Denne teksten ble først publisert som en kronikk i Dagens Næringsliv 23. april 2019.

Statlige virksomheter gjennomfører store, kompliserte prosjekter hvert år. Mange av dem er heldigvis vellykkede, men noen går også riktig galt, med kostnader som løper løpsk eller resultater som uteblir. Det er lett å bli provosert av disse feilslåtte prosjektene, men betyr det at statlige virksomheter tar for høy risiko?

I noen tilfeller er svaret definitivt ja. På strategisk nivå er dårlige beslutningsgrunnlag en fellesnevner for mange av prosjektene som går galt. De vanligste feilene er å binde seg til én bestemt løsning fra start, overvurdere nytten og undervurdere kostnadene – eller å ikke tenke godt nok igjennom hva som skal til for en vellykket gjennomføring. På operasjonelt nivå er det ofte snakk om for dårlig internkontroll. Dermed utsetter man seg for risiko som burde vært avdekket og unngått.

Kontroll koster

På den annen side finnes det nok av eksempler på risikoaversjon og overkontroll. Det gjelder både i enkeltprosjekter og den ordinære forvaltningen. På noen områder kan man selvsagt ikke akseptere høy risiko. Men hvis statlige virksomheter skal styre mot null risiko på alle områder, vil de gå glipp av store utviklingsmuligheter. Og jo mer ressurser de bruker på kontroll og rapportering, jo mindre blir det igjen til selve tjenesteproduksjonen og utviklingen av tjenestene. Da får vi dårligere tjenester og en mindre effektiv forvaltning.

Jeg hører rett som det er at ledere i staten kan gjøre feil på feil, uten at det får konsekvenser. Det er imidlertid sterke incentiver for å unngå feil i staten. Flere titalls tilsyn jobber med å avdekke feil og mangler i tillegg til Riksrevisjonen som foretar grundige undersøkelser av hvordan forvaltningen gjør jobben sin. Når feil og mangler avdekkes, får det ofte stor oppmerksomhet i mediene, og Stortinget følger gjerne opp med spørsmål, interpellasjoner og høringer. Det ender fort med skjerpede krav om rapportering og kontroll. Frykten for å gjøre feil og sette statsråden i forlegenhet gjør også noe med kulturen og kan skape overdreven forsiktighet på bekostning av innovasjon og utvikling.

Om noe, er det etter min mening for liten aksept for at det gjøres feil i staten - og en manglende erkjennelse av at også statlige virksomheter må kunne ta risiko.

God risikostyring er nøkkelen

En forutsetning for å ta risiko er at man klargjør hvilken risiko man faktisk er eksponert for og setter inn tiltak for å redusere eller fjerne den risikoen man ikke kan akseptere.

Risikostyring handler også om å avklare hvilken risiko man er villig til å leve med. Statlige ledere kan være fullt klar over at det er mulig å redusere risikoen ytterligere i egen virksomhet. Det kan likevel hende de lar være fordi de prioriterer tjenesteproduksjon og utvikling framfor å bruke mer ressurser på flere kontrollaktiviteter.

God risikostyring er ingen eksakt vitenskap eller enkel øvelse. Risiko er knyttet til alle typer mål, enten det handler om ressursbruk og leveranser eller resultater Her, som på andre områder, må innsatsen stå i forhold til nytten: Man kan ikke risikovurdere og dokumentere alt!

Risikotoleransen bør forankres

Det er fornuftig å forankre risikotoleransen hos oppdragsgiver slik at man har en felles forståelse av hvilken risiko det er rimelig å ta. Da står man sterkere hvis det skulle gå galt.

Forvaltningen av Oljefondet kan tjene som eksempel. Den strategiske risikoen er velkjent. Det er jo nettopp risikoen for markedsbevegelser som gir avkastning over tid. Derfor har fondet i perioder kunnet tape flere hundre milliarder uten støy, granskinger eller krav om hoderulling. For en del år siden ble også toleransen for operasjonell risiko forankret i Stortinget, altså risikoen for at ting går galt i selve forvaltningen av fondet. Denne skal være lav, men det ble slått fast at forventede kostnader ved uønskede hendelser må veies opp mot kostnadene ved å unngå dem.

Forvaltningen av Oljefondet skiller seg selvsagt fra det meste av offentlig tjenesteproduksjon, men tankesettet kan være til inspirasjon for flere. På mange områder kan det være krevende å invitere regjering og Storting til å ta stilling til et akseptert nivå på risiko, ikke minst når det handler om liv og helse. Men vi trenger en åpen debatt om risiko i staten, og vi må erkjenne at vi ikke bør unngå feil for enhver pris.

Det er et stort ansvar å forvalte fellesskapets ressurser. Men med god risikostyring og bevisst risikotoleranse kan man ta risiko. Det er nødvendig hvis vi skal lykkes med å skape gode og effektive offentlige tjenester også i årene framover.