OECD peker i sin siste tillitsmåling fra juli 2024 på at godt opplyste beslutninger er en sentral driver for tillit til offentlige myndigheter. Bruk av fellesskapets ressurser og offentlig inngripen i folks liv, krever gjennomtenkte, dokumenterte prosesser. Bevisbyrden ligger på myndighetene. Staten må kunne begrunne hvorfor man gjør det man gjør. Det er derfor vi har en utredningsinstruks.

Utredningsinstruksen gir stort handlingsrom

Den pågående debatten om utredningsinstruksen viser samtidig behovet for å tydeliggjøre handlingsrommet som finnes i arbeidet med å lage gode beslutningsgrunnlag. For utredningsinstruksen er ikke til hinder for bruk av skjønn og sunn fornuft. Og den er ikke til hinder for å bruke ulike metoder og arbeidsmåter. Dette har det vært viktig for oss å få fram i den nye veilederen.

Det er verdt å minne om at DFØs veiledning er sektorovergripende. Sektor- og temaveiledere fra departementer og underliggende etater er derfor nødvendige for å supplere vår veiledning på ulike områder. Med tanke på at såpass mange statlige tiltak handler om digitalisering, er det gode grunner for å vurdere mer utdypende veiledning om digitaliseringsprosjekter. Vi bistår gjerne med å lage slik veiledning.

I utredningsarbeid som i andre sammenhenger, må nytten stå i et rimelig forhold til kostnadene. Det er ikke et mål at utredningene skal være så omfattende som mulig. Samtidig er det viktig at beslutninger tas på et informert grunnlag. Mangelfulle utredninger kan for eksempel føre til at man overser utilsiktede konsekvenser. Det er særlig grupper som ikke kan rope høyt på egne vegne som er avhengige av at beslutningstakerne har vurdert hvordan nye tiltak påvirker dem. Dette er en av grunnene til at vi i ny veiledning presiserer at man ved utredning av tiltak med direkte eller indirekte betydning for barn, skal vurdere hvilke virkninger tiltaket vil medføre for dem.

Hvordan håndtere usikkerhet?

Utredningsinstruksen krever ikke at man har alle svar på forhånd. Det finnes riktignok minimumskrav i form av seks spørsmål som skal besvares i alle utredninger, men i den nye veilederen presiserer vi at verken tiltak eller virkninger behøver å utredes i detalj, hvis tilgjengelig kunnskapsgrunnlag er tynt. Utprøving og eksperimentering er ofte en god måte å få mer kunnskap på i slike tilfeller. Trinnvis utrulling og pilotering er andre. Disse metodene gir mulighet til å teste ut tiltak i småskala, før man eventuelt iverksetter i full skala. På den måten kan vi unngå å gjøre store feilgrep – enten det er en feilinvestering eller uheldig regulering.  

I noen sammenhenger er det ikke tid til å hente inn den kunnskapen man burde hatt for å ta en informert beslutning. Det kan for eksempel være tilfellet i en krise. I den nye veilederen viser vi hvordan utredningskravene kan anvendes i krisesituasjoner. 

Demokratiets spilleregler

En del av kritikken som rettes mot utredningsinstruksen treffer i vel så stor grad rammene for statlige beslutningsprosesser. De tar tid og kan oppfattes som rigide. Vi tror det er et forbedringspotensial i hvordan ulike prosesser gjennomføres. Samtidig er det viktig å ta høyde for at demokratiske prosesser tar tid. De som blir berørt av et statlig tiltak må ha mulighet til å bli hørt. Og de folkevalgte må kjenne konsekvensene av et tiltak før de fatter sine vedtak.

Til slutt: Det er aldri for sent å snu. Hvis ny teknologi for eksempel tilsier at et prosjekt bør endres eller avsluttes, så bør man gjøre nettopp det. Instruksen er jo nettopp ment for hjelpe oss med å ta gjennomtenkte, informerte beslutninger, og at vi unngår å sløse bort fellesskapets midler.

Vi håper veilederen blir nyttig for alle som jobber med utredninger i forvaltningen, og ønsker lykke til med å lage gode beslutningsgrunnlag!