Vi har fått tilgang til en mengde data gjennom intervjuer, spørreundersøkelser og dokumentanalyse. For at dette kapittelet – og rapporten – ikke skal bli for lang og detaljert, gir vi en overordnet vurdering av måloppnåelsen uten for mange detaljerte henvisninger til konkrete deler av datatilgangen. Vi gjengir også i svært begrenset grad innhold og konklusjoner i andre undersøkelser, jf. blant annet områdegjennomgangen og Riksrevisjonens forvaltningsanalyse av politiets måloppnåelse. Det understrekes imidlertid at de overordnede vurderingene bygger på grundige analyser av det brede datagrunnlaget vi har innhentet både i forbindelse med denne rapporten og i forbindelse med tidligere rapporter.

Innledningsvis i vedlegg 1 følger hyperlenker til de viktigste sekundærdatakildene våre. I vedlegg 2 har vi en samlet presentasjon av funnene i kommuneundersøkelsene og undersøkelsen til nivå-2-politiledere. I vedlegg 3 følger en upublisert presentasjon av Universitetet i Bergens (UiBs) panelundersøkelse fra 2022 vurdert opp mot UiBs «nullpunktsmåling» fra 2016.

3.1 Politiet har god lokal forankring, men er ikke blitt mer synlig og tilstedeværende

Vår vurdering er at politiet har kommet langt når det gjelder å få til god forankring og samhandling med kommunene. Samarbeidet fungerer jevnt over godt. Inntrykket er at det konkrete samarbeidet fungerte godt før også, men reformen har bidratt til at det er blitt mer kunnskapsorientert og strukturert. Samarbeidet har fått bredere forankring både i politiet og i kommunene. Når det gjelder tilgjengelighet og tilstedeværelse viser våre data gjennomgående at politiet selv, innbyggerne og kommunene politiet ikke synes at politiet er blitt mer tilgjengelige og tilstedeværende. Dette til tross for at politiets digitale tilstedeværelse har blitt noe bedre.

Det viktigste for folk flest synes å være at politiet kommer når de trenger dem og at de er fysisk til stede. Dette er viktig både for å sikre tilstrekkelig lokalkunnskap og for å forebygge blant barn og unge. I et langstrakt land med spredt bebyggelse og svært lav kriminalitet mange steder, er dette et krevende å tilfredsstille for politiet. Det er derfor viktig at kommuner og politi har en omforent forståelse av behov for når og på hvilken måte forebygging og tilstedeværelse best kan ivaretas.

3.1.1 Innbyggere føler seg trygge og har høy tillit til politiet

Andelene innbyggere som svarer at de har svært stor eller stor tillit til politiet har variert mellom 77 og 82 prosent i perioden 2015-2021. jf. figur 4a. I 2021 lå den på 80 prosent, to prosent lavere enn i 2020. Andelen som har liten eller svært liten tillit, var på knapt ti prosent. Tillitsmålingene varierer med politidistrikt og mellom år. Tilliten synes gjennomgående å være høyest på det sentrale østland og lavest helt i nord. Inntrykket er at variasjonene fra år til år ofte henger sammen med spesielle hendelser og/eller negativ medieomtale.

Politiets innbyggerundersøkelser viser at innbyggere med høy utdanning, som ikke har hatt kontakt med politiet, som ikke har vært utsatt for kriminelle hendelser, som oppfatter at politiet regelmessig synlig og tilgjengelig og som føler seg trygge i sitt nærmiljø og ved bruk av mobil og PC, svarer mest positivt på tillitsmålingene. Kvinner svarer gjennomgående mer positivt enn menn. I 2021 svarte 40 prosent av respondentene at det er egen opplevelse av politiet som er mest avgjørende for hva de svarer. En nesten like stor andel svarte at det var omtalen av politiet i media som var avgjørende.

Inntrykket innbyggerne har av politiet når det gjelder effektivitet, rettferdighet og respekt, er ifølge undersøkelsen svekket på 4 av 6 områder i 2021 sammenlignet med 2020. Nedgangen er størst for oppfatningen av politiets evne til å forhindre lovbrudd der det blir truet med eller utøvet vold, og å ta rettferdige, upartiske avgjørelser i saker de behandler.

Trygghetsmålingene viser noe mindre variasjoner mellom år og distrikter enn tillitsmålingene. Andelene innbyggere som svarer at de føler seg meget trygge eller ganske trygge i nærmiljøet har ligget stabilt på 92-94 prosent i perioden 2015-2021, jf. figur 4b. Innbyggere i mellomstore og store kommuner opplever høyere trygghet i eget nærmiljø enn innbyggerne i de små kommunene. i 2021 svarte 94 prosent at de føler seg meget eller ganske trygge der de ferdes og bor, mens 71 prosent svarte at de føler seg meget eller ganske trygge ved bruk av mobil og PC. Dette er i samsvar med at identitetstyveri og svindel/bedrageri på nett er blant hendelsene som innbyggerne særlig er bekymret for.

Vi har ikke grunnlag for å si at manglende tilstedeværelse og mangelfull oppfølging fra politiets side har gått ut over innbyggernes tillit til politiet og opplevd trygghetsfølelse så langt, jf. figur 4a og 4b. Samtidig er det viktig å presisere at tillit påvirkes av en rekke forhold, og det er ikke alltid politiet selv som er årsaken til høyere tillit. En økning i tillit kan også tolkes som et uttrykk for støtte til grunnleggende demokratiske verdier og samfunnsinstitusjoner.²⁷ Eksempelvis så vi at tilliten til nesten alle offentlige myndighetsutøvere økte i forbindelse med Covid-19-pandemien.

En hypotese er at manglende tilstedeværelse og mangelfull oppfølging påvirker tilfredsheten innbyggerne har med politiet som en offentlig tjeneste. En temarapport DFØ har laget om sammenhengen mellom nedlagte lensmannskontor og tilfredshet med politiet, gir imidlertid ikke grunnlag for å si at manglende tilstedeværelse har ført til lavere tilfredshet med politiet. De fleste lensmannskontorene ble lagt ned i 2018. Rapporten viser at det kun har vært en svært liten negativ påvirkning på tilfredsheten med politiet fra 2017 til 2019 i kommunene der lensmannskontoret ble lagt ned. Hvis vi sammenligner med 2022, finner vi ingen signifikant påvirkning på tilfredsheten i kommunene som har mistet lensmannskontoret sitt.²⁸

3.1.2 Kommuner og innbyggere ønsker at politiet kommer når de trenger dem

«Politiet må komme når vi trenger dem». Så enkelt og så vanskelig kan behovet for «hverdagsberedskap» uttrykkes. Og så vil oppfatningen av hvilke hendelser som er alvorlige nok til at politiet behøver å komme variere.

Kommunenes holdning til reformen har snudd fra litt negativ til litt positiv

Et hovedinntrykk fra reformen er at mange kommuner har vært og fortsatt er skeptiske til reformen og eventuelle konsekvenser av sentralisering, spesialisering og prioritering av ressurser og oppgaver. DFØs kommuneundersøkelser viser likevel en utvikling i kommunenes gjennomsnittlige holdning til reformen fra svakt negativ i 2019 til svakt positiv i 2022, jf. vedlegg 2. I spørsmålene om reformen har flere av påstandene høy «vet-ikke»-andel. Det kan tyde på at kommunene ikke nødvendigvis har så godt kjennskap til disse forholdene. 

Inntrykket er at eventuelle negative eller skeptiske holdninger til reformen i liten grad slår ut i misnøye med det konkrete samarbeidet, jf. også kapittel 3.1.3. Som figur 5 under og høringssvarene på Justis- og beredskapsdepartementets brev av 23.02.22 viser, er de fleste kommunene gjennomgående fornøyde med det konkrete samarbeidet. Inntrykket er dessuten at mange kommuner var fornøyde også før reformen. Eventuell misnøye synes derfor i noen grad å være mer knyttet til samfunnsutvikling, politiske prioriteringer mv. enn med innsatsen fra det lokale politiet. I årets undersøkelser til kommuner og til ledere på nivå 2 i politidistriktene spurte vi om vurderinger av noen viktige forhold som vi har fanget opp gjennom intervjuer og medieoppslag. Figur 5 angir kommuners og nivå-2-politilederes snittskår – på en skala fra 1 (påstanden passer svært dårlig) til 5 (påstanden passer svært godt) – på seks påstander om samarbeidet kommune-politi.

Som det framgår av figuren er vurderingene gjennomgående gode. Politilederne vurderer med ett unntak – prioritering av skolebesøk mv. –politiets innsats noe høyere enn kommunene. Avstanden mellom de to gruppenes vurderinger er størst mht. om politiet kommer ved alvorlige hendelser. Også når det gjelder politiets rolle i kommunens krisehåndtering, samarbeid med nødetatene utenom alvorlige hendelser og politiets forebyggende innsats, ligger kommunenes gjennomsnittvurdering 0,3 poeng under politiledernes. I snitt er kommunene mest fornøyde med politiets lokalkunnskap og minst med responstid ved alvorlige hendelser, oppmøte på skoler, barnehaver mv. og den forebyggende innsatsen. Politiledere på sin side er mest fornøyd med at politiet kommer ved alvorlige hendelser og minst med prioriteringen av oppmøte på skoler, barnehager mv. Vurderingene fra spørreundersøkelsen bekrefter inntrykket vårt fra intervjuer med ulike kommuner. Når vi spør om jobben politiet gjør, er de aller fleste svært positive og rosende.

Gitt teknologisk utvikling, internasjonalisering mv., krever håndtering av den mest alvorlige kriminaliteten en helt annen kraftsamling av kompetanse, spesialisering og kapasitet enn tidligere, noe de funksjonelle enhetene skulle være - og er - et svar på. Vi har hørt en rekke eksempler på hvordan etterforskning av mer alvorlige hendelser får en helt annen start enn tidligere. Dette bidrar både til bedre notoritet og til økt rettssikkerhet. Dette er imidlertid lite synlig både for kommuner og folk flest.

Når det gjelder alvorlige hendelser, må det tas høyde for at politiet og den enkelte kommune nok vurderer hva som er en alvorlig hendelse ulikt. Mens kommuner og innbyggere i større by- og tettstedsområder forstår og er vant til at politiet ikke kan bruke ressurser på å etterforske sykkeltyverier, mindre innbrudd, hærverk mv., har innbyggere i spredtbygde strøk kanskje vært mer vant til at det lokale politiet håndterer denne typen kriminalitet. For dem vil derfor større operasjonssentraler og strengere prioritering av hvilke oppdrag politiet skal rykke ut på og etterforske, oppleves som et dårligere tjenestetilbud. En effekt av dette er at mange føler seg «lurt» - alt skulle jo bli bedre. En annen, og kanskje mer alvorlig, effekt er at dette kan gå ut over folks trygghetsfølelse. De føler seg ikke lenger trygge på at politiet kommer når de trenger dem.

Inntrykket er at politiet i større grad enn på begynnelsen av reformen erkjenner at hvordan ulike hendelser oppfattes, varierer med distrikt, bosettingsmønster og kommunestørrelse. De er samtidig blitt flinkere til å forklare at de sentraliserte spesialistmiljøene bistår de lokale mannskapene slik at de kommer hele distriktet til gode. De er også i noen grad blitt tydeligere på at politiet må gjøre noen valg mht. hvilke oppdrag de har kapasitet til å rykke ut på.

Kommunene er ikke fornøyde med politiets lokale tilstedeværelse

Kommunene vil gjerne ha mer politi til stede i sin kommune. I forbindelse med reformen ble samlet antall tjenestesteder redusert med 115. Ifølge høringen Justis- og beredskapsdepartementet gjennomførte våren 2022, ønsker et 20-talls kommuner nytt eller gjenåpnet tjenestested. En hovedtilbakemelding i høringsbrevene er imidlertid at mer politi er viktigere enn nye tjenestesteder og at opprettelse av nye tjenestesteder ikke må gå ut over bemanningen ved andre tjenestesteder i vaktdistriktet.

Selv om både kommuner og politiansatte er noe mindre negative i 2022 enn de var i henholdsvis 2019 og 2020, er de fortsatt ganske negative til politiets synlighet og tilgjengelighet. På en skala fra 1 (helt uenig) til 5 (helt enig) viser tilleggsundersøkelsene til politiets medarbeiderundersøkelser at snittet blant politiansatte som synes politiet er blitt mer synlig og tilgjengelig, har gått fra 1,8 i 2020 til 2,3 i 2022.

Blant kommuner har snittet, på en skala fra 1 til 5 økt fra 2,3 i 2019 til 2,6 i 2022. Andelen som synes reformen har bidratt til et mer synlig og tilgjengelig politi i stor eller svært stor grad, har økt fra 11 til 21 prosent mens andelen som mener reformen i svært liten eller liten grad har bidratt til dette, er redusert fra 62 til 46 prosent, jf. figur 6. De gule søylene i figuren angir nivå-2-lederes svar (2022). Som det framgår av figuren er disse langt mer positive enn kommunene.  Vel 40 prosent mener reformen har bidratt til mer synlig og tilgjengelig politi, dvs. dobbelt så stor andel som i kommunene, mens kun 15 prosent mener den i liten grad har det.

