Dette blogginnlegget stod opprinnelig på trykk i Dagens Næringsliv 25. mai 2021.

Dette er det selvsagt ingen fasitsvar på, men Direktoratet for forvaltning og økonomistyring (DFØ) har sett nærmere på hva vi kan lære av statlige reformer som er gjennomført de siste 20 årene.

Men først: Hva er egentlig en reform? I staten blir ikke begrepet brukt på noen entydig måte, og spenner fra omfattende omlegginger som NAV-reformen, til mer avgrensede budsjettiltak som ABE-reformen. Det er dessuten gjennomført store endringer på enkelte områder uten at disse er kalt reformer. Så om en endring blir kalt reform eller ikke, ser ut til å handle mest om hvorvidt beslutningstakerne mener det tjener saken. Ser vi på hvordan reformene fordeler seg på sektorer, er områder som helse og utdanning klart overrepresentert, mens reformbegrepet i forsvinnende liten grad brukes innenfor sektorer som næring, energi og miljø. Vi ser ellers en økende bruk av reformbegrepet i regjeringserklæringene gjennom 20-årsperioden, spesielt det siste tiåret.

Gevinstene overvurderes, mens kostnadene undervurderes

Allerede tidlig i planleggings- og utredningsfasen legges viktige premisser for hvorvidt reformer lykkes. Generelt er beslutningsgrunnlagene preget av optimisme, der gevinstene overvurderes og kostnadene undervurderes. Ofte blir for eksempel omstillingskostnader og effektivitetstap i forbindelse med gjennomføringen viet for lite oppmerksomhet. Hva vil den kreve av kompetanse, ressurser og IT-løsninger? Erfaringsvis er det jo slik at reformer, også de som tar sikte på å være ressursbesparende, ofte vil kreve økte ressurser i en overgangsperiode.

Selv når det ligger omfattende utredninger bak en reform, kan det som blir vedtatt se ganske annerledes ut enn det som opprinnelig ble utredet. Kompromisser i stortingsbehandlingen kan også føre til målkonflikter i det som skal gjennomføres. Konsekvensene av disse nye premissene blir sjelden utredet tilfredsstillende. Selv om det ofte er et ønske om å komme raskt i gang med gjennomføringen når en reform er vedtatt, kan resultatet likevel bli bedre hvis vi bevilger oss tid til å konkretisere hvordan eventuelle målkonflikter skal håndteres, og hva vedtatte endringer betyr for budsjettbehov eller behov for endringer i gjennomføringen.

Mye skal skje på en gang

Mange reformer er også preget av at mye skal skje på én gang, for eksempel ved at kvaliteten på tjenestene skal forbedres, parallelt med endringer i strukturen. I reformer med både struktur- og innholdsmessige endringer får strukturendringene dessuten mye oppmerksomhet, og dette kan gå på bekostning av innhold og kvalitet. For å redusere kompleksiteten, kan det være noe å lære av måten statlige virksomheter nå angriper større IKT-prosjekter på. Ved å stykke opp reformer i mindre deler og rykke fram skritt for skritt, kan reformer bli lettere å gjennomføre. Da har vi også mulighet til å justere kursen underveis hvis det viser seg å være fornuftig.

Kontinuerlig forbedring

Viser gjennomgangen vår at reformer stort sett går galt og bør unngås? Slett ikke. Mange av reformene som er gjennomført de siste 20 årene har bidratt til nødvendig omstilling og forbedringer i tjenestene. Men ved å trekke på tidligere erfaringer, kan vi øke sannsynligheten for at framtidige reformer gir mest mulig nytte innenfor ressursene vi har til rådighet. Effektiv bruk av fellesskapets ressurser er alltid viktig, men Perspektivmeldingen som ble lagt fram tidligere i vår, understreker betydningen ytterligere: Hvis vi skal unngå å sende store ubetalte regninger videre til kommende generasjoner, må alle innstille seg på at nye satsinger i framtiden må finansieres gjennom omprioriteringer. Desto viktigere blir det at nye reformer gir den nytten de er ment å gi, og at vi unngår at kostnadene blir vesentlig høyere enn forutsatt. Stramme offentlige budsjetter vil også øke behovet for reformer som kan effektivisere ressursbruken og frigjøre midler til høyere prioriterte områder.

Til slutt: Reformer er ikke svaret på alle endringsbehov, og mange forbedringer kan oppnås uten store omstillinger. Norsk forvaltning har lang erfaring med løpende utviklingsarbeid og dette må fortsette med full styrke hvis vi skal opprettholde en god og bærekraftig velferdsstat.

Hvis du ønsker å lese rapporten, finner du den på rapportsiden «Erfaringer fra statlige reformer».