Økonomiske analyser tyder på at rike kommuner er mindre effektive enn kommuner med lavere inntektsnivå. Det er flere mulige forklaringer på dette, men det er grunn til å spørre seg om ikke et visst press påvirker hvor opptatt vi er av effektiv ressursbruk. Noe annet ville egentlig vært overraskende. Det er jo fordi ressursene er begrenset at vi må prioritere.

Det er allmenn enighet om at offentlig sektor bør få mest mulig velferd ut av våre felles ressurser, men dette skjer ikke av seg selv. Derfor må vi snakke om det, måle det, berømme det og lære av hverandre. Dette ønsker DFØ å bidra til, og det skal vi blant annet gjøre på Styringskonferansen onsdag denne uka.

Effektivitet er en av fire grunnleggende verdier som forvaltningen skal bygge arbeidet på. Ifølge Kommunal- og distriktsdepartementet handler dette både om kostnadseffektivitet (å gjøre tingene riktig), formålseffektivitet (å gjøre de riktige tingene) og prioriteringseffektivitet (å prioritere mellom ulike mål, formål eller politikkområder slik at man samlet sett oppnår høyest mulig grad av måloppnåelse)(1). På årets styringskonferanse er det i første rekke prioriteringseffektivitet vi setter søkelyset på.

Prioriteringens kunst

Samfunnsøkonomisk teori forteller oss at vi i utgangspunktet bør ha gode faglige grunner for at en oppgave skal løses av det offentlige, framfor markedet eller hver enkelt av oss. Videre bør oppgavene organiseres etter det såkalte finansielle ansvarsprinsipp: Det forvaltningsnivået som har ansvar for å definere omfanget av en oppgave, bør også ha ansvar for å finansiere den. Å gjøre regning uten vert er ingen god oppskrift på økonomisk bærekraftige løsninger.

Svaret på hva som bør være offentlige oppgaver kan avhenge av politisk ståsted, men de fleste vil være enige i at det er noen oppgaver det er viktigere at det offentlige ivaretar enn andre. Og det er her prioritering kommer inn i bildet. Ressursene vi har tilgjengelig er begrenset. Derfor må vi evne å si at noe er viktigere enn noe annet.

Politikerne har ansvar for de store prioriteringene i samfunnet. Det er gjennom politiske vedtak at de regulatoriske og økonomiske rammene for offentlig sektor legges, og det er gjennom politikk at ambisjonsnivået settes. Men forvaltningen har også et viktig ansvar. Hvordan kan vi bidra?

Riktig tiltak?

For det første er det vår oppgave å gi politikerne et godt grunnlag for valg av nye tiltak. Dette er helt avgjørende for eksempel i store utbyggingsprosjekter, enten det er fysisk infrastruktur eller IKT.

Hva er problemet, og hva vil vi oppnå? er første spørsmål i utredningsinstruksen, og en nær uuttømmelig kilde til økt innsikt og mer målrettet offentlig innsats. I tillegg må beslutningstakerne ha oversikt over alternative løsninger og effektene av disse på godt og vondt.

Det er for mange eksempler på offentlige tiltak hvor problemet som skal løses i liten grad er analysert, og hvor alternative – og kanskje bedre - løsninger ikke har vært vurdert i det hele tatt. Da vet man strengt tatt ikke om man har valgt riktig tiltak.

Hva kan vi slutte med?

En stor del av statsbudsjettet består av løpende utgifter, bundet opp i ulike aktiviteter og tiltak. Hvordan jobbe med bedre målretting av eksisterende offentlige utgifter? I tillegg til å finne mer effektive måter å løse oppgavene på, bør vi vurdere hva vi simpelthen kan slutte med.

For det første kan det tenkes at samme oppgave løses flere steder. En områdegjennomgang av det næringsrettede virkemiddelapparatet i 2019 pekte for eksempel på at dette er fragmentert. Det kan føre til overlapp og dobbeltarbeid fordi flere aktører ønsker å løse samme problem fra hvert sitt ståsted, uten å se helheten.

Videre kan tiltak og ordninger ha utspilt sin rolle. Da må vi tørre å spørre oss om det fortsatt er behov for dem. Eller om vi bør endre innretningen. Når resten av samfunnet forandrer seg, bør også de offentlige tjenestene og ytelsene fornyes. Et godt eksempel er pensjonsreformen. Når vi lever lenger, må vi også jobbe lenger for å opprettholde samme pensjon.

Hva er bra nok?

Et tredje prioriteringsspørsmål som fortjener større plass, er hvilken kvalitet vi trenger. Hva er bra nok? Å tilpasse kvalitet er både et faglig og politisk ansvar. Det er et politisk ansvar å sette ambisjonsnivå i stort, men også vi i forvaltningen har et ansvar for å vurdere hva som er tilstrekkelig kvalitet i det vi gjør og utvikler. Ofte går vi kanskje for best i klassen, når bestått hadde holdt. Da lederen for Spekter, Anne-Kari Bratten, gjestet styringskonferansen for noen år siden, pekte hun på flere prosjekter hvor man nok kunne klart seg med lavere standard. Hun viste for eksempel til Solbergtårnet rasteplass ved E6 i Østfold - landets dyreste rasteplass, med en kostnad på nesten 50 millioner kroner. Tårnet fikk flere arkitekturpriser, men har få besøkende.

Kvalitetstilpasning er krevende. Det finnes ikke ett bestemt standardnivå som passer for alt vi gjør. Poenget er nettopp at vi må ha et kritisk blikk på hva som er riktig kvalitet i hvert enkelt tilfelle. Og hvis vi prioriterer noe ned, kan vi til gjengjeld prioritere noe annet og viktigere opp. På den måten kan vi bruke handlingsrommet vårt til det beste for fellesskapet.

Norsk offentlig sektor nyter høy tillit i befolkningen. Den ivaretar en lang rekke oppgaver som er viktige for oss, både som individer og som samfunn. Med effektiv ressursbruk kan få gode offentlige tjenester også framover når budsjettene strammer seg til.

(1) Om forholdet mellom politisk ledelse og embetsverket. Syv plikter for embetsverket. Kommunal- og moderniseringsdepartementet 2019.