Ifølge UiBs panelundersøkelse synes politiansatte at de faktiske konsekvensene av reformen mht. synlighet og tilgjengelighet er litt bedre enn de fryktet i 2016, men det er fortsatt bare 15 prosent som synes politiet er blitt mer synlig og tilgjengelig. Denne undersøkelsen viser også at respondentene mener politiet er mindre integrert i lokalsamfunnet og mer sentralisert enn det de forventet i 2016 (vedlegg 3, side 9).

Ifølge UiBs panelundersøkelse synes politiansatte at de faktiske konsekvensene av reformen mht. synlighet og tilgjengelighet er litt bedre enn de fryktet i 2016, men det er fortsatt bare 15 prosent som synes politiet er blitt mer synlig og tilgjengelig. Denne undersøkelsen viser også at respondentene mener politiet er mindre integrert i lokalsamfunnet og mer sentralisert enn det de forventet i 2016 (vedlegg 3, side 9).

Særlig i begynnelsen av reformperioden hørte vi mye om at lokalkompetansen hos politiet var blitt dårligere. Det gjaldt særlig operasjonssentralene, men også de lokale patruljemannskapene som på grunn av flåtestyring dekker større områder. Fortsatt får vi eksempler på at politiet er for langt unna og at de ikke vet hvor sentrale funksjoner i kommunene befinner seg. Dette omtales også i høringssvarene. Denne kritikken har imidlertid avtatt utover i reformperioden. Operasjonssentralene har fått oppdaterte kart og politipatruljene har blitt bedre kjent i sine områder. Årets undersøkelser til kommuner og politiledere viser at begge parter mener politiet gjennomgående har god kunnskap om lokale forhold, jf. figur 5. 

Som tidligere omtalt viser kapasitetsanalysen på politioperativt område viser at det fortsatt ikke er overensstemmelse mellom bemanning og antall hendelser/oppdrag. Det gjelder både for patruljemannskapene og for operasjonssentralene.²⁹ De funksjonelle driftsenhetene som er lokalisert på tjenestesteder medfører heller ikke en styrking av patruljetjenestene rent ressursmessig. Våre intervjuer ute i politidistriktene bekrefter at det ikke har blitt vesentlig flere ressurser til den ordinære patruljetjenesten. Mange vaktdistrikter må derfor drive med minstebemanning.

Forebygging blant barn og unge gjennom fysisk tilstedeværelse er viktig for kommunene

Inntrykket både fra høringssvarene på departementets brev til kommunene om beredskap og lokal tilstedeværelse, og fra intervjuer med kommunale representanter, er at mange kommuner tenker ganske tradisjonelt omkring forebygging. For dem handler forebygging først og fremst om tilstedeværelse og oppfølging av barn og unge. Dette er viktig for å forhindre eller stoppe uønsket atferd og hendelser som kan ha en smitteeffekt til andre og/eller utvikle seg til mer alvorlig kriminell atferd.

Ifølge årets kommuneundersøkelse er kommunene i snitt ganske fornøyde med oppfølgingen av barn og unge, jf. figur 5. UiBs panelundersøkelse viser også at politiansattes inntrykk av konsekvensene av reformen på oppfølging av barn og unge er mindre enn fryktet, jf. vedlegg 3. Mange i politiet er opptatt av å være til stede der barn og unge samles og bruker også kunnskapsbasert politiarbeid (KUBA) aktivt for å få til målrettet forebygging. Det varierer likevel hvor mye tid de har til å gjennomføre forebyggende oppdrag.

Selv om kommuner og innbyggere er opptatt av fysisk tilstedeværelse, ønsker de i tillegg økt digital tilstedeværelse og flere digitale tjenester, jf. høringssvarene fra kommunene.  De ønsker særlig flere og bedre digitale forvaltningstjenester, muligheter for digitale anmeldelser mv. De er samtidig veldig tydelige på at digital tilstedeværelse ikke kan erstatte fysisk tilstedeværelse. Det må være et supplement.

Lokal tilstedeværelse handler om tilgang på polititjenester, men også om arbeidsplasser og distriktspolitikk

Som beskrevet i tidligere rapporter er kommunene opptatt av fysisk tilstedeværelse også fordi det bidrar til å sikre arbeidsplasser og bosetting lokalt. Statlige arbeidsplasser begynner å bli et knapt gode i mange mindre kommuner ute i distriktene. Det skjer en løpende sentralisering av arbeidsplasser - og befolkning - innenfor større og mindre regioner i Norge. I tillegg er statlige

forvaltningsorganer, inklusive politiet, pålagt å effektivisere ressursbruken sin, jf. blant annet ABE-reformen. I lys av dette kan det synes urimelig at politiet, i tillegg til målene om å ivareta innbyggernes trygghet på en hensiktsmessig måte, skal ivareta mål om norsk distriktspolitikk. Dersom distriktspolitiske hensyn skal gå foran politifaglige vurderinger og effektivitetshensyn, bør det derfor tydeliggjøres og kompenseres i større grad enn i dag.

3.1.3 Samhandlingen mellom kommuner og politi fungerer godt

Politiråd, politikontaktordningen og samarbeidsavtalene fungerer gjennomgående godt

Politiet har gjennom reformen fått til et tettere og mer systematisk samarbeid og samhandling med kommunene. Både politikontaktordningen, politirådene og avtalene får gode tilbakemeldinger både fra kommuner og politiledere, jf. vedlegg 2. Inntrykket er at et mer formalisert og strukturert samarbeid har bidratt til en tydeliggjøring av at godt politi-kommune-samarbeid avhenger av at begge parter, både politiet og kommunene, prioriterer og setter av ressurser til samarbeidet, forebyggende tiltak mv.

Politirådene fungerer gjennomgående godt. Kommunene setter pris på at politiet prioriterer disse møtene og det gis uttrykk for at politiet er gode på å dele vurderingene sine av lokale/regionale kriminalitetsutfordringer. Vi hører mange eksempler på godt samarbeid mellom politi, kommuner, i noen tilfeller også næringsliv og representanter fra frivillig sektor.

De fleste kommuner har inngått tjenesteavtaler med politiet, men det varierer hvor «aktive» disse avtalene er. Ifølge undersøkelsene våre mener imidlertid både kommuner og politiet at avtalene bidrar til å avklare forventningene de har til hverandre, og til at begge parter følger opp forpliktelsene sine slik de er nedfelt i tjenesteavtalen/samarbeidsavtalen. Både politiledere og kommunene vurderer egen innsats litt høyere enn den andre partens. Det skyldes sannsynligvis at de setter egen innsats inn i en større sammenheng. Det sier seg selv at de har mindre kunnskap både om hva som styrer og hva som eventuelt hindrer den andre partens innsats.

DFØ har tidligere sagt at politikontaktrollen er i ferd med å finne sin form. Både kommuneundersøkelsen og nivå-2-undersøkelsen bekrefter dette inntrykket, jf. figur 7. Både politiledere og kommunene er enige i at politikontakten er viktig for tilliten til politiets arbeid i kommunen. De er også enige i at både politikontakten og eventuell SLT-koordinator³⁰ er sentrale støttespillere og viktige for kommunenes forebyggende arbeid.

Flere politikontakter enn før har nå politikontaktfunksjonen som hovedbeskjeftigelse. Det vanligste er at de er politikontakt for en til tre kommuner. Politikontaktrollen oppleves krevende for mange som har andre funksjoner i tillegg, f.eks. de som inngår i ordinær vakt og beredskapsturnus og kun har politikontaktrollen som en andel av stillingen. En fordel med en kombinert rolle er at politikontakten i større grad får kjennskap til utfordringer i lokalmiljøet. En ulempe er økt fravær på grunn av vaktordningene og dermed redusert innsats på rent forebyggende aktivitet. Ofte er verken kommunen eller politikontakten helt fornøyd.

Inntrykket er at det noen steder er uklart hva politikontaktens rolle og myndighet er. Det skyldes dels at politidistriktene har organisert funksjonen forskjellig. Noen steder er politikontaktrollen lagt til en lederfunksjon, andre steder til en dedikert politikontakt. Det varierer også hvordan politikontaktrollen er «hengt» opp i den øvrige organisasjonen. De kan være organisert på GDE-nivå – som en del av forebyggende enhet der, være organisert i en egen forebyggende enhet på tjenesteenhetsnivå eller de kan inngå i den ordinære vakt- og beredskapsstyrken. 

Som det blant annet kommer fram i høringssvarene på brevet fra Justis- og beredskapsdepartementet, ønsker mange kommuner at politikontakten er mer fysisk til stede og har mer kontakt med innbyggerne. De er særlig bekymret for utfordringer knyttet til barn og unge i kommunen. Både i spørreundersøkelsene våre og i intervjuene, kommer det fram at samarbeidet de fleste steder fungerer best der kommunene har SLT-koordinatorer. Det bidrar til mer koordinert og felles innsats mellom de kommunale og de politifaglige tjenestene.

Mindre kontakt med innbyggere enn før

Det formaliserte samarbeidet mellom politi og kommune innebærer at kontakten med innbyggerne kan fremstå som fjernere. Det henger i stor grad sammen med i hvilken grad politikontakten selv har tid eller kan mobilisere politiets øvrige ressurser til de tiltakene som kommunene ønsker seg – besøk på skoler og i barnehager, deltakelse på ulike møtearenaer, arrangementer m.m. Det siste gjelder kanskje særlig de litt større kommunene hvor politikontakten har en operativ planleggings- og samordningsrolle, men er avhengig av patruljene for å få gjennomført konkrete forebyggingsaktiviteter. I Sametingets høringssvaret på brevet fra Justis- og beredskapsdepartementet om beredskap og lokal tilstedeværelse gis det utrykk for en generell bekymring for mangelfull kompetanse i politiet om samisk språk og kultur. Ifølge uttalelsen har Sametinget mottatt henvendelser om at politiets tilgjengelighet for lokalbefolkning er betydelig redusert etter reformen og med sentraliseringen av sivile tjenester. Innbyggere som i utgangspunktet kunne møte politiansatte med samisk bakgrunn, må nå reise til andre kommuner der tjenestene kun tilbys på norsk. Kommunikasjon er avgjørende for at den enkeltes rettssikkerhet skal ivaretas. Det gjelder den samiske befolkningen spesielt, men også andre med minoritetsspråklig bakgrunn.

3.1.4 God samhandling med andre nødetater – helse/psykiatri er en økende utfordring

Inntrykket fra evalueringsperioden er at samhandlingen med andre nødetater er godt. I de distriktene der operasjonssentralen er samlokalisert med brann, eventuelt også helse, er inntrykket at dette ses som en gevinst. Noen har fått til ulike former for samlokalisering på lokalt nivå. Samlokalisering med brann er mest vanlig, men vi hører også om samlokalisering med andre kommunale tjenesteområder, f.eks. barnevern. I høringssvarene fra kommunene på brev fra Justis- og beredskapsdepartementet om beredskap og lokal tilstedeværelse, er det også enkelte som ønsker økt samarbeid, eventuelt samlokalisering, med vegmyndighetene.

Mange kommuner gir uttrykk for at brann ofte kommer først til ulike typer hendelser og slik sett påfører kommunene ekstra kostnader som skulle vært dekket av staten, jf. blant annet kommunenes høringssvar. Særlig mindre kommuner med deltids brannvesen viser også til at mange av brannfolkene er uerfarne og ikke rustet for oppgavene de må utføre når politiet ikke rekker fram. I spredtbygde strøk består brannberedskapen ofte av deltidspersonell uten kontinuerlig vaktberedskap. Inntrykket er samtidig at de fleste kommuner innser at det nesten må bli slik, gitt organiseringen av både brann og politi. Mens brannvesenet er organisert lokalt og rykker ut fra lokale stasjoner, patruljerer politiet i større områder. De tre nødetatene politi, brann og helse, har utarbeidet en felles prosedyre for hvordan de skal opptre og samvirke ved hendelser der det utøves livstruende vold mot flere personer (PLIVO). Blant annet i høringssvarene på brevet om lokal tilstedeværelse og beredskap, understrekes viktigheten av at politiet prioriterer deltakelse på øvelser og sørger for god kommunikasjon og informasjonsdeling med andre nødetatene, blant annet om rolle- og ansvarsdeling.

På oppdrag fra Justis- og beredskapsdepartementet har Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Politidirektoratet (POD) vurdert samhandlingen og rolle- og ansvarsfordelingen mellom brann- og redningsvesenet og politiet.³¹ I rapporten fra dette arbeidet framgår det at samhandlingen mellom brann- og redningstjenesten generelt fungerer svært godt både relasjonelt og organisatorisk. Det pekes likevel på at grensene for ansvarsfordeling ikke alltid er avklart. Samlokalisering av nødmeldesentraler, PLIVO-prosedyrer og -øvelser, trippelvarslingssystemer m.m. har ifølge rapporten hatt en positiv effekt på samhandlingen. I rapporten anbefales det å avklare det legale grunnlaget for samhandlingen mellom brann og politi, herunder den enkelte nødetats ansvar og oppgaver under samvirkeprinsippet.

