Styring i staten – en balansegang

Hensikten med styring 

Statsforvaltningen er organisert i departement og virksomheter. Politikerne setter rammene for disse gjennom å vedta lover, bestemme organiseringen av staten, bevilge penger og sette samfunnsoppdrag og mål.

Økonomiregelverket setter rammene for styring i staten.

Departementene og virksomhetene skal både iverksette og bidra til å utvikle politikk. I tillegg fatter statsforvaltningen vedtak om folks rettigheter og plikter. Dette gjør statsforvaltningen til en sentral del av det demokratiske og politiske systemet i Norge. For å sikre at de ulike delene av statsforvaltningen fyller denne rollen, kreves det styring i staten.

Styring i staten er formelle prosesser og systemer i relasjonen mellom den som styrer og den som blir styrt. Det kan være mellom et departement og en virksomhet, eller mellom nivåene innad i en virksomhet. Styringen brukes blant annet for å fordele ansvar og gi nødvendig handlingsrom til å utøve det – og til å følge opp hvordan ansvaret utøves, gjennom en balanse av tillit og kontroll.

Kompleksitet i styringen krever avveininger

Styring i staten skal ivareta mange hensyn. Forvaltningen skal sikre og opprettholde rettsstaten og tilliten til demokratiet og forvaltningen. I tillegg forventer innbyggerne, og dermed politikerne, at forvaltningen oppnår økt tjenestekvalitet og lavere kostnader. De store samfunnsutfordringene vi står overfor krever at forvaltningen i økende grad vektlegger hensyn som bærekraftige løsninger, samarbeid, nyskaping og samfunnets og forvaltningens robusthet.

Disse hensynene oppleves noen ganger som motstridende – og noen ganger som gjensidig avhengige eller forsterkende. Dette skaper en kompleksitet i styringen, der lederne i staten må balansere flere hensyn. Dette utfordrer både politikere, departement og virksomheter til å utforske løsninger for mer helhetlig og samstemt politikkutvikling og forvaltning.

De mest sentrale hensynene

Styringsprinsippene i økonomiregelverket skal sikre at styringen legger vekt på resultater, effektivitet og etterlevelse av lover og regler i henhold til Stortingets vedtak.

Resultater

Virksomhetene i staten skal levere resultater fra kjerneoppgavene sine ut til innbyggere og næringsliv, som å bygge infrastruktur, produsere tjenester, utvikle kunnskapsgrunnlag eller utføre andre sentrale samfunnsoppgaver. Dette omtales gjerne som å oppfylle mål eller utføre samfunnsoppdrag.  

Resultatorientering innebærer å sette klare mål og måle resultater for å vurdere om gjeldende politikk, virkemidler og tiltak har ønsket virkning. Resultatorientering bidrar til å bygge tillit fra borgerne ved å vise ansvarlighet for bruken av offentlige midler. 

Etterlevelse

Etterlevelse, også kjent som compliance, er organisasjoners evne til å følge og overholde lover, regler, standarder, retningslinjer og etiske normer. Dette hensynet skal sikre at statlige virksomheter opererer innenfor rammene av lovverket, har integritet og er ansvarlige.

Demokratiske prinsipper legger grunnlaget for en legitim og ansvarlig styring, hvor innbyggerne har muligheten til å påvirke politiske beslutninger og holde myndighetene ansvarlig. 

Dette er viktig for å opprettholde og styrke tilliten til det demokratiske systemet og statsforvaltningen og for å ivareta rettssikkerheten til den enkelte.   

Effektivitet

Effektivitet er en av fire forvaltningsverdiene. Det handler blant annet om: 

• kostnadseffektivitet (å gjøre tingene riktig)
•  formålseffektivitet (å gjøre de riktige tingene)

Innbyggere og næringslivet betaler skatter og avgifter for at det offentlige skal utføre sentrale samfunnsoppgaver. Det betyr at pengene det offentlige bruker, er fellesskapets midler og må brukes mest mulig effektivt. Effektiv ressursbruk er viktig både for å finansiere utviklingen av velferdssamfunnet i fremtiden, og for å opprettholde innbyggernes tillit til myndighetene.  

Effektivitet er også en av forvaltningsverdiene. Disse hensynene støtter opp om de andre forvaltningsverdiene demokrati, rettssikkerhet og faglig integritet.  I et langsiktig perspektiv, hvor samfunnsutfordringene gjerne er tverrgående og komplekse, bør du også vurdere om du skal vektlegge andre hensyn. Vi har sett at forvaltningen legger særlig vekt på samarbeid, nyskaping, bærekraft og robusthet.

