Staten som selvassurandør

Staten er selvassurandør. Det innebærer at staten som hovedregel ikke tegner forsikring, men håndterer tap og skader når de oppstår.

Reglement for økonomistyring i staten § 20 regulerer at staten står som selvassurandør, dersom ikke noe annet er bestemt av Finansdepartementet. Ordningen for staten som selvassurandør er gjennomgått og utdypet i Prop. 114 S (2018–2019) fra Finansdepartementet (punkt 3.1). Gjennomgangen konkluderte med at ordningen er enkel, ubyråkratisk og kostnadseffektiv. Veiledningsteksten under er i hovedsak hentet fra proposisjonen.

Hvorfor er staten selvassurandør?

Begrunnelsen for selvassurandørprinsippet er at staten er en stor aktør med stor risikospredning på linje med forsikringsselskapene. Staten har i tillegg høy evne til å bære forsikringsrelatert risiko. I forhold til statens samlede formue og ansvar, vil enhver skade være relativt liten. Ved å være selvassurandør har heller ikke staten administrasjonskostnader knyttet til forsikring. Kostnadene ved selvassuranse vil derfor over tid være lavere enn om staten skulle tegne forsikringer i det private markedet.

Hvem gjelder selvassurandørprinsippet for?

Selvassuranseprinsippet gjelder alle virksomheter som er en del av staten som juridisk person. Det gjelder dermed for alle statlige virksomheter, herunder forvaltningsorganer med særskilte fullmakter og forvaltningsbedrifter. Det gjelder også for domstolene og Stortinget og dets organer. Prinsippet kan også gjelde for en virksomhet organisert som egen juridisk enhet i et aksjeselskap, stiftelse, statsforetak eller etter en særlovgivning dersom virksomheten får sine inntekter og utgifter bevilget over statsbudsjettet. For statlige foretak som ikke er del av staten som juridisk person, er praksis at selskapene tegner egen forsikring i markedet.

Hvordan håndteres skade og tap?

Selvassurandørprinsippet innebærer at skade og tap håndteres når de oppstår. Staten må da vurdere gjenanskaffelse av bygninger, materiell og lignende, fortrinnsvis i de ordinære budsjettprosessene. En vurderer da også om det fortsatt er behov for materiellet som er tapt eller om en oppgave bør løses på annen måte. Den enkelte virksomhet har ikke rett til automatisk å kunne overskride gjeldende bevilgning dersom det inntrer brann, tyveri, skade eller uhell. I en del tilfeller må virksomheten selv dekke merutgiftene innenfor tildelt budsjett. For å unngå tap og skade, skal den enkelte statlige virksomhet ha systemer og rutiner for internkontroll og risikostyring (jf. økonomiregelverket § 14 og kap. 2.4).

Forsikring av kjøretøy

Hovedregelen er at staten skal være selvassurandør for biler (motorvogner). Statens motorvogner skal ikke forsikres i private forsikringsselskaper, i følge § 16 i bilansvarsloven, og omtalen av denne ordningen i Statens personalhåndbok punkt 4.3.4.

Ifølge forskrift om krav til liten elektrisk motorvogn § 3 er også elektriske sparkesykler definert som motorvogner. Hovedregelen om selvassuranse gjelder dermed også for elektriske sparkesykler som er i statens eie.

Justis- og beredskapsdepartementet har gitt en prinsipputtalelse om forsikring av kjøretøy som staten har leaset, der de konkluderer med at forsikringsfritaket i bilansvarsloven gjelder biler som «høyrer den norske staten til». De leasede bilene er ikke er i statens eie, og staten som bruker må dermed forsikre leasede kjøretøy etter hovedregelen i bilansvarsloven § 15. Les hele prinsipputtalelsen på regjeringen.no.

Forsikring av båter

Reglene om forsikring og forsikringsbevis i sjøloven § 182a gjelder for skip på 300 bruttotonn eller mer som eies eller brukes av den norske stat eller av annen stat, unntatt for krigsskip og andre skip som benyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed. Det vil si at selvassurandørprinsippet gjelder for krigsskip og andre skip som benyttes i statlig, ikke-kommersielt øyemed. Staten er dermed også selvassurandør for småbåter og fritidsbåter slik de er definert i småbåtloven § 1.

For skip som eies av den norske stat, som enten overstiger 1000 bruttotonn (sjøloven § 186) eller som har om bord mer enn 2000 tonn olje som last i bulk (sjøloven § 197), skal det ved noen tilfeller utstedes sertifikat av Sjøfartsdirektoratet som bekrefter at skipet eies av staten og at ansvaret er dekket innen begrensningsbeløpet regulert i sjøloven. Dette følger av sjøloven § 197 tredje ledd.

Statlige virksomheter kan ta kontakt med Sjøfartsdirektoratet dersom dere har spørsmål om virksomheten deres har behov for sertifikat.

Unntak og særordninger

Økonomiregelverket sier at staten står som selvassurandør «med mindre annet er bestemt av Finansdepartementet». Spørsmål om det i unntakstilfeller skal tegnes forsikring må altså forelegges Finansdepartementet til avgjørelse (jf. veileder i statlig budsjettarbeid pkt. 7.3.2.6).

Slike unntak er for eksempel godtatt når en statlig virksomhet for en kortere tid har hånd om utstyr eller kunstgjenstander som tilhører andre, og eieren krever forsikring mot skade ved brann eller annet uhell.

Dersom en lov eller forskrift pålegger en forsikringsplikt, må statlige virksomheter tegne forsikring, med mindre det i loven eller forskriften er gjort et særskilt unntak for staten. I de fleste av lovene som pålegger plikt til å tegne ansvarsforsikring, er det gjort et særskilt unntak for staten, siden staten er selvassurandør.

Det finnes ulike statlige ordninger for skade og erstatning (les mer om disse i Prop. 114 S (2018–2019) fra Finansdepartementet):

  • Særordning for statens erstatningsansvar
  • Særordning for yrkesskadeerstatning i Statens Pensjonskasse
  • Særordning for reise og ulykkesforsikring for ansatte
  • Særordning for forvaltningsbedriftene
  • Ansvar etter bilansvarsloven
  • Ansvar etter sjøloven
  • Naturskadeerstatning
  • Valuta
Oppdatert: 4. desember 2023

Kontakt

Har du spørsmål om innholdet på denne siden, send en e-post til postmottak [at] dfo.no (postmottak[at]dfo[dot]no).

Fant du det du lette etter?

Nei

Det beklager vi!

Tilbakemeldingen din er anonym og vil ikke bli besvart. Vi bruker den til å forbedre nettsidene. Hvis du vil ha svar fra oss, ta kontakt på telefon, e-post eller kundesenter på nett.