Politiet bruker stadig mer ressurser på psykiatri og ROP-oppdrag.³² I rapporten om samhandlingen mellom brann og politi vises det til at analyse av data fra PO (politioperativt system) indikerer at politiet samhandler langt oftere med helse enn med brann- og redningsvesenet og at oppdrag der liv og helse har vært involvert, prioriteres foran oppdrag som kun involverer politi og brann- og redningsvesenet.

Når det gjelder samarbeid med helse, både spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, er tilbakemeldingene både fra kommunene og fra politiet at det er behov for å klargjøre rolle- og ansvarsdelingen, eventuelt også gjøre endringer i lov- og regelverk. Eksempelvis er det frustrerende når de kjører en psykotisk og truende person til legevakt flere ganger på samme dag – fordi vedkommende ikke vurderes som syk nok eller gir samtykke til innleggelse og behandling. På dette området er det også utfordringer knyttet til personvern og deling av informasjon som det er behov for å tydeliggjøre.

Politiet samhandler også med og utfører oppgaver for en rekke andre statlige myndigheter; Vegvesenet, Skatteetaten, Tolletaten, utlendingsforvaltningen, Arbeidstilsynet mv. Det er en gjennomgående utfordring at det som er kjerneoppgaver for samarbeidende etater ikke nødvendigvis er prioriterte oppgave for politiet. Noen av de samarbeidende etatene erfarer også at det er forskjeller mellom politidistriktene mht. hvordan oppgaveløsingen skjer. Det handler både om hvordan regelverk praktiseres og om hvor mye ressurser politidistriktene har å bruke på oppgavene.

3.2 Vi har fått et mer enhetlig politi og likere polititjenester 

Definisjon av ulike roller som politidistriktene skal fylle, ulike typer fagnettverk, økt vekt på opplæring og kompetanseutvikling, standardisering mv., bidrar til et mer enhetlig politi og likere polititjenester i stort, og også jevnt over bedre kvalitet. Men som vi har sagt før; kvalitet koster. Det er derfor viktig å balansere nytten av likere struktur og likere tjenester opp mot ulemper for kommuner og innbyggere knyttet til geografi, behov og særlige utfordringer.

3.2.1 Politiet har blitt mer enhetlig

Struktur har vært en viktig del av reformen. Som omtalt innledningsvis består politi-Norge nå av ett direktorat, ti særorganer og andre spesialenheter/-organer, 12 distrikter, 38 geografiske driftsenheter og 225 politistasjoner/tjenestesteder. Den sivile rettspleien er organisert hos én felles namsfogd i åtte av tolv politidistrikter. I to distrikter – Øst og Vest pd er organiseringen av namsmannsfunksjonen under vurdering. Det er videre til sammen elleve Barnehus, ett i hvert politidistrikt med unntak av i Finnmark, men der er nytt barnehus under etablering og åpnes i 2023. Operasjonssentralene i fire distrikter er samlokalisert med brann (Innlandet, Møre og Romsdal, Øst og Sør-Øst), mens to distrikter (Nordland og Finnmark) er samlokalisert med helse i tillegg til brann. Agder vil ha full samlokalisering fra 2023.

Distriktene valgte litt ulik tilnærming til mht. bemanning av de ulike rollene og funksjonene. Noen avventet bemanningen av alle rollene og funksjonene til de så hva de hadde av ressurser mens andre i større grad fylte opp fellesfunksjonene i tråd med Rammer og retningslinjer først. Selv om det har blitt færre politidistrikter, er de fortsatt svært forskjellige mht. størrelse, geografi, kriminalitetsutfordringer mv. Det har derfor vært behov for å gjøre distriktsvise tilpasninger. Inntrykket er likevel at bemanning av fellesfunksjonene har vært prioritert høyere enn bemanningen av GDEene. Det er nok ulike årsaker til dette. Rammer og retningslinjer ble som tidligere omtalt oppfattet som svært førende. Flere av funksjonene følger av nasjonale prioriteringer og pålegg. Flere av distriktene hadde nok også større forventninger om mer ressurser enn det de fikk. Det har i tillegg vært en utfordring i distriktene at mange av de mest erfarne ansatte ønsket å gå over til de funksjonelle driftsenhetene.

Uavhengig av ulik tilnærming i det enkelte distrikt, har modellen med spesialiserte funksjoner på distriktsnivå medført en sentralisering. Utviklingen av «robuste fagmiljøer» har vært prioritert og størstedelen av den økte ressurstilførselen i politidistriktene har derfor gått med til å bygge opp de funksjonelle enhetene og til å gjennomføre kompetansehevende tiltak. Det synes å være stor enighet om at dette har medført en sentralisering av ressurser rundt store og litt større tjenestesteder i politidistriktene.

Det har skjedd få endringer i overordnet organisering av politidistriktene etter 2016. I Møre og Romsdal pd har de gått fra fire til to geografiske driftsenheter. Troms pd ønsket å redusere fra fem til tre geografiske driftsenheter, men det ble stoppet pga. stor motstand både fra kommunepolitisk hold og fra deler av politiet selv. Lenger ut i organisasjonen har det nok skjedd flere endringer blant annet ved at oppgave- og ressursfordelingen mellom de funksjonelle og de geografiske driftsenhetene i noen distrikter er endret. Som omtalt under kapittel 3.4.1, har andelen politiårsverk økt i fem av tolvpolitidistrikter i perioden 2018-2022.

Likere struktur medfører både fordeler og ulemper. Som særlig politiet selv, men også sentrale samarbeidsparter, peker på, gjør lik struktur det enklere å forholde seg til hverandre og kjenne igjen organiseringen i det enkelte politidistrikt. Det bidrar også til likere tjenester og enklere fagstyring. Samtidig koster den (tilnærmet) like strukturen i de 12 politidistriktene og etableringen av mange nye roller, ressursmessig. Det gjelder særlig i de minste distriktene. I praksis «speiles» også i noen grad de spesialiserte funksjonene på distriktsnivå ut på GDE-nivå - de må ha en radikaliseringskontakt, en næringslivskontakt osv. Dette er ressurskrevende. Det kan derfor etter DFØs vurdering stilles spørsmål om disse distriktene hadde vært tjent med en noe større organisatorisk handlefrihet.

Det har skjedd enkelte organisatoriske endringer i andre deler av politiet (særorganer, POD/PIT/PFT) i perioden 2016-2022, men dette er i utgangspunktet ikke organisatoriske endringer som var planlagt eller som er gjennomført som en del av reformen. I forbindelse med årets kartlegging gis det imidlertid uttrykk for, både ute i distriktene, i særorganene og i Politidirektoratet, at det var uheldig at reformen ikke omfattet også i andre deler av politietaten i større grad. Det ble gjennomført en utredning av særorganstrukturen,³³ men eventuell oppfølging av forslagene i utredningen ble utsatt fordi daværende statsråd ønsket å se effektene av reformen i distriktene først.

3.2.2 Reformen har gitt likere polititjenester

En viktig del av reformtiltakene var konsentrasjonen om seks prioriterte funksjoner: etterretning, politiråd og politikontakt, felles tjenestekontor, politipatruljen, operasjonssentralen og felles straffesaksinntak. I tillegg kom etterforskningsløftet, en felles satsing fra Politidirektoratet og Riksadvokaten. Etterforskningsløftet var ikke en del av reformen, men mange av reformtiltakene som inngikk i de seks prioriterte funksjonene var sentrale tiltak også i etterforskningsløftet. Alt dette har bidratt til likere polititjenester. Ifølge våre informanter har særlig felles straffesaksinntak (FSI) hatt betydning for likere tjenester, men også nye metoder, økt standardisering, økt kompetanse mv. spiller inn. Operasjonssentralene er blitt mer profesjonelle og robuste enn de var før reformen. Større distrikter og flåtestyring har gjort sentralene i bedre stand til å håndtere større hendelser og prioriteringen av oppdrag medfører likere kvalitet på polititjenester.

Alle innbyggere og brukere er imidlertid ikke enig i eller opplever likere tjenester som udelt positivt. Det gjelder ikke bare sivile tjenester som passutstedelse, som for øvrig ikke var en del av reformen, og våpenforvaltning. Strengere og likere prioriteringer hos operasjonssentralene mht. oppdrag kan gjøre at politiet sjeldnere rykker ut på mindre «hverdagskriminelle» hendelser enn tidligere. Når tjenestene blir likere kan det derfor bety at lokalsamfunn som har hatt lett tilgang til polititjenester – både sivile og ikke-sivile og knyttet til både alvorlige og mindre alvorlige hendelser – opplever tjenestene som dårligere. Her er det viktig at politiet evner å kommunisere politiets prioriteringer slik at politi og kommuner/innbyggere i større grad får en omforent forståelse av behov og utfordringer. Ellers kan det gå ut over den høye tilliten til politiet vi har i Norge.

Politiet har fått flere digitale tjenester, men også her kommer det an på hvordan «like tjenester» defineres. Hvem har mulighet til å benytte tjenestene og finnes det alternative tilbud som gir samme type tjeneste til ikke-digitale innbyggere?  

En kritikk mot reformen var at lensmannen forsvant. Lensmannen har vært en sentral funksjon i mindre norske kommuner i mange år, og mange hadde et tett og nært forhold til denne funksjonen. Mange etterspør fortsatt denne «videre» myndighetsrollen som lensmannen hadde. Andre viser til at den gamle lensmannsrollen ikke lar seg forene med ATB (arbeidstidsbestemmelsene i politiet) og at politimyndigheten også kunne bli for integrert i lokalsamfunnet. Det handler om likere tjenester og rettssikkerhet. Det må ikke være tvil om at alle behandles likt etter loven, enten det dreier seg om vold i nære relasjoner eller promillekjøring.

3.3 Mer målrettet innsats - ressursene strekker ikke til alt

«Mer målrettet innsats på forebygging, etterforskning og beredskap» er ett av de seks effektmålene. Reformen har helt klart medført «mer målrettet innsats» på forebygging, etterforskning og beredskap, men det er ikke nok ressurser til å satse på alt. Effektene av den mer målrettede innsatsen er vanskelig for oss å vurdere. Samarbeidet med kommunene er blitt mer strukturert og målrettet, men kommunene er så langt skeptiske til om dette gir en bedre forebyggende innsats. Inntrykket er at kvaliteten på etterforskning, særlig av mer alvorlige saker, er bedre. Samtidig er det fortsatt lange saksbehandlingstider og oppklaringsprosenten er lavere enn tidligere, jf. tabell 1 og Strasak-rapporten for 2021. Når det gjelder beredskap, er det satset mye i den spisse enden, men mindre på den ordinære vakt og beredskapen, jf. kapittel 3.3.3.

3.3.1 Forebygging defineres videre enn før

Forebygging er en helt sentral del av politiets virksomhet. I forbindelse med reformen ble det lagt til grunn at politidistriktene skulle ha sterke forebyggingsmiljøer. Videre ble det forventet et tett samarbeid mellom politiet og kommunene i det forebyggende arbeidet. Ifølge medarbeiderundersøkelsen 2022 var en drøy tredel av politiansatte helt eller delvis enig i at reformen har bidratt til en styrking av politiets kriminalitetsforebyggende arbeid. Det er en liten framgang fra tilsvarende undersøkelse i 2020, men i gjennomsnitt er politiansatte fortsatt på den negative siden av skalaen.

Politiet har definert forebygging som sin hovedstrategi og legger opp til at forebygging skal være integrert i alle oppgavetyper og alt politiarbeid. De største distriktene har en egen forebyggingsenhet på funksjonelt nivå (FEF). I de minste distriktene er dette organisert sammen med etterforskning og etterretning (FEFE). Politidirektoratet har utformet en egen strategi som skal bidra til helhetlig forståelse for og forankring av forebygging i alle fagområder og funksjoner i politiet fram mot 2025.³⁴

Både kommuner og politi gir uttrykk for at forebygging er viktig. I tilknytning til reformen er det gjennomført en rekke tiltak og aktiviteter som på ulike måter bidrar til kriminalitetsforebygging. Det gjelder blant annet mer strukturert samarbeid med kommunene, kunnskapsbasert politiarbeid (KUBA), forebyggende oppdrag og patruljer mv. Vi hører om bedre forebyggende oppfølging av vold i være relasjoner, digital tilstedeværelse på festivaler, samarbeid mellom politi og kommuner om alternative arrangementer i forbindelse med Sian-demonstrasjoner osv. Flere politidistrikter har svært positive erfaringer fra denne typen forebygging.

Gjennom prosjektet Innbyggerstemmen har politiet satt kontakten med innbyggerne på dagsorden. Det virker som behov for nye måter å møte innbyggerne på for å sikre en reell brukerinvolvering i utviklingen av politiets tjenester, har fått økt oppmerksomhet i deler av politiet. Det er etter DFØs vurdering positivt og helt nødvendig.

Samtidig som det skjer mye positivt innenfor forebygging, er inntrykket at politiet sliter med å prioritere ressurser og å finne gode måter å «måle» effekter av forebyggingsinnsatsen på. Det er krevende både fordi det er vanskelig å måle «unngått» kriminalitet som skyldes god/bedre forebygging, og fordi effektene av forebygging i mange tilfeller kan komme langt fram i tid. Kriminalstatistikken, antall hendelser mv. – nasjonalt og/eller lokalt kan være en mulig indikator, men den kan ikke ses uavhengig av samfunnsutviklingen for øvrig. Eksempelvis skyldes den kraftige nedgangen i anmeldte narkotikalovbrudd sannsynligvis Riksadvokatens brev av 09.04.21 om endret prioritering snarere enn at det er færre slike lovbrudd enn tidligere.

