekanter).⁷ Når vi ser på hva som virker inn på tilliten i 2022 kan mye forklares av tilliten de samme respondentene hadde året før. Fjorårets tillit er mindre viktig for å forklare tillitsnivået til regjeringen sammenlignet med forvaltningen og folk flest. Dette henger trolig sammen med at det har vært et regjeringsskifte mellom undersøkelsene. Selv om noen vurderer sin tillit til regjeringen uavhengig av partiet som sitter med makten, påvirkes sannsynligvis de fleste av politiske preferanser (Easton 1975). Antakelsen får støtte i dataene.

Igjen ser vi også at det er en sterk positiv sammenheng mellom tillit til folk flest og tilliten til regjeringen og forvaltningen. Dette vises ved to store blå trekanter helt øverst i figuren, og er i tråd med funnene i kapittel 3.1 og 3.2.    

Myndighetenes kompetanse, altså håndteringen av situasjoner og hendelser, har i de fleste tilfeller betydning for tilliten til regjeringen og forvaltningen. Negative oppfatninger om myndighetenes håndtering av strømkrise, prisvekst og kommune- og fylkesoppløsninger henger sammen med nedgang i tillit til regjeringen og forvaltningen.

Som vi var inne på i 1.3.2, ser vi på sammenhengen mellom pendlerboligsaken på Stortinget og tilliten til regjeringen. Selv om sammenhengen er svært liten, peker dataene i retning av at saken har fått konsekvenser for innbyggernes tillit til regjeringen. Det til tross for at regjeringen ikke er ansvarlig for hendelsen. Funnet gir støtte til Van de Walle (2017), Miller og Listhaug (1990: 357) som sier at misnøye med en institusjon kan smitte over på andre.

Det er gjennomgående at flere av sammenhengene mellom kompetanse og tillit er markert med grå trekanter. Dette betyr at det er en sammenheng, men at den er svært liten.  

Bildet er litt annerledes for tilliten til folk flest der kun prisvekst og pendlerboligsaken på Stortinget har en innvirkning. Samtidig ser vi at positive vurderinger av hvordan myndighetene har håndtert covid-19 henger sammen med høyere tillit til både regjering, forvaltning og folk flest. I tillegg henger positive oppfatninger av håndteringen av flyktningestrømmen fra Ukraina sammen med høyere tillit til forvaltningen og folk flest.

Alt i alt, er størrelsen på sammenhengene størst for tilliten til regjeringen, og minst for tilliten forvaltningen. I tråd med tidligere studier kan det tenkes at det er en «forsinkelse» ved at innbyggernes vurdering av myndighetenes kompetanse først går utover tilliten til regjeringen, og deretter til tilliten forvaltningen, for så til slutt til tilliten folk flest. Ideen er at innbyggerne først plasserer tilfredshet og misnøye hos de mest synlige institusjonene, og at dette får ringvirkninger som så over tid innvirker på den sosiale tilliten i samfunnet (Rothstein 2011:173).⁸ Siden vår analyse kun omfatter to år, kan vi ikke si om dette faktisk er tilfelle. Vi ønsker likevel å trekke det frem som en mulig forklaring.

Oppsummering

I hovedtrekk forteller analysen i kapittel 3.3 oss at innbyggernes oppfatning av myndighetenes kompetanse, her målt som håndtering av konkrete situasjoner, påvirker endringen i tillit. Mer spesifikt kan vi si at:

• Innbyggerne er fornøyde med håndteringen av covid-19 og flyktningestrøm fra Ukraina.
• Innbyggere er misfornøyde med håndteringen av strømkrise, prisvekst, pendlerboligsaken på Stortinget og kommune- og fylkesoppløsninger.
• Positive oppfatninger om myndighetenes håndtering av covid-19 henger sammen med høyere tillit til regjering, forvaltning og folk flest.
• Negative oppfatninger om myndighetenes håndtering av strømkrise, prisvekst og kommune- og fylkesoppløsninger henger sammen med en nedgang i tillit til regjeringen og forvaltningen.
• Kun negative oppfatninger om myndighetenes håndtering prisvekst og pendlerboligsaken på Stortinget henger sammen med en nedgang i tillit til folk flest.
• I sum har håndteringen av situasjonene og hendelsene i 2022 størst påvirkning på tilliten til regjeringen, og minst påvirkning på tilliten til folk flest.

Fotnoter

¹ For å sikre et tilstrekkelig antall innbyggere per gruppe, og at det ikke blir for mange grupper, deler vi inn innbyggerne etter om de hadde lav (0-5) eller høy tillit (6-10) i både 2021 og 2022. En slik inndeling gir oss fire grupper: 1) lav tillit i begge år, 2) lav tillit i 2021 og høy tillit i 2022, 3) høy tillit i 2021 og lav tillit i 2022, og 4) høy tillit i begge år.

² Vi estimerer tre panelmodeller, en for hvert av tillitsmålene. Modellene er basert på svar fra underutvalg B. Modellens funn holder seg stabil når vi bruker alternative modeller noe som tyder på at det er reelle sammenhenger. For mer om dette, se vedlegg 6.5.

³ For mer om dette, se 1.2 og 6.3. Spørsmålene er også presentert i kapittel 2.

⁴ Tillit til folk flest er kun inkludert i de to første modellene (tillit til regjeringen og forvaltningen) siden det ikke er mulig å gjøre det i modell tre (her ser vi nemlig på hva som forklarer tilliten til folk flest).

⁵ Denne modellen tar utgangspunkt i innbyggere fra både underutvalg A og B. For regresjonstabellen se 6.6 i vedlegg.

⁶ For mer om disse situasjonene/hendelsene og hvilke refleksjoner vi har gjort oss rundt valg og måling, se 6.3.1 i vedlegg.

⁷ For tolkning av hvordan figuren skal leses, se 3.2.

⁸ Det er verdt å merke seg at det er diskusjon om effekten også går i motsatt retning og at sosial tillit påvirker institusjonell tillit. Dette er dog utenfor vår rapport. For mer om dette se Uslaner (2002) eller Bjørnskov (2010).