I denne rapporten vurderer vi kvaliteten på statlige utredninger i 2019 og sammenlikner funnene våre med resultatene fra en tilsvarende undersøkelse av utredninger som ble gjennomført før ny utredningsinstruks ble iverksatt i 2016 (nullpunktsmålingen).
Dette har vi gjort gjennom en dokumentstudie av høringssaker fra departementene og en spørreundersøkelse til både departementer og underliggende virksomheter.
Resultatene fra dokumentstudien tyder på at utredningskvaliteten fortsatt er for dårlig. Dette kan føre til mer ensidige vurderinger av statlige tiltak enn hva utredningsinstruksen krever for å oppnå et godt beslutningsgrunnlag.
Den største svakheten knytter seg til kravet om å utrede flere alternative tiltak: I stor grad er det bare ett tiltak som utredes, og over 70 prosent har en mangelfull utredning av alternative tiltak. Vi ser videre at høringssakene generelt har mangelfulle virkningsvurderinger.
I spørreundersøkelsen til departementer og underliggende virksomheter, stilles det spørsmål om hva disse oppfatter som de største utfordringene når minimumskravene skal besvares. Hovedbildet er at svarene på hva som oppleves som utfordrende i spørreundersøkelsen, sammenfaller i stor grad med de vurderinger vi har gjort ut fra dokumentstudien.
Til tross for at over 70 prosent har en mangelfull utredning av alternative tiltak, er det ikke dette som oppfattes å være det mest utfordrende i utredningsarbeidet. På spørsmålet om hva departementene mener er de viktigste årsakene til mangelfulle utredninger, pekes det imidlertid på korte frister og politiske føringer. En annen viktig årsak som framheves både av departementer og virksomheter er ressurser til rådighet.