Den langt bredere forebyggingstilnærmingen har ifølge de vi snakker med både fordeler og ulemper. På den ene siden er økt fokus på utsatte grupper og risikoområder helt klart en fordel. Eksempelvis har det blitt mer oppmerksomhet knyttet til forebygging av vold i nære relasjoner, innsats mot unge over 18 år, ruskjøring og det å ta våpen fra psykisk ustabile personer mv. Når forebygging defineres som «alt» politiet driver med, kan det på den andre siden være vanskelig å skjerme forebyggende ressurser og forebyggende innsats fra annet politiarbeid. Ifølge mange vi har intervjuet, er det en utfordring at forebygging ryker først ved ressursknapphet og akutte hendelser.

I intervjuene våre ute i politidistriktene kommer det videre fram at det er ulike oppfatninger om hva forebyggende innsats er. Mens noen mener alt politiet driver med er forebygging, mener andre forebyggende arbeid er en spesialfunksjon på lik linje med andre spesialfunksjoner, at det bør organiseres separat og at det er behov for formelle kompetansekrav.

Som omtalt under kapittel 3.1.2 er kommunene mer negative til reformen enn til det konkrete samarbeidet. Det gjelder også på forebyggingsområdet. Ifølge kommuneundersøkelsene har ikke reformen hatt noen vesentlig innvirkning på politiets kriminalitetsforebyggende arbeid, jf. vedlegg 2. Samtidig er kommunene positive til det konkrete forebyggende arbeidet politiet gjør, jf. figur 5 over.

Nettpatruljer får positive tilbakemeldinger

Alle politidistriktene har også fått på plass nettpatruljer. Nettpatruljene synes primært tenkt som en del av forebyggingsvirksomheten til politiet. Sammen med økende tilstedeværelse på sosiale arenaer som TikTok, Instagram mv., bidrar nettpatruljene til at politiet i større grad enn tidligere når fram til de digitale barne- og ungdomsgenerasjonene, kanskje også foreldregenerasjonen deres.

Gjennom nettpatruljene når politiet blant annet ut med informasjon til ungdom (og foreldre) også lokalt. I 2022 fikk vi inn noen spørsmål om nettpatruljen i Ungdata-undersøkelsen som gikk til 19 kommuner i tre fylker. Ungdommene ble spurt om de er kjent med politiets nettpatrulje, og om de har vært i kontakt med den på ulike måter. En relativt liten andel av ungdommene oppgir å ha vært i kontakt med nettpatruljen. Det er kanskje ikke så rart - de færreste vil ha en grunn til å være i kontakt med politiet. Om lag en av fem oppgir imidlertid at de følger politiet på ulike sosiale medier, og nær halvparten av ungdommene har hørt om nettpatruljen.

Inntrykket er at det er en økende erkjennelse internt i politiet at nettpatruljen er et viktig supplement til den tradisjonelle patruljetjenesten, selv om det er forskjeller mellom distriktene. Det varierer blant annet hvor aktive nettpatruljene er på kvelder og i helgene. Det varierer også i hvilken grad nettpatruljen involverer og samarbeider med de geografiske driftsenhetene og operasjonssentralene, blant annet om innhold som legges ut på sosiale medier og om mottak og oppfølging av meldinger inn til nettpatruljene utenom nettpatruljens «åpningstider».

3.3.2 Bedre etterforskning, men den utfordres av økte krav og for dårlig kapasitet

Etterforskning av straffesaker og straffesaksbehandling er kjerneoppgaver for politiet. Dette var et sentralt tema i Riksrevisjonens forvaltningsrevisjon av politiets måloppnåelse. Der konkluderer de blant annet med at målene for straffesaksbehandlingen bare delvis er nådd.³⁵

Riksadvokaten gir i sin årsrapport utrykk for at det er bekymringsfullt at oppklaringsprosent går ned og at det er færre anmeldelser på alvorlige kriminalitetstyper som grove narkotikakriminalitet, økonomisk kriminalitet, organisert kriminalitet, cyberkriminalitet mv. Kripos og Økokrim støtter Riksadvokaten i dette.

Straffesaksstatistikken viser at det er færre anmeldelser, lavere oppklaringsprosent og færre restanser i 2022 sammenlignet med 2016

I 2021 ble det anmeldt til sammen 279 500 lovbrudd. Det er 7,2 prosent færre enn i 2020 og 17,8 prosent færre enn i 2016. Utviklingen siden 2016 henger sammen med den vedvarende trenden med færre anmeldte vinningslovbrudd og narkotikalovbrudd. De siste årene har Covid-19-pandemien også medført færre anmeldelser. Nedgangen i narkotika- og vinningslovbrudd utgjorde nesten 85 prosent av den samlede reduksjonen i anmeldte lovbrudd i løpet av den siste seksårsperioden. Den kraftige nedgangen i mindre alvorlige narkotikahendelser reflekterer endrede prioriteringer fra Riksadvokaten og politiet.

I 2021 ble det påtaleavgjort knapt 287 000 saker, jf. tabell 1. Det er 10 prosent færre saker enn i 2020 og 24 prosent færre enn i 2016. Reduksjonen i påtaleavgjorte saker må ses i sammenheng med reduksjonen i antall anmeldte saker. Ifølge STRASAK-rapporten var oppklaringsprosenten i 2021 på 48,8 prosent, litt lavere enn i 2020 og 4,6 prosentpoeng lavere enn i 2016.

	Resultat 2021	Endring 2020-21	Endring 2016-2021
Påtaleavgjorte lovbrudd	286 751	-10,8 prosent	-23,8 prosent
Oppklarte påtaleavgjorte lovbrudd	130 939	-10,8 prosent	-23,9 prosent
Oppklaringsprosent	48,8 prosent	-0,6 prosentpoeng	-4,6 prosentpoeng
Gjennomsnittlig saksbehandlingstid, oppklarte saker	101 dager	+1,5 prosent	+6,9 prosent
Ikke påtaleavgjorte saker, totalt pr. 31.12	53 224 saker	-6,3 prosent	-22,1 prosent
Ikke påtaleavgjorte restanser, eldre enn 3 mnd.	27 472 saker	-9,2 prosent	-22,6 prosent
Påtaleavgjort, ikke rettskraftige saker pr. 31.12	58 751 saker	-0,3 prosent	-25,6 prosent
Påtaleavgjorte, ikke rettskraftige restanser, eldre enn 3 mnd.	49 793 saker	-16,8 prosent	-29,6 prosent

Gjennomsnittlig saksbehandlingstid for alle registrerte saker har gått noe ned i perioden, mens den har gått noe opp for oppklarte saker, jf. tabell 1. Som også Riksrevisjonen påpeker i sin revisjon av måloppnåelse i politiet, har saksbehandlingstidene for saker med særskilt frist gått ned de siste årene, men fristene er fortsatt ikke nådd. Nedgangen i saksbehandlingstid har vært særlig stor for voldtektssaker.

Kriminalitetsutvikling og grundigere etterforskning basert på nye og bedre metoder mv. gjør etterforskningen av kriminalsaker stadig mer ressurskrevende. Dette er også dokumentert i PODs egen kapasitetsanalyse på etterforskning fra 2019. Den viser at politiet bruker om lag en tredel av etterforskningskapasiteten på om lag tre prosent av sakene.³⁶ Det er lite sannsynlig at reformen og reformtiltakene har hatt noen vesentlig innvirkning på dette.

Politietaten rapporterer løpende på produkter og resultater, både i tertialrapporteringer og i årsrapporten fra POD. For flere nøkkeltall og en mer detaljert presentasjon av statistikk på dette området vises derfor til statistikksidene på politiet.no og/eller SSBs kriminalstatistikk.

Politiet har satset på etterforskning - gjennom etterforskningsløftet, de prioriterte funksjonene og etablering av spesialiserte etterforskningsmiljøer i alle politidistriktene

Etterforskningsløftet har vært en felles satsing fra Politidirektoratet og Riksadvokaten. Sentrale mål har vært å bidra til at andelen straffesaker som oppklares øker, at saksbehandlingstidene reduseres og at antall ikke påtaleavgjorte saker reduseres betydelig. Økt kvalitet og mer enhetlig oppgaveløsning var mål, samtidig som økt evne og vilje til å prioritere etterforskningsområdet var en forutsetning. Arbeidet med etterforskningsløftet ble lansert i 2016, men gjennomføringen har tatt tid. Fagforvaltningsansvaret kom for eksempel først opp og stå i 2019. Etter vår vurdering virker det som statsadvokatenes fagledelse har bidratt til økt kvalitet i straffesaksarbeidet og en bedre dialog mellom statsadvokatembetene og politidistriktene.

Det har vært et mål å løfte statusen til etterforskningsfaget. De fleste distriktene gir uttrykk for at det er krevende å holde på kompetanse. Særlig for yngre medarbeidere er det mer attraktivt å jobbe operativt, selv om de gjennom patruljearbeid også skal drive etterforskning gjennom politiarbeid på stedet (PPS). Etterforskere har derfor fått et lønnsløft. Effekten av dette er ennå uklar.

I tillegg til etterforskningsløftet og andre tiltak for å styrke etterforskningen, har etableringen av sterkere fagmiljøer i form av spesialfunksjoner på FDE-nivå bidratt til bedre etterforskning. Inntrykket er likevel at politidistriktene ikke har fått på plass god nok samhandling og balanse mellom etterforskningsmiljøene på funksjonelt nivå (FDE) og de geografiske driftsenhetene (GDE). Mens etterforskningsmiljøene på FDE-nivå kan si «nei» til saker og avslå anmodninger om bistand fra GDEene, har ikke GDEene den samme muligheten. Dette har dels med sak- og trekkregler for hvem som skal behandle sakene i distriktet å gjøre, dels med kapasitetsutfordringer. Det er uheldig hvis alvorlige saker blir liggende på FDE-nivå mens mindre alvorlige saker etterforskes på GDE-nivå. I Oslo pd har de derfor satt i verk et eget prosjekt for å se på fordelingen av saker mellom FDE og GDE.

Sterkere og mer kompetente fagmiljøer håndterer i større grad alvorlig kriminalitet, men det er fortsatt utfordringer knyttet til etterforskning av organisert, økonomisk og digital kriminalitet generelt

Både ulike undersøkelser, statsadvokatenes inspeksjonsrapporter og intervjuene våre bekrefter gjennomgående økt kvalitet på etterforskningen til politiet. Det vises blant annet til satsningen på fagutvikling, vektlegging av etterretning og kunnskapsstyrt politiarbeid (KUBA) og etablering av spesialfunksjoner. Både i statsadvokatenes inspeksjonsrapporter og i intervjuer med representanter for statsadvokatembetene gis det uttrykk for at initialetterforskningen gjennomgående er blitt bedre. Dette skyldes blant annet etableringen av felles straffesaksinntak (FSI), politiarbeid på stedet (PPS) og andre tiltak knyttet til etterforskningsløftet.

Riksadvokaten viser også til at kvaliteten på etterforskning og påtale gjennomgående er blitt bedre. Det har imidlertid vært, og er fortsatt, en utfordring å få alle opp på samme nivå og gjennom det jevnere kvalitet på tvers av politidistriktene. Riksadvokaten har lagt særlig vekt på etterforskningsledelse, kompetanse hos etterforskere og påtalejurister og lederoppmerksomhet fra politimesteren. Etter Riksadvokatens vurdering har det gått fremover, men det tar tid og krever lederoppmerksomhet.

Oppbyggingen av sterke og mer robuste fagmiljøer i alle politidistrikter vurderes som svært positivt, særlig i de minste distriktene som tidligere i liten grad hadde tilgang på dette. Det gis derfor uttrykk for bekymring for om en styrking av den lokale tilstedeværelsen vil medføre en oppsplitting og svekking av de spesialiserte fagmiljøene. Både Riksadvokaten og Kripos er opptatt av å opprettholde sterke fagmiljøer. På enkelte områder mener de også det er behov for å styrke dem. Ifølge Kripos gjelder dette blant annet kriminalteknikk.

Det er også blitt tydeligere hvilke roller og oppgaver påtalefaglig etterforskningsleder (PÅL) og politifaglig etterforskningsleder (PEL) skal ha. Økte krav til notoritet, flere dokumenter i hver sak, krav til etterforskningsplaner, mer prosessorienterte forsvarere og krav til formøter med domstolene, bidrar imidlertid til at den enkelte sak tar mer tid og ressurser enn den gjorde for noen år tilbake.

