Skal forvaltningen først og fremst være faglig eller lojal?

Elisabeth Aarseth

Seksjonssjef

Seksjon for utredning og analyse

Forvaltningen lever i krysspress mellom fag og politikk, og om man ikke holder tunga rett i munnen, kan pressede situasjoner bli enda vanskeligere. Men det finnes heldigvis retningslinjer som skal gjøre det enklere for både statsråder og fagfolk å kjenne til sine roller og plikter.
Publisert

Se for deg følgende situasjon. Du er saksbehandler, og statsråden i ditt departement skal ta en avgjørelse i en faglig komplisert sak. Valget står mellom to løsninger: A og B. Du mener at det er nødvendig å presentere begge løsningene for statsråden, men statssekretæren ber deg om å utarbeide et notat med en anbefaling kun for løsning A. Alternativ A er sannsynligvis det statsråden vil foretrekke. Hvilke reelle muligheter har du her som saksbehandler?

Dette er ett av dilemmaene som kan oppstå i møte mellom politisk ledelse og embetsverket. Men nå kan du finne hjelp i Kommunal- og moderniseringsdepartementets (KMD) nye retningslinjer. Her konkretiseres de fire forvaltningsverdiene: demokrati, rettssikkerhet, faglig integritet og effektivitet, som skal følges opp ved hjelp av syv plikter for embetsverket.

DFØ kan bekrefte utfordringene

Jeg synes det er interessant at dilemmaet beskrevet ovenfor tar opp samme utfordring som vi i DFØ ofte får spørsmål om fra departementer og underliggende virksomheter: «Må vi utrede alternative tiltak, når tiltaket allerede er politisk bestemt? Har det noen hensikt?»

Og svaret på dette er at det både skal og bør du for å oppfylle plikten om faglighet og faglig uavhengighet. Det er ingen tvil om at utredningsplikten gjelder uansett hvor bestemt statsråden måtte være. Og selv om en politiker har klare meninger i startfasen av en sak, betyr ikke det at de ikke er påvirkelige for gode faglige innvendinger. Og det skylder vi tross alt fellesskapet å forsøke å gi gode beslutningsgrunnlag til statsråden og andre beslutningstakere, så samfunnet blir bygget på så gode beslutninger som mulig.

Lojalitetsplikten trer inn etter beslutningen tas

Noen av leserne vil kanskje innvende at selv om faglighet er en plikt, så er også lojalitet det. Hvilken plikt går foran i et dilemma som beskrevet over? Tidligere i høst deltok jeg på et interessant seminar hos Partnerforum, der temaet var «Forholdet mellom politikk og fag».

Eivind Dale, departementsråd i KMD, sa i sitt innlegg at det er viktig å utrede alternative tiltak samtidig som man bør være politisk relevant og unngå (for mange) omkamper. I prinsippet skal alle faglige vurderinger legges frem for statsråden før en beslutning tas. Da er det faglig uavhengighet som trumfer. Men etter en beslutning er tatt, skal den lojalt følges opp og gjennomføres i tråd med lojalitetsplikten.

Dette synes jeg er en god rettesnor for hvordan disse to pliktene skal balanseres i denne konkrete situasjonen, og i hvilken rekkefølge disse skal forstås. Og kanskje burde balansen mellom disse to pliktene komme enda tydeligere frem i retningslinjene som en nyttig drahjelp til byråkratene.

For det er nok mange som synes det kan være tøft å stå imot det politiske presset. Eva Hildrum, tidligere departementsråd i Samferdselsdepartementet sa på vår paneldebatt på Arendalsuka i år at embetsverket kan havne i en spagat mellom å skulle være politisk nøytral og lojal til sittende politisk ledelse. Hun sa at når statsråden ber om noe er det i praksis nesten umulig å si nei med mindre det bryter med loven. Og trosser du ønsker fra statsråden kan du risikere jobben, eller noen steder også å bli fryst ut og plassert bort til det blir et politisk skifte. Hun mener det er et problem, selv om det ikke er hovedregelen. Og at går det for langt, kan vi ende med å gå fra faktabasert politikk til politikkbasert fakta. Jeg mener vi alle er tjent med en omforent forståelse av roller og ansvar i embetsverket, for å begrense risikoen for et uheldig maktspill og retningslinjene er et viktig skritt i den retningen.

Gjør utredningsmandatet bredt og styringen god

Selv om retningslinjene ikke er nye, er de blitt mer oversiktlige og tilgjengelige ved å samle alle i ett dokument. Retningslinjene og utredningsinstruksen er viktige for å sikre faglighet og kunnskapsbaserte beslutningsgrunnlag i staten. De siste ti-årene har det vært en trend at departementene delegerer stadig flere oppgaver til underliggende etater. Da er det desto viktigere at de har et aktivt forhold til den syvende plikten til embetsverket: god styring og ledelse. I praksis innebærer det at departementene skal sørge for at underliggende etater kan utøve sin faglig uavhengige rolle på en så effektiv måte som mulig. I den sammenheng bør departementene unngå smale utredningsmandat til underliggende etater.

Vi må ikke glemme at vi har en felles målsetning i forvaltningen om å utnytte samfunnets knappe ressurser på en best mulig måte. Når vi minner hverandre på det, bør det være mulig å finne gode måter å samarbeide på selv midt i skuddlinjen mellom fag og politikk.

Retningslinjene fra KMD beskriver syv sentrale plikter for embetsverket:

  1. Lovlighet
  2. Sannhet
  3. Lojalitet
  4. Faglighet og faglig uavhengighet
  5. Partipolitisk nøytralitet
  6. Åpenhet
  7. God styring og ledelse

Kontakt

Elisabeth Aarseth

Seksjonssjef

Seksjon for utredning og analyse

Fant du det du lette etter?