Statens tilsynsrolle vært et sentralt forvaltningspolitisk tema de siste 30 årene – og nært knyttet til de store endringene forvaltningen har gjennomgått i perioden.

Som en del av effektiviseringsarbeidet på 1990-tallet var ambisjonen å avlaste en sentralisert statsforvaltning. I likhet med mange statlige virksomheter, fikk kommunene overført nye oppgaver. Sammen med rammebudsjettering og rammelovgining skulle dette øke handlingsrommet lokalt. Motstykket var økt tilsyn og kontroll for å påse at kommunene oppfylte nasjonale forpliktelser.

Rundt årtusenskiftet fikk et annet utviklingstrekk betydning for tilsynsvirksomheten, nemlig den økende bruken av rettighetslovgivning. Når innbyggerne fikk individuelle rettigheter på stadig flere velferdsområder, ble det også et enda større behov for tilsyn.

Som en reaksjon på dette, pekte stadig flere på at den samlede tilsynsvirksomheten ble for omfattende. Også i dag hører vi ofte at tilsyn går på bekostning, både av målet om effektiv ressursbruk og lokalt handlingsrom.

Utviklingen går i riktig retning….

I utgangspunktet er det allmenn enighet om at staten har en legitim rett til å føre tilsyn med at kommunene oppfyller nasjonale forpliktelser. Spørsmålet er hvordan staten gjør dette, og om nytten står i et rimelig forhold til belastningene tilsynet påfører kommunene. På oppdrag fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet har DFØ kartlagt hva aktørene selv mener om dette, både kommunene og fylkesmennene som driver tilsynsvirksomheten.

Her er noen av funnene i rapporten:

• Flertallet oppfatter ikke at tilsynsvirksomheten har økt de siste fem årene, men mange opplever fortsatt tilsyn som tidkrevende for kommunen.
• Kommunene vurderer tilsyn mer positivt enn tidligere. 90 prosent svarer at tilsyn er nyttig for å sikre at kommunen følger lover og regler.
• Opplevelsen av økt nytte henger sammen med økt vekt på læring og lokale forhold. Det gjennomføres stadig flere læringsaktiviteter, både i forkant og etterkant av tilsynsbesøk. Fylkesmennene har også tatt i bruk nye virkemidler, som egenvurdering og brukerinvolvering. I tillegg har de fått større handlingsrom til å velge tema for tilsyn ut ifra lokale behov.
• Manglende samordning oppleves ikke som noe stort problem verken for kommunene eller tilsynsmyndighetene. Det skyldes trolig at fylkesmannen har fått nye verktøy for å samordne tilsyn.
• Mens sektortilsynene tidligere var bygd opp som siloer med hvert sitt tilsynsregime, ser vi tendenser til at forskjellene minsker fordi tilsynsmyndighetene lærer av hverandre.
• Nye samordningsbehov kan samtidig tilsi større behov for tverrfaglige tilsyn. Mange samfunnsproblemer krever samarbeid på tvers av sektorgrensene, og dette stiller også økte krav til samarbeid mellom de statlige tilsynsmyndighetene.

…men det er fortsatt utfordringer

I det store og hele må vi kunne si at utviklingen går i riktig retning. Både kommunene og fylkesmennene ser mer positivt på tilsynsvirksomheten nå enn før.

Samtidig gjelder det å ikke lene seg tilbake og si seg fornøyd med tingenes tilstand. Fortsatt svarer over fire av ti fylkesmenn at lov og regelverk hindrer dem i å føre tilsyn med temaene de finner mest formålstjenlige. En tredjedel av kommunene mener omfanget av tilsyn er for høyt og at det til og med har økt de siste årene.

Det er ikke lett å finne den rette balansen mellom tillit og kontroll. Utviklingen av tilsyn bør derfor være et sentralt forvaltningspolitisk tema også framover.

Har du lyst til å vite mer om dette temaet, anbefaler jeg å lese DFØ-rapporten «Statlig tilsyn med kommunen».