Økende trusselbilde knyttet til digital kriminalitet

Politiets innbyggerundersøkelse viser at folk særlig er redde for identitetstyveri og svindel/bedrageri på nett, og at dette er ett av områdene de har minst tro på at det lokale politiet kan hjelpe dem med. Her er det sannsynligvis også store mørketall.  Det er en økende erkjennelse at det digitale trusselbildet er mer alvorlig og kan få større konsekvenser for samfunnsorden og -struktur enn den tradisjonelle kriminaliteten.  Dette understrekes av ulike utredninger, jf. blant annet FFI-rapporten om samfunnsutviklingen fram mot 2030³⁷  og Svendsen-utvalgets rapport om kombinasjonen mennesker/kompetanse og teknologi.³⁸ I Svendsen-utvalgets rapport vises det blant annet til at «Det økende trusselbildet er en «game changer» som utfordrer innretningen av Forsvaret som virksomhet, den kulturelle forståelsen av hva som er viktig og, i kjølvannet av det, hvordan og hvilken kompetanse som må utvikles og forvaltes.» Det er grunn til å tro at dette også gjelder for politiet.

For å belyse politiets innsats mot IKT-kriminalitet undersøkte Riksrevisjonen tre utvalgte kriminalitetsområder: internettrelaterte seksuelle overgrep, økonomisk IKT-kriminalitet (bedragerier og identitetskrenkelser) og «ren» IKT-kriminalitet (datainnbrudd og uberettiget befatning med tilgangsdata). De konkluderte blant annet med at politiets evne til å avdekke og oppklare IKT-kriminalitet har klare og alvorlige svakheter, at politiet mangler kompetanse innenfor etterforskning av IKT-kriminalitet, at svakheter ved støttesystemer fører til ineffektiv ressursbruk og manglende oppklaring av IKT-kriminalitet og at manglende samordning mellom distrikter gir utfordringer for oppklaring av IKT-kriminalitet.³⁹ 

Det ble opprettet et Nasjonalt Cyberkrimsenter (NC3) ved Kripos i 2019. I oppdragsbrevet fra Politidirektoratet er formålet med NC3 beskrevet som følger: «Senteret skal sikre en nasjonal, robust kapasitet på bekjempelse av datakriminalitet og internettrelaterte seksuelle overgrep mot barn. Senteret skal videre bidra til økt kunnskap om hva som skaper kriminaliteten i et digitalisert samfunn, kapasitet til å sikre digitale spor og bevis, og skal sammen med utvikling av dette området i distriktene øke politiets samlede evne på området. Dette skal bidra til å opprettholde politiets tillit, publikums trygghet og den enkeltes rettssikkerhet».

I en underveisevaluering av NC3 vises det blant annet til at det skulle skje en oppbygging i politidistriktene parallelt med oppbyggingen av NC3 i distriktene, men at dette så langt ikke har skjedd. Det vises også til at særlig Politidirektoratet har en viktig rolle i å avklare grensesnittene mellom NC3, etaten for øvrig og tilstøtende etater (NSM, PST og Forsvaret). Ifølge evalueringen leverer NC3 godt på en rekke områder, men den peker også på at det er et «gap» som etaten samlet sett må bidra til å dekke. Ifølge evalueringen er det usikkert om etatens samlede innsats mht. digital kriminalitet er forbedret, men at dette ikke nødvendigvis kan lastes NC3.⁴⁰

3.3.3 Reformen har gitt bedre beredskap i stort, særlig ved alvorlige hendelser

Politiets håndtering av ulike alvorlige hendelser de siste årene bekrefter at den spisse enden av beredskapen har fått et løft. I kjølvannet av 22-juli-hendelsene og andre store alvorlige hendelser og ulykker har det vært satset tungt på beredskap, både på utstyrssiden (Beredskapssentere, nye politihelikoptre mv.) og på kompetansesiden (IP-trening og øvelser, mer robuste operasjonssentraler, innsatsledere mv.). En relativt stor andel av budsjettøkningene i perioden 2016 har derfor gått til den «spisse» enden av politiet, men det har også vært en positiv utvikling mht. materiell og kompetanse i hele etaten. Som omtalt tidligere er det mye som tyder på at politiet ikke har greid å styrke den operative beredskapen like mye som den spisse beredskapen, jf. kapasitetsundersøkelsen på politioperativt område. Det gjelder særlig i spredtbygde strøk og særlig for hendelser som ikke er så alvorlige at de inngår i responstidsmålingene.

Den spisse beredskapen er styrket mest

Både kommunene og politiet selv vurderer politiets beredskapsevne mer positivt i 2022 enn i henholdsvis 2019 og 2020. Ifølge tilleggsundersøkelsene til politiets medarbeiderundersøkelser (MU-20 og MU-22) har politiansattes vurdering av om politireformen har bidratt til en styrking av politiets beredskapsevne, i snitt gått fra en ganske negativ vurdering til en litt positiv vurdering. På en skala fra 1 (mest negativ) til 5 (mest positiv) har den gjennomsnittlige vurderingen økt fra 2,5 i 2020 til 3,2 i 2022.

Også kommunene vurderer politiets beredskapsevne høyere i 2022 enn de gjorde i 2019. Som det framgår av figur 8 har kommunenes gjennomsnittlige vurdering gått fra svakt negativ i 2019 til svakt positiv i 2022. I figuren har vi også tatt med nivå-2-politilederes vurdering. De er som det framgår, langt mer positive enn kommunene.

En nærmere analyse av svarene på MU-22 viser at ledere gjennomgående er mer positive til effekten på beredskap enn medarbeidere. Noe av forklaringen på forskjellene skyldes sannsynligvis ulik vektlegging av den «spisse» beredskapen (IP4-personell, Beredskapssenteret, Beredskapstroppen mv.) og den vanlige operative politiberedskapen («hverdagsberedskapen»), som kanskje de ansatte ute i distriktene er mest opptatt av.

I politiet vises det på den ene siden til at bedre treningsmuligheter for innsatspersonell gjennom det nye beredskapssenteret indirekte øker beredskapsevnen over hele landet. Det vises også til at felles trening på tvers av GDEer eller tjenesteenheter i det enkelte politidistrikt, jf. Trøndelag politidistrikts treningssenter for operativt personell, bidrar til en styrking av den lokale/regionale beredskapen. På den andre siden er mange enige i at sentralisering, flåtestyring og 80-prosent-krav til responstider bidrar til at ressursene trekkes mot områdene med mest kriminalitet og flest hendelser. Dette vil i noen grad gå ut over responstider og prioritering av oppdrag. Inntrykket er at politiet i sin dialog med kommunene er tydeligere enn før på at dette i noen grad går ut over prioriteringen av forebyggende og mindre alvorlige oppdrag i spredtbygde strøk. 

Politiet overholder responstider knyttet til oppdrag og krav til svartid på 112, men sliter med å betjene 02800

Kapasitetsanalysen på politioperativt område viser at det fortsatt ikke er overensstemmelse mellom bemanning og antall hendelser/oppdrag. Det gjelder både for patruljemannskapene og for operasjonssentralene. Det er relativt sett flere hendelser og oppdrag i timen per patruljemannskap på ettermiddagen i ukedagene, og kveld/natt i helgene, enn på dagtid. Relativt sett er det også flere hasteoppdrag på ettermiddager og kveld/natt i helgene. Ifølge analysen slår imidlertid ikke dette ut i økt gjennomsnittlig responstid.⁴¹

Responstidskravene gjelder bare 80 prosent av de mest alvorlige hendelsene/oppdragene, typisk 2-3 prosent av alle oppdrag som politiet rykker ut på. I første kvartal 2022 lå politiet litt over kravet om maksimum responstid i de største tettstedene, på kravet i de mellomstore tettstedene og litt under kravet i spredtbygde strøk. Det er ikke vesentlige endringer sammenlignet med tidligere år.  Ifølge Riksrevisjonens undersøkelse fra 2020 hadde imidlertid de resterende 20 prosentene av oppdragene med responstidskrav i snitt dobbelt så lang responstid som responstidskravet. Etter DFØs vurdering er dette uheldig. Kanskje burde responstidskrav omfatte alle oppdragene innenfor denne kategorien, eventuelt med noe justering av selve kravet.

Ifølge politiets innbyggerundersøkelse for 2021 oppfatter i overkant av 70 prosent av de som har svart at det er lett å komme i kontakt med politiet ved ulike behov, 60 prosent at politiet kommer raskt til stedet ved akutt behov for hjelp og 59 prosent at politiet regelmessig er synlige i deres nærmiljø. 27 prosent oppgir at de har vært utsatt for en kriminell hendelse i 2021. Innbyggere som har hatt kontakt med politiet på sosiale medier, som har levert en anmeldelse og som har hatt en henvendelse av praktisk karakter, er i snitt noe mer tilfredse enn i 2021 sammenlignet med 2020. For de øvrige kontakttypene er det ingen signifikante endringer.

Politiets innbyggerundersøkelse viser også at andelen av innbyggere som har vært i kontakt med politiet blant annet i forbindelse med en praktisk henvendelse, har avtatt de siste årene. En mulig årsak kan være at politiets digitale tilstedeværelse har økt.

Årets undersøkelser til kommuner og nivå 2-politiledere viser at politiledere har en mindre positiv vurdering av egen evne til å besvare 02800 enn kommunene har, jf. vedlegg 2. Her må det tas høyde for at det er en stor «vet ikke-andel» blant kommunene som har svart. Som vi viste i statusrapporten for 2020, ble i gjennomsnitt bare 70 prosent av alle anrop på 02800 og politiets åttesifrede nummer besvart i perioden 2019 til oktober 2020. Selv om det er blitt noe lettere å ta kontakt med politiet på nett, er DFØs vurdering fortsatt at innbyggernes mulighet til å få kontakt med politiet er for dårlig.

3.4 Politiet har flere årsverk og økt kompetanse

Politiet har fått en vesentlig mer ressurser i perioden fra 2016 og også økt kompetanse. I stort har ressursøkningen gått til etablering av sterkere fagmiljøer, mer spisset og spesialisert kompetanse og kompetanseoppbygging samt investeringer i bygninger og utstyr. Inntrykket er at ressursøkningen i hovedsak resultert i kvalitetsforbedringer og i mindre grad kapasitetsforbedringer.

3.4.1 Kompleks kriminalitet og nye etterforskningsmetoder krever mer ressurser

Politiet har vært budsjettvinnere flere år på rad, men har lite ubundne midler til disposisjon

Politiet har hatt en budsjettvekst fra vel 15,2 mrd. kr. i 2016 til vel 20,6 mrd. kr. i 2021. Det tilsvarer en nominell vekst på til sammen 36 prosent. Noe av budsjettveksten skyldes at pensjonskostnader inngår i kapittel 440 på linje med andre driftsutgifter og noe skyldes de store investeringene knyttet til Beredskapssenteret, politihelikoptre mv.⁴² Øvrige investeringsmidler har dels gått til å hente inn etterslep, særlig på kjøretøy- og teknologisiden, og dels til nytt og bedre utstyr.

Driftskostnadene i politiet har økt fra 19 mrd. kr i 2016 til 20 mrd. kr i 2021, målt i faste 2021-kroner.⁴³ Det tilsvarer en vekst på sju prosent. En sammenligning av driftsutgifter i statsregnskapet viser at økningen i politiets driftsutgifter fra 2020 til 2021 var på linje med Tolletaten og litt høyere enn NAV og Kriminalomsorgen. Veksten i driftskostnader var størst i politidistriktene – ni prosent – og utgifter til personell var den største utgiftsposten. Personellutgiftene utgjør 76 prosent for hele etaten under ett og 82 prosent i politidistriktene

De årlige ressursanalysene viser at politidistriktenes økonomiske handlingsrom⁴⁴ har blitt mindre fra reformoppstart i 2016 til 2021. I 2020 er gjenværende midler per årsverk, etter at lønn og husleie er trukket fra, redusert med 9 prosent sammenlignet med 2016 (målt i faste 2020-kroner). Det økonomiske handlingsrommet i politidistriktene varierer imidlertid fra distrikt til distrikt, og fra år til år. De fleste distriktene har fått mindre handlingsrom per årsverk fra 2016 og til i dag.

Det er ulike oppfatninger om den nye ressursfordelingsmodellen som er innført. Oppfatningene avhenger av i hvilken grad modellen slår positivt eller negativt ut for det enkelte distrikt.

Andelen politiansatte har økt både i etaten som helhet og i politidistriktene

Ved utgangen av 2021 hadde politietaten, utenom PST, knapt 18 100 årsverk, jf. figur 9. Samlet antall årsverk i politiet har økt med 16 prosent fra årsskiftet 2015-16 til årsskiftet 2021-22. Antall politiårsverk har økt mest i denne perioden, 20 prosent, mens antall sivile årsverk har økt minst, 9 prosent. Antall juristårsverk har økt med 17 prosent.⁴⁵

I politidistriktene har antall årsverk økt med 17 prosent fra årsskiftet 2015-16 til årsskiftet 2021-22. Også her har antall politiårsverk økt mest, 22 prosent, og antall sivile årsverk minst, tre prosent. Økningen i årsverk har primært gått til de nye operasjonssentralene og for å bemanne/dekke opp de ulike rollene og spesialfunksjonene som er beskrevet i Rammer og retningslinjer. Ifølge politiets kapasitetsanalyse for den operative beredskapen har det ikke blitt vesentlig flere ressurser til vakt og beredskap ute i politidistriktene.⁴⁶

Veksten i årsverk i politiet er ikke jevnt fordelt. Andelen politiårsverk, målt som et gjennomsnitt over året, har økt med knapt 2,8 prosentpoeng fra 2016 til 2021. Dette betyr at andelene juristårsverk og sivile årsverk har avtatt med henholdsvis 0,2 og 2,6 prosentpoeng. Det har vært en tilsvarende utvikling i politidistriktene. Her er veksten i andelen politiårsverk på 2,7 prosentpoeng fra 2016 til 2021, mens andelene juristårsverk og sivile årsverk er redusert med henholdsvis 0,1 og 2,6 prosentpoeng i samme periode.

