På torsdag 4. april inviterte vi, i samarbeid med Utenriksdepartementet (UD), ansatte i departement og direktorater til et seminar for å diskutere hvordan kravene i utredningsinstruksen bør følges ved EØS-saker. Et av spørsmålene vi stilte der var: På hvilken måte bør EØS-saker utredes for at vi på best mulig vis kan sikre norske interesser?

Deltakerne på seminaret var enige om at det er viktig at Norge utreder regelverk om EØS-saker. For eksempel kan det være behov for at Norge vurderer særskilte tiltak for å unngå uheldige virkninger. I slike tilfeller er det viktig å belyse hva som skiller Norge fra de andre medlemslandene, og hvordan tiltak kan treffe oss på andre måter enn de andre landene. Dette var et av budskapene fra Dag Aarnes fra Regelrådet i hans innlegg på seminaret.

Hvordan påvirke EU?

Et tema som virkelig engasjerte deltakerne på seminaret, var høringer. Enkelte av dem som jobber med EØS-saker opplever at forslagene ofte kommer altfor sent på høring. Da blir det en skinnprosess. Hvorfor skal man bruke masse ressurser på å sende forslag på høring, når saken allerede er avgjort? Da har man uansett ikke mulighet til å påvirke utfallet. Mye av diskusjonen på seminaret handlet derfor om hvordan vi kan påvirke saker før de er innlemmet i EØS-avtalen, og hvordan berørte parter i Norge kan bli hørt mens vi fremdeles har mulighet til å påvirke beslutningene.

For å kunne påvirke politikk- og regelverksutforming i EU må Norge medvirke og delta der vi har anledning til det. Et sentralt budskap fra innlegget til Geir Bekkevold fra UD var at handlingsrommet til å påvirke er størst når EU er i en tidlig fase med å planlegge og utvikle regelverksendringen. Som et utenforland er det derfor viktig at vi agerer tidlig gjennom deltakelse i ekspertgrupper, komiteer og EU-byråer. Dette er viktig for å kunne påvirke tiltak som kan ha vidtrekkende virkninger for Norge.

Utredningsinstruksens krav om tidlig involvering er altså i høyeste grad også relevante for EØS-saker, slik at innspillene får en reell betydning for beslutningsgrunnlaget. Det var også en del diskusjon omkring spørsmålet om når det åpenbart var unødvendig med høring. I veilederen til utredningsinstruksen står det blant annet at høring kan være unødvendig dersom regelverket allerede har vært på høring og det ikke er skjedd vesentlige endringer i regelverket. Men som det også står i veilederen bør man likevel vurdere om en ny høring kan være nyttig for norsk gjennomføring. Det er altså ikke et krav om høring når det ikke er vesentlige endringer i forslaget, men man bør alltid vurdere nytten av en eventuell ekstra høring. Dette var et punkt som flere av deltakerne på seminaret synes var svært nyttig å få en nærmere avklaring på.

Kan bli for mye av det gode

Et annet spørsmål som flere av deltakerne på seminaret var usikre på, var hvor grundig utredningen måtte være og etterlyste flere eksempler på hva som er godt nok. Som en av deltakerne uttrykte det «Det beste blir ofte det godes fiende». Et viktig prinsipp i utredningsinstruksen er at utredningens størrelse skal samsvare med størrelsen på tiltakets virkninger. Dette innebærer at utredningen skal være så grundig og omfattende som nødvendig. Dette er også et relevant prinsipp for EØS-saker.

Det er altså ikke slik at jo mer utredning, jo bedre. I veilederen til utredningsinstruksen står det blant annet at det kan være behov for å utrede en rettsak som gir nasjonale valg grundigere enn en forordning som vi er forpliktet til å gjennomføre i norsk rett «ord for ord», og som ikke har vidtrekkende virkninger. I sistnevnte tilfelle kan de seks spørsmålene i utredningsinstruksen besvares på en kortfattet måte.

Målet er trygge og fornuftige utredere

Det er viktig for oss i DFØ å få innspill fra slike arrangementer om hvilken type utfordringer statlige virksomheter står ovenfor i utredningsarbeidet. Utredningsinstruksen skal ikke være en tvangstrøye som fører til unødvendig ekstraarbeid. Tvert imot skal instruksen bidra til at tiden vi bruker på å utrede står i et rimelig forhold til størrelsen på tiltakets virkninger.

Jeg håper at deltakerne på seminaret ble tryggere i sitt arbeid med å utrede, og at de nå er enda bedre rustet til å fremme gode beslutningsgrunnlag og effektiv bruk av samfunnets ressurser.

Les mer om utredningsinstruksen. Kapittel 5 i instruksen gjelder særskilt for EØS-saker, mens øvrige kapitler også gjelder for denne typen saker.