Dette innlegget stod først på trykk i Dagens Næringsliv 12. oktober 2021.

Står nytten i forhold til kostnadene?

Effektiv bruk av offentlige ressurser favner mye. For det første gjelder det å ha et bevisst forhold til om nytten står i et rimelig forhold til kostnadene ved ulike tiltak. Nytten kan for eksempel være bedre tilbud for barnefamilier, tidsbesparelser eller redusert kriminalitet. Samtidig vil det alltid være flere behov enn det er ressurser til å møte. Derfor må man prioritere.

Gode beslutningsgrunnlag legger til rette for opplyste beslutninger, der det framgår tydelig hva som er positive og negative virkninger av ulike tiltak. Offentlig sektor har mange, tidvis motstridende – men like fullt legitime – mål. Mest mulig effektiv oppgaveløsing veies ofte mot andre hensyn i politiske beslutninger. Av hensyn til åpenhet og tillit, bør det komme tydelig fram hvilke hensyn som vektlegges tyngst i ulike beslutninger.

Hvordan realisere gevinstene?

For det andre er det avgjørende at vi gjennomfører vedtatte tiltak på en mest mulig effektiv måte og at vi klarer å realisere nytten av det vi gjør. Her har vi mye å gå på i offentlig sektor. I Perspektivmeldingen 2021 pekes det på at gevinstrealisering kan være krevende for offentlige virksomheter. For en del tiltak kommer nytten nærmest av seg selv. Både de individuelle og samfunnsmessige gevinstene ved nye barnehageplasser realiseres normalt uten særskilt gevinstplanlegging.

For andre tiltak, gjerne de som krever endringer i arbeidsmåte og organisering, vil bildet ofte være annerledes. Særlig i digitaliseringsprosjekter, hvis gevinstene skal hentes ut som budsjettkutt og nedbemanning, er gevinstrealisering utfordrende. Dette er viktig å ha med seg hvis ett av svarene på økt produktivitet i offentlig sektor er digitalisering. Erfaringene tilsier at effektivisering gjennom digitalisering på ingen måte kommer av seg selv.

Hva kan vi gjøre mindre av?

Så kommer det mange forbinder mest med effektiv ressursbruk: Å hele tiden vurdere om det er tiltak eller tjenester som bør endres, reduseres eller avvikles fordi det finnes mer effektive måter å nå målene på, fordi kostnaden overskrider nytten eller fordi de overlapper med andre tjenester. Dette er vanskelige, men helt nødvendige vurderinger.

I et normalår utgjør offentlig sektor rundt 60 prosent av fastlands-BNP. Når den utgjør en så stor del av økonomien vår, blir det ekstra viktig å bruke ressursene godt. Bedre bruk av offentlige ressurser er et møysommelig, kontinuerlig arbeid som må skje jevnlig og på alle nivå i forvaltningen. Å fremme effektivitet kan ikke gjøres en gang for alle, men må være et hensyn i alt vi gjør.

Et nøkkelspørsmål blir derfor hvordan rammebetingelsene kan legge til rette for at effektivitet blir tilstrekkelig hensyntatt i møte med alle de viktige oppgavene offentlig sektor er satt til å løse. Det finnes mange måter å gjøre dette på. Ingen av dem er perfekte. Som med det meste annet, vil ulike virkemidler for effektiv ressursbruk også ha negative konsekvenser. Men alternativet – fravær av mekanismer eller insentiver for effektivitet – framstår som mye verre. For vi får vanskelig løst de viktigste oppgavene hvis vi ikke slutter med noen av de mindre viktige – og jobber smartere med resten.

En vanskelig, men ikke umulig oppgave

Som Perspektivmeldingen tydelig viser, går tiden med store, årlige påplussinger i budsjettene mot slutten. Da må vi få mer ut av det vi allerede har. Og det er ikke lite! Statsbudsjettets utgiftsside var på over 1 500 milliarder kroner i 2020. Det kan vi få mye velferd for også framover uten å nødvendigvis øke utgiftsnivået betraktelig. Men det skjer ikke av seg selv.

Arbeid med effektiv ressursbruk i offentlig sektor gir også nye muligheter. Det kan motivere oss til å stille spørsmål ved etablert praksis og vedtatte sannheter, både om hvilke oppgaver som er nyttigst og hvordan vi best løser dem.

Det er et politisk ansvar å fatte beslutninger som legger til rette for best mulig bruk av fellesskapets ressurser. Forvaltningen skal gi kunnskap og skissere alternativer som gjør det mulig for de folkevalgte å ta informerte beslutninger. I tillegg må offentlig sektor være styrt, ledet og organisert på en måte som gjør det mulig for hver enkelt leder, på sitt nivå, og ta valg som gir best mulig oppgaveløsning til lavest mulig kostnad. Vi som er ledere i forvaltningen, har et særskilt ansvar for å bruke det handlingsrommet vi har på en god måte. Dette er ikke enkle oppgaver. Men de er heller ikke uoverkommelige.