Proporsjonal økning i politiårsverk i de geografiske og de funksjonelle driftsenhetene

Etableringen av de funksjonelle driftsenhetene har, med noen unntak, ført til samling av kompetanse i egne enheter primært ved hovedsetene. Sivile tjenester er også omorganisert og sentralisert, selv om ansatte fortsatt sitter plassert lokalt. En organisering som møter krav til større effektivitet, fører ofte til mer sentralisering. Det kan imidlertid gå på bekostning av hva «folk flest» ønsker seg og hva kommunene er opptatt av – arbeidsplasser, politifolk som bor i lokalmiljøet m.m.

Fra 2020 har det ligget som en føring av friske midler/nye stillinger i hovedsak skal gå til en styrking av de geografiske driftsenhetene. Politidirektoratets (PODs) oversikt over årsverk fordelt på henholdsvis staber, funksjonelle driftsenheter og geografiske driftsenheter viser at andelene av politiårsverkene som er henholdsvis organisert og fysisk lokalisert i de geografiske driftsenhetene (GDEene) er på samme nivå i august 2022⁴⁷ som i 2018, jf. figur 10.

Som det framgår av figur 10 er seks av ti politiårsverk organisert på GDE-nivå mens nesten sju av ti er fysisk lokalisert der. Differansen mellom andelen som er organisert og andelen som er lokalisert skyldes at ansatte på funksjonelle driftsenheter har den fysiske arbeidsplassen sin på et tjenestested i en geografisk driftsenhet. Andelen politiårsverk i GDEene har økt i fem av de tolv distriktene i perioden 2018-2022. Også når det gjelder fysisk lokalisering, har andelen politiårsverk økt i fem av distriktene.

Det er små endringer i andelene fra 2018 til august 2022. Økningen i politiårsverk på henholdsvis FDE- og GDE-nivå har derfor vært proporsjonal.

Hvis vi ser på alle årsverkene i politidistriktene, har andelen årsverk som er organisert på tjenestesteder i GDEene sunket fra 47,4 til 44,8 prosent. Andelen som er lokalisert på tjenestesteder i GDEene er redusert fra 62,5 til 61,1 prosent. Noe av årsaken til denne utviklingen er sannsynligvis at ansvaret for sivile tjenester i større grad er organisert som en funksjon på FDE-nivå.

Selv om politidistriktene har fått økte ressurser, må de fordeles på flere roller og funksjoner, og mange opplever en knapp ressurssituasjon

«Alle» ønsker mer ressurser. Det henger kanskje sammen med at politidistriktene har fått mer spesialiserte funksjoner og roller, noe som krever økt ressurstilgang. Ikke overraskende gis det også uttrykk for at andre funksjoner, relativt sett, kommer bedre ut enn egen funksjon. I undersøkelsen til nivå-2-politilederne ligger vurderingene på negativ side for påstanden «Ressurssettingen av de ulike funksjonene i politidistriktet er tilfredsstillende», jf. vedlegg 2. Det er relevant å trekke fram dette fordi vurderinger deres ellers stort sett er svært positive.   

I intervjuene gis det uttrykk for at både nye metoder, kompetansetiltak og kunnskapsstyrt politiarbeid (KUBA) oppleves som viktig – når det er ressurssatt i tråd med omfanget. Når politipatruljen går på minimumsbemanning er det vanskelig/umulig å få tiden til å strekke til mht. å utføre politiarbeidet slik mange ønsker. Flere sier til oss at de ofte går av vakt med «en klump i magen» fordi de har måttet droppe eller avbryte oppdrag hvor de ser at deres tilstedeværelse er viktig. Tjenesteenhetene kan legge KUBA-oppdrag inn i PO. Da vil disse oppdragene inngå i operasjonssentralenes løpende prioriteringer. Det forutsetter imidlertid at operasjonssentralen prioriterer også denne typen oppdrag.

Vi hører om en krevende arbeidssituasjon for påtale. Mer kompleks kriminalitet, økte krav til bevisførsel, høy turnover eller hyppige jobbskifter internt i politiet mv. bidrar, sammen med varierende kompetanse og erfaring på etterforskningsenhetene, til lange saksbehandlingstider, lavere oppklaringsprosent og mindre iretteføring. Dette varierer mellom distrikter. Påtale har i flere omganger fått friske midler, men pga. mangelfullt statistikkgrunnlag har det ikke vært mulig å se om midlene faktisk kommer påtalefunksjonen til gode. I henhold til Påtaleanalysen⁴⁸ var det 697 påtaleårsverk i politiet per 30.09.2016. Per 31.08.2022 er det 954 påtaleårsverk i politiet ekskl. PST. I 2022-tallet inngår lederstillinger knyttet til påtale, slik at tallene ikke er direkte sammenlignbare.

Fra 2023 får påtale tildelt budsjettmidler på eget budsjettkapittel. På den ene siden vil eget budsjettkapittel synliggjøre hvor mye ressurser som går til den enkelte organisatoriske enheten i politiet og sikre at øremerkede ressurser kommer påtale til gode. På den andre siden vil det sannsynligvis medføre utfordringer både mht. den interne fordelingen i den enkelte enhet og mht. behov for omfordelinger. Politimestere og sjefer for særorganene får også mindre mulighet til å se etterforsknings- og påtaleressurser i sammenheng.

3.4.2 Sterkere fagmiljøer, men lite rom for ny og annen kompetanse

Politiet har gjennomgående fått sterkere fagmiljøer og mer spesialiserte arbeids- og ansvarsområder. Dette gjelder både på distrikts-/FDE-nivå og i de geografiske driftsenhetene. Dette er også tilbakemeldingen fra mange ansatte i førstelinjen.

Kunnskapsdeling er blitt en viktig del av politiets virksomhet

Kvalitetsdelen av reformen har medført en omfattende satsning på kompetanseoppbygging både på operativt taktisk nivå og på etterforskningsnivå. Politiet har utarbeidet en egen kompetanse- og kunnskapsstrategi som gir føringer for hva slags kompetanse og kunnskap politiet trenger i fremtiden.⁴⁹  Prioriterte områder er blant annet forebygging og digitalt politiarbeid.

De senere årene har politiet gradvis fått et fagutviklingsapparat med egne fag- og opplæringsressurser på plass innen etterforskning. Det oppleves som positivt både av politiansatte og i statsadvokatembetene. Også statsadvokatene har i større grad dreid virksomheten inn mot fagledelse og kvalitetskontroll. Obligatorisk årlig opplæring (OÅO) er innført for etterforskere, påtalejurister og sivile som driver med straffesaksbehandling. Dette fagutviklingsapparatet får mye ros. Tilbakemeldingen er at dette er positive tiltak som bidrar til økt kvalitet på etterforskning. Men tilbakemeldingen er også at OÅO er ressurskrevende, særlig for medarbeidere i kombinert tjeneste og ansatte på tre-skift-turnus.

I tillegg har det vært krevende å lage et opplegg som er relevant og «treffer» alle som jobber med etterforskning. OÅO er blitt noe redusert i tid, og har etter hvert fått et mer lokalt innhold ut fra det enkelte distrikts definerte behov. Dette er positivt og i samsvar med vår gjennomgående anbefaling om mer lokal tilpasning.

Det har vært en positiv utvikling mht. etterretning, kunnskapsdeling og økt vektlegging av kunnskapsbasert politiarbeid. Vi hører stadig flere gi uttrykk for at etterretning er viktig både i samhandlingen med kommuner, i dialogen med overordnede myndigheter og for å sørge for få til en riktig prioritering av innsatsen i førstelinjen. Også operasjonssentralene har fått på plass eget fagutviklingsapparat og kompetansekrav for å kunne jobbe der.

Når det gjelder erfaringslæring er inntrykket mer delt. Fagnettverk på tvers av distriktene på ulike områder får gode tilbakemeldinger. Det medfører selvsagt en viss erfaringsdeling, men det er få eksempler på at dette har medført konkrete endringer. Det samme gjelder obligatorisk årlig opplæring (OÅO). I tillegg til kompetanseoppbygging, bidrar OÅO til arenaer hvor folk kan møtes og utveksle erfaringer. Samtidig er inntrykket at de fleste liker best å gjøre ting slik de er vant til og at det som gjøres andre steder av ulike årsaker «ikke passer så godt hos oss». Vi hører også at mange ikke greier å avholde tilbakemeldingsmøter som en del av Politiarbeid på stedet (PPS). Dette skyldes i noen grad Covid-19-pandemien og andre kriser, men også at det er vanskelig å sette av tid og samle de aktuelle aktørene. Ulike vaktordninger gjør ikke dette lettere.

Politiet har systematisk satt i verk evalueringer av større hendelser for å lære. I de siste årene er det f.eks. vært gjennomført evaluering av Gjerdrum-skredet, hendelsene på Bislett og Kongsberg og angrepet på moskeen i Bærum. Også Monika-saken, Christoffer-saken og Eirik Jensen-saken er evaluert. Å lære av hendelser er en viktig strategi for at politiet skal bli bedre. I Universitetet i Bergens panelundersøkelse svarer 62 prosent at krevende hendelser evalueres og drøftes i etterkant. Etter DFØs vurdering er det helt sentralt at det blir en systematisk oppfølging og diskusjon ute i distriktene av alvorlige hendelser for at de ansatte kan ta et ansvar for at læring faktisk skjer. Vårt inntrykk er at dette kan settes mer i system enn det er i dag.

Krav om to per tusen har vært styrende for kompetansesammensetningen

Målet om to polititjenestepersoner per tusen innbyggere har på mange måter vært styrende for bemanningsutviklingen i denne perioden. Det har blant annet medført at det er kuttet relativt mer i sivile stillinger enn i polisiære. En konsekvens av dette er at det enkelte tilfeller brukes politiutdannede til sivile oppgaver og støttefunksjoner. I intervjuene ute i distriktene vises det også til at mye lederkapasitet går med til rene administrative oppgaver fordi de mangler lederstøtte. En annen konsekvens er at ressurstilgangen på sivile oppgaveområder ikke har holdt tritt med oppgaveomfanget. Det har noen steder ført til svært høyt arbeidspress og lengre saksbehandlingstider på sivile områder som pass, våpen og utlendingsforvaltning. En tredje konsekvens er redusert økonomisk handlefrihet fordi ressursene er så strengt knyttet til politiårsverk.

Mens inntrykket tidligere har vært at etterforskning særlig sliter med å rekruttere erfarne politiutdannede etterforskere, meldes det i senere tid også om utfordringer knyttet til å rekruttere og beholde påtalejurister.

I utdypingen av effektmålene til reformen pekes det blant annet på behovet for «ny» kompetanse i politiet. Til en viss grad er det sivilt ansatte på de spesialiserte etterforskningsfunksjonene. Det gjelder særlig funksjoner innenfor økonomi, digital kriminalitet og kriminalitet knyttet til SO-saker.⁵⁰ Generelt er imidlertid inntrykket at det ikke er blitt vesentlig flere sivilt ansatte etterforskere de siste årene. Her, som på andre områder, har målet om to politiansatte per tusen innbyggere trumfet andre kompetansebehov.

Svendsen-utvalget har sett på hvordan Forsvaret kan bedre evnen til å rekruttere, beholde, utvikle og avvikle kompetanse, herunder bidra til å utvikle et nødvendig kompetansemangfold i Forsvaret.⁵¹ I rapporten pekes det blant annet på at det er viktig at komplekse organisasjoner tilføres relevant kompetanse og mangfold slik at de endres i takt med endrede krav, behov og trusselbilde. Det anbefales at driftsenhetsledere får større frihet til selv å beslutte hvilken kompetanse de trenger – og hvor de trenger den. Videre anbefaler utvalget å ikke bruke militært personell til jobber som sivilt ansatte med relevant kompetanse og erfaring kunne gjort. Etter vår vurdering kan mye av det samme gjelde for politiet.

Det er viktig at utdanningstilbudet til Politihøgskolen svarer på utviklingen i etatens behov

Den omfattende satsingen på kompetanseutvikling har ført til et stort trykk på gjennomføring og videreutvikling av Politihøgskolens tilbud. Politihøgskolen (PHS) har det overordnete ansvaret for både grunnutdanning og etter- og videreutdanningen av ansatte i politiet. Når det gjelder grunnutdanningen hører vi mer i år enn tidligere at det kan være behov for å se på opptaksregler og grunnutdanningen. Dette skyldes dels at mange av politidistriktene strever med å rekruttere og beholde erfarne etterforskere, og dels at den økte spesialiseringen krever mer tilleggs- og spesialkompetanse. Panelundersøkelsen til UiB viser at kun en tredel av de som har svart mener at «generalist» er en dekkende betegnelse på dagens politi (vedlegg 3, side 9).

