Litt om den historiske utviklingen mot mål- og resultatstyring

Her gir vi et innblikk i den historiske utviklingen mot mål- og resultatstyring (MRS) som et grunnleggende styringsprinsipp i staten.

Oppdatert

Offentlig forvaltning vokste kraftig i perioden fra andre verdenskrig og frem til 1980-tallet, og i flere OECD-land ble det stilt kritiske spørsmål til veksten i offentlig sektor, virkemidlene i samfunnsstyringen og statens evne til å løse oppgaver på en effektiv måte. Også i Norge var det relativt bred politisk enighet om behovet for reformer, og fra slutten av 1980-tallet har Norge gradvis innført reformelementer i styringen av offentlig sektor.

De sentrale reformtiltakene som er relevante for MRS, har i første rekke vært knyttet til statens budsjettsystem, lønns- og personalpolitikken, statlig økonomiforvaltning og krav til årlig ressursplanlegging i virksomhetene. Et viktig poeng ved å innføre mål- og resultatstyring har vært at departementenes underliggende virksomheter skulle få utvidet myndighet over hvordan ressursene skulle brukes og prioriteres, men innenfor fastsatte rammer. I et historisk perspektiv representerer derfor MRS et forsøk på å finne et godt balansepunkt mellom politikk og forvaltning, fristilling og kontroll.

Oppsummering av den historiske utviklingen mot mål- og resultatstyring

Haga-utvalget (NOU 1984:23) Produktivitetsfremmende reformer i statens budsjettsystem

  • Utvalget uttalte blant annet «… at økonomistyringen i økende grad bør konsentreres om mål som skal oppstilles for virksomhetenes aktivitet. Denne dreiningen bør kombineres med økt grad av frihet for virksomhetene til å disponere over driftsbevilgningene, inklusive personalressursene».

St.prp. nr. 52 og Innst. S. nr. 135 (1984–85) Om reformer i statens budsjettsystem og endringer i bevilgningsreglementet

  • Her ble Haga-utvalgets arbeid fulgt opp. Dette innebar at Stortinget fastla det prinsipielle kravet om målformulering og rapportering om oppnådde resultater (budsjettreformen av 1986). 
  • Hensikten var å forbedre stortingsproposisjon nr. 1 som budsjett- og styringsdokument. Et viktig element var at det i bevilgningsreglementet ble stilt krav om at resultater departementet ønsker å oppnå, skal omtales i bevilgningsforslaget, og at opplysninger om oppnådde resultater skal omtales i den etterfølgende budsjettproposisjonen. 
  • Dette skulle bidra til økt budsjetteknisk spillerom for den enkelte virksomhet, samtidig som det skulle være mulig å oppnå politisk kontroll gjennom resultatmåling og rapportering til Stortinget.

Hermansen-utvalget (NOU 1989: 5 En bedre organisert stat)

  • NOU-en la grunnlaget for en rekke reformer. Det ble gjennomført fristilling og delprivatisering av statlige selskaper, direktorater fikk økte fullmakter, markeder ble deregulert, det ble innført mer konkurranse i offentlig tjenesteyting av oppgaver som ikke lenger ble vurdert å være del av statens kjerneoppgaver.

St.meld. nr. 35 (1991–92) om statens forvaltnings- og personalpolitikk og Innst. S nr. 63 (1992–93)

  • Med dette sluttet Stortinget seg på nytt til prinsippet om målformulering og rapportering om oppnådde resultater.

Ny reform i 1997 (jf. St.prp. nr. 1 (1997–98) Budsjettproposisjonen

  • Reformen innebar forenklinger i postspesifikasjonen for statsbudsjettet, utvidede fullmakter knyttet til stillingshjemmelsystemet, og større vekt på synliggjøring og omtale av mål, resultater og langtidsvirkninger av budsjettvedtak.

Innføring av nytt økonomiregelverk for staten i 1997

  • Økonomiregelverket kom blant annet som et resultat av de prinsipielle kravene om målformulering og rapportering om oppnådde resultater.
  • Departementets oppmerksomhet skulle i større grad rettes mot hva som ble oppnådd overfor brukerne og samfunnet som følge av ressursbruken.
  • Regelverket presiserer at det også for tilskuddsordninger må legges vekt på målformulering, kontroll og evaluering.
  • Senere revidering av økonomiregelverket
Kontaktinfo
Har du spørsmål om innholdet på denne siden, send en e-post til postmottak@dfo.no.
Fant du det du lette etter?