Samarbeid

Samarbeid er evnen til å arbeide konstruktivt sammen med interne og eksterne interessenter for å oppnå felles samfunnsoppdrag og målsetninger. I staten kan dette bl.a. omfatte: 

• Tverrsektorielt samarbeid: samarbeid mellom ulike departementer og statlige enheter for å sikre helhetlige og koordinerte tiltak.
• Partnerskap: etablering av partnerskap mellom offentlig sektor, næringslivet, akademia og frivillige organisasjoner for å løse komplekse samfunnsutfordringer.
• Borgerinvolvering: aktiv involvering av borgere i beslutningsprosesser, politikkutforming og evaluering for å sikre at statlige tiltak reflekterer samfunnets behov.
• Internasjonalt samarbeid: samarbeid på tvers av landegrenser for å løse globale utfordringer, dele beste praksis og dra nytte av felles ressurser.

Ved å kombinere kompetanse og virkemidler fra ulike sektorer og aktører kan man tilby mer sammenhengende og helhetlige tjenester til borgerne.

Å bringe et mangfold av aktører sammen og involvere brukerne i oppgaveløsningen, fører ofte til nye perspektiver og at aktørene ser nye måter å løse oppgaver og utfordringer på, såkalt åpen innovasjon.

Nyskaping

Nyskaping eller innovasjon i staten er å iverksette noe nytt som skaper verdi for innbyggerne og for samfunnet. Evnen til å innovere ved å tilpasse seg endringer i samfunnet og teknologiske fremskritt, gjør statlige organer i stand til å håndtere fremtidige utfordringer. Nyskaping gjør det mulig å videreutvikle mer effektive og brukervennlige offentlige tjenester, noe som gir direkte fordeler for borgerne.

Å fremme en kultur for nyskaping i statlige organer kan øke engasjementet blant ansatte, styrke organisasjonens kapasitet til å takle utfordringer og fremme læring.

Bærekraft

Bærekraft er evnen til å oppfylle dagens behov uten at det går på bekostning av fremtidige generasjoners evne til å møte sine behov. Dette innebærer å ta hensyn til miljømessige, økonomiske og sosiale faktorer for å skape et samfunn som er robust, levedyktig og i stand til å møte fremtidige utfordringer.  

Robusthet

Robusthet er en virksomhets eller et samfunns evne til å håndtere, tilpasse seg og komme seg etter kriser eller sjokk. I styringen innebærer robusthet å bygge robuste systemer og strukturer som kan tåle og tilpasse seg ulike typer utfordringer, enten de er økonomiske, sosiale, miljømessige eller sikkerhetsrelaterte. Derfor henger robustheten tett sammen med hensynet til bærekraft, som i mange tilfeller er gjensidig forsterkende hensyn.

Fire råd for å balansere hensyn

1. Skaff dere forståelse

Med så mange hensyn er det viktig å starte med å få en felles forståelse av hva de betyr for virksomheten og i virksomhetens kontekst. Det kan være lurt å se på rammebetingelsene og hvordan de er forventet å utvikle seg:

• Hvilke oppgaver har vi?
• Hva er handlingsrommet vårt?
• Forventer vi nye oppgaver?
• Vil samfunnets behov endre seg?

Den felles forståelsen er nødvendig både i ledergruppene på ulike nivåer, og mellom departementet og virksomheten.

I dette arbeidet er det også viktig å sikre en felles forståelse av de ulike avveiningene dere står overfor. For i noen tilfeller kan hensynene stå i spenn til hverandre. Mens andre ganger kan de være gjensidig forsterkende.

2. Bygg på og videreutvikle fagkunnskap og kompetanse

For å kunne belyse de ulike hensynene og se dem i sammenheng, er det viktig å trekke inn fagkunnskap og ulike kompetanseområder. Et godt faglig fundament vil gi både virksomheten og departementet et godt grunnlag å gjøre avveiningene på. Når disse tas til et politisk nivå, er det viktig at forvaltningen belyser konsekvensene valgte løsninger har på ulike hensyn. Samtidig må forvaltningen ha respekt for at politiske avveininger i enkelte tilfeller kan ha andre utfall enn de faglige anbefalingene.  

3. Spør: «Hva vil vi oppnå med dette?»

Det er også viktig å huske på at styringen i seg selv ikke bør ha et ensidig fokus på ett eller noen få hensyn, med mindre det er bevisst og ønsket. Det kan unngås gjennom å spørre seg selv: «Hva vil vi oppnå med dette?» når man utvikler og benytter ulike virkemidler i styringen. Dersom de ulike hensynene tas inn i disse vurderingene, kan dere unngå å få et ensidig fokus i bl.a. mål, styringsinformasjon, kontrollområder med videre.  

4. Se mulighetene!

Styringen bør legge til rette for å utforske mulighetsrommet i et langsiktig perspektiv. Frykt for å gjøre feil eller for å akseptere risiko på kort sikt kan skygge for evnen til å se muligheter på lang sikt.

For å sikre effektivitet, resultatoppnåelse og etterlevelse på lang sikt, kan det være nyttig å vektlegge hensynene nyskaping, robusthet og samarbeid. Da kan dere oppdage og gjennomføre nødvendig omstilling for å møte fremtiden.