I intervjuene pekes det på at høye krav, både til fysisk form og karakterer gjør at politiet rekrutterer fra en ganske «smal» del av befolkningen. Knapt halvparten av de som har svart på UiBs panelundersøkelse mener dagens politi har en bred rekruttering (vedlegg 3, side 9).

Mange ønsker å videreutvikle seg som ledere. Det er også blitt klarere krav om lederkompetanse ved tilsetting i lederstillinger. Som vist av Cathrine Filstad skjer mye av lederopplæringen gjennom praksis og det å lære av andre ledere.⁵² Selv om mange tar lederopplæring på ulike institusjoner utenfor politiet, etterspørres også større kapasitet og tilbud på PHS. Det å gjennomføre ledertiltak sammen med andre i samme situasjon, gir mulighet for å reflektere over eget lederskap og diskutere problemstillinger på tvers av distrikter og særorgan. Politiledere gir uttrykk for at lederkurs gjør dem i stand til å forstå egen ledelse bedre og gjøre dem tryggere i rollen som leder.⁵³ Det gir også mulighet for å etablere nettverk som kan være nyttig i den enkeltes videre arbeid.

Større differensiering mellom politiets ulike fag- og oppgaveområder etterspørres også. Enkelte ønsker blant annet at PHS kunne legge mindre vekt på «blålys»-oppgavene og mer på noen av de nye oppgaveområdene i politiet, eksempelvis forebygging som fagområde, sikring av digitale spor mv. Dette er innspill som gjelder både grunnutdanningen og videreutdanningstilbudet til PHS.

Gitt den raske utviklingen både i kriminalitetssammensetningen, i teknologiske muligheter og i utviklingen av nye etterforsknings- og andre metoder, bør PHS i samarbeid med Politidirektoratet, etter DFØs vurdering, styrke den mer langsiktige planleggingen og utviklingen av opplæringen. Dette er viktig for å kunne utvikle undervisningstilbudet i takt med samfunnets og politiets behov framover i tid.

3.4.3 Usikkert om reformen har gitt en mer effektiv kriminalitetsforebygging

Forebygging er som tidligere omtalt et krevende begrep å operasjonalisere og måle. Som omtalt under kapittel 4.3.1 skal forebygging nå være en integrert del av alt politiet gjør. Det er positivt fordi forebygging da ofte skjer parallelt med annet politiarbeid. Samtidig er det

vanskelig å skille eventuelle forebyggingseffekter fra andre forhold. Og om det hadde vært mulig, vil det alltid kunne diskuteres både hvilken og hvor mye kriminalitet som er forebygget, og når i tid resultatene av denne forebyggingen inntreffer.

På overordnet kan nedgangen i anmeldt kriminalitet være en indikasjon på god forebyggende innsats. Som både forskningsmiljøer og politiet selv peker på, er det imidlertid en utfordring at kriminalitetsstatistikken påvirkes av en rekke forhold. Eksempelvis henger nedgangen i vinningsforbrytelser tett sammen med samfunnsutviklingen og nedgangen i mindre alvorlig narkotikalovbrudd med endrede prioriteringer. Det er også usikkert om nedgangen er så stor som kriminalstatistikken viser, blant annet pga. overgangen til nettkriminalitet. Nettkriminalitet anmeldes i mindre grad enn annen kriminalitet.

Som omtalt under kapittel 3.3.1 viser kommuneundersøkelsene og tilleggsundersøkelsene til medarbeiderundersøkelsene at både politiansatte og kommuner er skeptiske til om reformen har hatt noen vesentlig innvirkning på det kriminalitetsforebyggende arbeidet. Og at kommunene er langt mer fornøyde med den konkrete forebyggende innsatsen enn med reformen som sådan.

På et mer generelt spørsmål om kriminalitetsbekjempelse er både politiansatte og kommuner fortsatt ganske skeptiske til om reformen har medført en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse, men vi vet jo ikke hvordan den enkelte respondent har tolket dette spørsmålet. Vi har ikke grunnlag for å si om kriminalitetsforebygging foregår på en mer effektiv måte. Det er blitt mer oppmerksomhet rundt forebygging, det jobbes mer systematisk og strukturert med det og forebygging har fått et organisatorisk oppheng. Dette kan ha medført økt formålseffektivitet. Samtidig har det medført økt ressursbruk. Det er derfor ikke mulig å konkludere mht. effektivitet.

3.5 Politiet har satset mye på ledelsesutvikling og HR

Ledelse og HR har vært et satsningsområde og det er etablert rutiner og apparat for varslersaker og oppfølging av mobbing og seksuell trakassering. Det er imidlertid vanskelig å vurdere om målet «Bedre resultater i en kultur preget av åpenhet og tillit, gjennom god ledelse og aktivt medarbeiderskap», er helt eller delvis nådd. I avsnittene under trekker vi fram noen funn og aspekter som gir noen indikasjoner på utviklingen. For øvrig vises det til politiets medarbeiderundersøkelser.

Politiet har utarbeidet Medarbeiderplattformen Ett politi – på jobb for trygghet, lov og orden som på en kortfattet måte utrykker hvilke verdier – modig, helhetsorientert, respektfull og tett på – den enkelte medarbeider i politiet skal kjennetegnes ved. Ledere skal i tillegg motivere og utvikle medarbeidere, skape resultater i samhandling med andre og sette retning og drive endring.

3.5.1 Lederutvikling har vært et satsningsområde

Inntil 2020 var lederutviklingen primært rettet inn mot de øverste ledernivåene

Politidirektoratet har vært opptatt av at for å lykkes med reformen trengs ledere som evner å gjennomføre nødvendige endringer, som er gode personalledere og som lykkes med å levere gode polititjenester i samhandling med sine medarbeidere. I 2016 ble det fastsatt et rammeverk med kompetansekrav til ledere på nivå 1 og 2, det ble satt i gang ledergruppeutvikling for politimestrenes ledergrupper og mentorprogram for utvalgte ledere. Det er også satset mer på utvikling av den digitale kompetansen hos ledere i politiet.

Rekruttering av politiledere har lenge vært kjennetegnet av at ledere har «gått gradene». Dette medførte at rett og plikt dominerte ved tilsetting av ledere i første fase av reformen. Dette har endret seg de siste årene ved en gradvis nyrekruttering av ledere i politiet. Samtidig står det politifaglige sterkt i politiet, jf. Filstad som mener politiledelse i større grad handler om ledelse innenfor det politifaglige, der du som leder har ekspertise, enn om ledelse som «fag».⁵⁴

I våre statusrapporter har vi gjennomgående pekt på at støtte og skolering av ledere i førstelinjen er vektlagt i for liten grad. Noen politidistrikter har imidlertid gjennomført ulike former for lederopplæring som egne prosjekter. Som omtalt under kapittel 3.4.1 er etterspørselen etter lederutdanning på PHS større enn tilbudet. Det ble gjennomført et pilotprosjekt for trening og utvikling av førstelinjeledere relativt tidlig i perioden. Etter 2020 satses det mer på denne gruppen gjennom tiltak og samlinger lokalt, læringsplattformen «Ransel» m.m.

Store ledergrupper i politiet

Ledergruppene i politidistriktene er ganske store – vanligvis deltar mellom 15 og 18 personer.  Vi har tidligere stilt spørsmål ved om det er effektivt å ha så store ledergrupper. I undersøkelsen til nivå-2 politiledere kommer det imidlertid fram at de gjennomgående er svært fornøyde med politimesterens ledergruppe. I gjennomsnitt mener ni av ti at ledergruppen gir tydelige prioriteringer for politiarbeidet i distriktet og at ledermøtene er en arena hvor de kan drøfte utfordringer. Sju av ti mener at balansen mellom de ulike funksjonene i politimesterens ledergruppe, er god. Stabslederne er gjennomgående mest positive, deretter følger FDE-lederne og så GDE-lederne. I intervjuene nyanseres disse positive svarene noe. Her gis det blant annet uttrykk for at det er krevende å få så store ledergrupper til å tenke helhetlig og prioritere distriktet foran egne enheter. Vi ser at dette varierer mellom distriktene. Finnmark politidistrikt mener f.eks. de har god erfaring med å tenke helhet siden de bare har én geografisk driftsenhet.

NLG skulle utvikles til å bli et viktig organ for koordinering og samkjøring av politiet. 

Det har vært et mål å utvikle Nasjonal ledergruppe (NLG) til en felles og trygg arena som gir politidirektøren råd, og hvor felles utfordringer diskuteres. I NLG møter alle politimestrene, sjefer for særorganene og de nasjonale enhetene, medlemmer av politidirektørens ledergruppe (PLG) m.fl. Tilbakemeldingene i stort er at det er en betydelig forbedring siden politisjefmøtene før reformen. Det gis imidlertid uttrykk for at også NLG er en stor ledergruppe hvor det kan være krevende å legge til rette for gode diskusjoner. Mange rekker heller ikke å drøfte saker i egen enhet/distrikt i forkant av møtene.

Det virker som det fortsatt er et utviklingspotensial med hensyn til hvilke saker som tas opp, på hvilket tidspunkt de tas opp og hvordan NLG skal lykkes med å være en viktig rådgiver for politidirektøren. Politidirektørens ledergruppe (PLG) er politidirektørens nærmeste rådgiver innenfor Politidirektoratets (PODs) ansvarsområde. Flere av deltakerne i NLG peker på at det har liten hensikt å diskutere i NLG dersom en sak allerede er ferdigdiskutert i PLG og beslutningen i realiteten er fattet. Da blir NLG et sandpåstrøingsorgan og i beste fall et informasjonsforum. Andre synes imidlertid det er lett å få gehør for problemstillinger de ønsker å ta opp. Det pågår nå en prosess for å videreutvikle forholdet mellom NLG og PLG. Denne prosessen får positive tilbakemeldinger.

Flere peker også på at politidirektørens/Politidirektoratets (PODs) styringsrolle og -ansvar ikke er klar sett i sammenheng med styringen fra Riksadvokaten og PST og politimestrenes selvstendige ansvar etter politilovens § 16. PODs rolle og ansvar er et tema i den gjennomgangen av POD som Justis- og beredskapsdepartementet nå har igangsatt.

Politiansatte er svært fornøyde med nærmeste leder, mindre fornøyde med toppledelsen

Medarbeiderundersøkelsene er en god indikator på utviklingen av ledelse og medarbeiderskap i politiet. Disse undersøkelsene har vært gjennomført hvert annet år siden reformen ble satt i verk. Gjennomgående viser medarbeiderundersøkelsen at intern ledelse har utviklet seg positivt i reformperioden. Det har vært en positiv utvikling fra 2020 til 2022 på de fleste indikatorene. Generelt er det stor tilfredshet med nærmeste leder både når det gjelder målorientert ledelse, relasjonsorientert ledelse og utviklingsorientert ledelse. På en skala der 1 tilsvarer «helt uenig» og 5 «helt enig» ligger snittskårene, med ett unntak, på fire og vel så det.

Som for andre organisasjoner viser undersøkelsen også at ansatte er mindre fornøyd med den øverste ledergruppen i eget distrikt, POD eller særorganet enn med nærmeste leder. Dette kjenner vi igjen fra intervjuene våre. Større politidistrikter, mer spesialisering og flere formelle eller uformelle ledernivåer (varierer med funksjon og organisering) bidrar til at informasjonsutveksling – både oppover og nedover i linjen – oppleves som krevende. Dette kan kanskje forklare hvorfor ledere på alle nivåer, men mest på toppledernivå samt nivå 2 og 3, gjennomgående er langt mer positive til resultater og effekter av reformen enn medarbeidere.

Det er vanskelig å si om rekrutteringsgrunnlaget til lederstillinger har blitt bredere. Det har vært en økning i antall kvinnelige ledere, samlet i politiet og i politistillinger, men målene om 30 prosent kvinnelige ledere i politistillinger og 40 prosent totalt innen utgangen av 2022 er så langt ikke nådd. Per 31.12.21 var det 25 prosent kvinnelige ledere i politistillinger og 37 prosent kvinnelige ledere totalt. Halvparten av toppledere i politidistriktene er imidlertid kvinner.

Ledelse i politiet handler mye om administrasjon

Det er en entydig tilbakemelding fra alle nivåer at ledelse i politiet handler mye om administrasjon. Samtidig vil ledelse, administrasjon og andre aktiviteter ledere er involvert i ofte være tett integrert. I henhold til en undersøkelse fra 2018, bruker politiledere mest tid på å koordinere ressurser og oppgaver, informere og oppdatere medarbeidere, ta beslutninger og prioritere.⁵⁵ Selv om det er klar erkjennelse av at administrative gjøremål er en viktig del av lederjobben, er mange opptatt av at det blir for lite tid til personalledelse, kulturbygging og mer myke personallederoppgaver. Mange synes også at de står ganske alene i lederjobben.

Det er i dag store variasjoner mellom distriktene knyttet til tilgang på utviklings- og endringskompetanse i HR-funksjonen. Det henger selvfølgelig sammen med både kapasitet og kompetanse. Særlig de minste distriktene bruker fremdeles mesteparten av ressursene på administrative oppgaver. Mens personalløpet sto sentralt i den første fasen av reformen, virker det som mange distrikter nå bruker mye tid på rekruttering blant annet på grunn av høy turnover. F.eks. tar rekrutteringsprosessene i Finnmark mye tid for HR, noe som innebærer at det blir lite kapasitet igjen til andre gjøremål som lederutvikling m.m.

3.5.2 Vanskelig å si om kulturen er blitt mer åpen og tillitsfull  

Inntrykket er at mange av de sammenslåtte distriktene fortsatt er preget av de «gamle» distriktskulturene. Det gjelder arbeidsmåter, ledelsespraksis, samhandlingsmønster mv. Men vi hører også at det er mindre kulturforskjeller nå enn det var for noen år siden og at dette endrer seg med utskifting av mannskap og ledere.

På den annen side får vi eksempler på nye subkulturer som følge av nye strukturene og nye spesialfunksjoner. Det kan være mellom de ulike distriktene eller mellom de ulike GDEene, eventuelt også mellom politistasjonsdistriktene i en GDE. Som i resten av samfunnet kan det virke som politiet i noen grad er preget av sentrum-periferi-problematikken. Kulturelle forskjeller mellom store bydistrikter og spredtbygde landdistrikter er ikke uvanlig. Det er muligens en videreføring av det gamle skillet mellom politi- og lensmannsetaten. Inntrykket er også at det er noen kulturelle skiller mellom spesialistmiljøene på FDE-nivå og generalistmiljøene på GDE-nivå.

Vi har inntrykk av at det er litt ulike oppfatninger mht. hvem som bidrar mest av GDE- og FDE-miljøene. Vi har også hørt at sivile kan synes det er utfordrende å føle seg fullt ut akseptert av og blant «blåskjorte»-ansatte. Det er naturlig at det utvikles ulike kulturer i en så stor og vidstrakt organisasjon som politiet er. Det er imidlertid uheldig hvis noen føler seg mindre verdsatt enn andre.

Ytringsklimaet har hatt en positiv utvikling fra 2017 til 2022, jf. politiets medarbeiderundersøkelser. Ut fra intervjuene våre er det midlertid vanskelig å si om ytringsklimaet har endret seg den ene eller den andre veien. Det er fortsatt noen som mener kritiske ytringer og motstand mot sentrale føringer, ikke er karrierefremmende. Om dette er en realitet, har vi ikke grunnlag for å si.

Den relativt negative holdningen til toppledelsen, jf. kapittel 3.5.1, kunne tyde på manglende tillit, men også her viser medarbeiderundersøkelsene en positiv utvikling de senere årene. Tilbakemeldingene fra tillitsvalgte og ledere både sentralt og lokalt indikerer at samarbeidet i hovedsak fungerer bra. Det er selvsagt noen uenigheter, først og fremst med utgangspunkt i ulike roller, men samarbeidsklimaet oppfattes gjennomgående som godt. Flere distrikter viser til at det er hyppig kontakt mellom de tillitsvalgte og ledelsen også mellom de mer formelle IDF-møtene.

Vi merker oss at de øverste ledernivåene i politiet har en langt mer positiv vurdering av resultater og effekter av ulike tiltak og aktiviteter enn medarbeidere og ledere lenger ut i organisasjonen. Det viser både medarbeiderundersøkelsene og DFØs undersøkelse til nivå-2- ledere. Dette hører vi også når vi er ute i distriktene. Om det skyldes ulikt ståsted i organisasjonen, informasjonsskjevhet eller rene kulturforskjeller, er det vanskelig å ha en klar oppfatning av. Det kan også skyldes ønsket om en annen prioritering. At toppledelsen er mer positiv til effekter av reformer og større endringer enn medarbeidere, er uansett ikke spesielt for politiet. Det finner vi i de fleste organisasjoner.

3.6 Bedre metoder og ny teknologi, men usikkert om politiet jobber mer effektivt

Det har skjedd mye når det gjelder metodebruk, nytt utstyr og teknologi mv. i politiet jf. «de seks prioriterte funksjonene». Som tidligere omtalt har dette gitt bedre kvalitet, økt notoritet og likere tjenester. Politiet er blitt mer spisset og målrettet. Det har sannsynligvis gitt økt formålseffektivitet, men neppe økt kostnadseffektivitet. En årsak til at politiet strever med å ta ut ressursmessige gevinster er etter vår vurdering at planleggingen av de ulike tiltakene ikke i tilstrekkelig grad har tatt hensyn til hva som må være på plass for at gevinstene skal kunne tas ut. En del tiltak har også i begrenset grad vært utredet med hensyn til kostnader og nytte. Politiske føringer begrenser i tillegg mulighetene til å gjennomføre ulike organisatoriske effektiviseringstiltak.

3.6.1 De seks prioriterte funksjonene er fortsatt i en implementeringsfase

En viktig del av reformtiltakene var konsentrasjonen om etterforskningsløftet og de seks prioriterte funksjoner: etterretning, politiråd og politikontakt, felles tjeneste-kontor (FTK), politipatruljen, operasjons-sentralen og felles straffesaksinntak (FSI), jf. figur 11. Politidirektoratet (POD) har vært opptatt av at alt dette henger sammen og må fungere i et samspill for å sikre effekt.

Seks funksjoner har prioritet i etableringen av de nye politidistriktene for en likere polititjeneste:

Et fellestrekk ved de seks funksjonene var at de hver for seg og til sammen i større eller mindre grad skulle bidra til måloppnåelse på alle de seks effektmålene. Et annet fellestrekk var at det lå mange nye arbeidsprosesser og metoder innbakt i de ulike funksjonene. Politiarbeid på stedet (PPS) og kunnskapsbasert politiarbeid (KUBA) er eksempler på nye metoder som er implementert i politipatruljen, men hvor resultatene og effektene realiseres i flere av de andre funksjonene.

POD utviklet en femtrinns modell – en modenhetstrapp – for å følge innføringen av de seks prioriterte funksjonene. Det første trinnet i trappa handler om å lage planer og fastsette organisatorisk oppheng, det siste om å få til samhandling, kontinuerlig forbedring og å ta ut gevinster. Trappa har inngått i PODs resultatoppfølging av politidistriktene. I henhold til rapporteringen per første tertial 2022, hadde distriktene i snitt kommet lengst med hensyn til politiråd- og politikontaktfunksjonene og kortest med hensyn til FSI- og etterretningsfunksjonene. I forrige statusrapport stilte vi spørsmål om denne rapporteringen gir et godt bilde av status. Dette er nå besluttet å gå over fra rapportering på akseptansekriterier til oppfølging gjennom det nasjonale fagutviklingsapparatet og ledelse lokalt. Det vil etter DFØs vurdering gi et riktigere bilde av hvilke resultater og effekter tiltakene gir.

I intervjuene våre hørte vi mye positivt om de fleste funksjonene. Politi-kommune-samarbeidet fungerer godt. Operasjonssentralene har blitt mer profesjonelle. FSI bidrar til likere behandling av saker og mer effektiv initialetterforskning. Dette bekreftes av statsadvokatenes tilsynsrapporter med straffesaksarbeidet i distriktene. Etterretning har etter hvert kommet mer på plass og bidrar til et mer kunnskapsstyrt politi. Vi hører også om mye positiv samhandling mellom FSI, OPS, etterretning og politipatruljene. Når det gjelder felles tjenestekontor (FTK) får vi mer delte tilbakemeldinger, jf. også Riksrevisjonens forvaltningsanalyse av politiets måloppnåelse. FTK er viktig for å få til mer helhetlig ressursstyring på tvers av de ulike oppgave- og målområdene. Foreløpig er ikke politiet i mål med dette. En årsak er nok at dette i noen grad virker direkte inn på ansattes økonomi og arbeidsvilkår og derfor møter en del motstand.

3.6.2 Digitalisering er i liten grad sett som en del av reformen

Digitale arbeidsprosesser og løsninger er en viktig premiss for å kunne ta ut effekter. I alle statusrapportene fra 2016 og framover har Difi/DFØ understreket at IT-løsninger og digitalisering er helt nødvendig for å kunne effektivisere ressursbruk og ta i bruk nye metoder og arbeidsformer.

Politiet har blitt mer digitale, men sliter med utdaterte systemer og løsninger

De senere årene har politiet – godt hjulpet av Covid-19 – blitt mer digitale. De samhandler mer på nett, har flere og bedre digitale tjenester og tar i større grad inn over seg at mye av kriminaliteten etter hvert skjer digitalt eller har digitale elementer/spor. Digitale aktorater bidrar til mer effektiv straffesaksbehandling.

Politiet har en utviklingsportefølje som skal bidra til å utvikle og tilrettelegge for bedre polititjenester i årene fremover. I perioden 2017-2021 er det til sammen brukt om lag 2,75 mrd. kr på utviklingsprosjekter. Mange av prosjektene er ulike typer IT-prosjekter, men en relativt stor andel er knyttet til spesielle store satsninger. Ifølge den siste ressursanalysen utgjorde utviklingsporteføljen 280 mill. kroner i 2021, en betydelig nedgang fra tidligere år da den har variert mellom 515 mill.kr. (2020) og 770 mill.kr (2019). De lave utgiftene i 2021 skyldes blant annet at Covid-19-pandemien medførte forsinkelser i anskaffelser og endret periodisering av prosjekter innenfor grensekontroll og mangel på kapasitet og kompetanse.

Det er en stor utfordring at basissystemene i politiet er gamle og i liten grad «snakker» med hverandre. Politiansatte må logge seg ut og inn av ulike systemer for å hente og finne informasjon, og data må ofte overføres manuelt fra ett system til et annet. Både PO (PolitiOperativt system), som er systemet for planlegging og utføring av operative arbeidsoppgaver i politiet, og BL (Basis Løsning), som er en plattform for lagring og systematisering av alle dokumenter og opplysninger fra ulike underliggende systemer i hele straffesakskjeden, ble utviklet på 1990-tallet. Datasystemet som ligger under BL-plattformen er gammeldags og utdatert. Ifølge våre informanter bruker politiet unødig mye ressurser og dyre konsulenttimer på flikking og tilpasning av IT-systemer som egentlig har gått ut på dato.  

I Riksrevisjonens undersøkelse av politiets innsats mot kriminalitet ved bruk av IKT vises det til at svakheter ved støttesystemer fører til ineffektiv ressursbruk og manglende oppklaring av IKT-kriminalitet.⁵⁵ Riksrevisjonen holder også på med en undersøkelse om digitalisering i politiet som etter planen skal ferdigstilles vinteren 2023.

Digitalisering er fortsatt ikke nok integrert i metode- og tjenesteutvikling

I undersøkelsen til nivå-2-politiledere mener sju av ti at påstandene «politiets digitale verktøy holder tritt med metodeutviklingen» og «politiets digitale tjenester møter innbyggernes forventninger», passer dårlig eller svært dårlig. 

Internt i politiet får vi litt ulike tilbakemeldinger. Noen gir uttrykk for at både systemløsninger og utstyr har blitt bedre de senere årene. Påtale er fornøyd med digitale aktorater, selv om hele straffesakskjeden fortsatt ikke er digitalisert fullt ut. Andre ansatte gir uttrykk for at politiet fortsatt befinner seg i «steinalderen» når det gjelder digitalisering. Det er blant annet ikke mulig for næringsdrivende å anmelde butikktyveri, hærverk på eiendom mv. digitalt. Politidistriktene, blant annet Oslo pd, bruker derfor unødig mye ressurser på å ta imot og behandle (manuelt) anmeldelser fra næringslivet. Det er en utfordring at vel ti prosent av den operative kapasiteten til patruljene går med til å skrive referat av lydopptakene fra straksetterforskning (PPS).

Selv om det er innført en rekke nye metoder og digitale løsninger, er politiet på mange måter fortsatt en «umoden» organisasjon mht. digitalisering. I store deler av organisasjonen handler digitalisering fortsatt mest om å anskaffe digitalt utstyr/verktøy og sørge for at eksisterende systemer ikke bryter sammen, heller enn å tenke på hvordan politiet kan og må utvikle seg for å møte digital kriminalitet og krav fra digitale innbyggere, kommuner og næringsliv.

Inntrykket er at den digitale utviklingen på mange måter skjer på overtid. Digitalisering er ikke en integrert del når nye metoder og tiltak utvikles. Så langt har digitalisering i politiet handlet for lite om helhetlige arbeidsprosesser og informasjonsflyt, organisasjonsutvikling og digital forståelse. IT-systemer og digitalisering inngikk i liten grad i reformtiltakene. Det medførte at innføringen tok lang tid og at eventuelle effekter og gevinster kom unødig sent. Det bidro også til innføring av til dels tungrodde arbeidsprosesser som det er krevende å endre i etterkant.

I Justis- og departementets brev til kommunene om lokale polititjenester og beredskap ble kommunen spurt om ønsket utvikling når det gjelder tilgjengeligheten til politiets tjenester. Selv om mange var opptatt av mer/fortsatt fysisk tilstedeværelse, svarer de samtidig at de ønsker økt digital tilstedeværelse og utvidede digitale tjenester. Inntrykket fra disse svarene, og fra intervjuer med kommuner og andre, er at de særlig ønsker bedre digitale løsninger knyttet til sivile tjenester som pass, våpen- og utlendingssaker mv.