Virker det?

Hilde Singsaas

Direktør

Direktoratet for økonomistyring

Hvordan kan vi sørge for at tiltakene staten bruker penger på faktisk virker i tråd med hensikten? Et helt sentralt spørsmål som det til gjengjeld er vanskelig å svare på.
Publisert

Virker det? På vår årlige styringskonferanse inviterte DFØ både fagfolk og praktikere fra inn- og utland til å drøfte hva som skal til å for å gi gode svar på dette spørsmålet. Det er lettere sagt enn gjort, for sannheten er at statlige virksomheter ofte vet for lite om effektene av det de gjør.

Dette skyldes neppe vrangvilje eller latskap. Den viktigste årsaken er antakelig at det er vanskelig å innrette styringen mot effekter.

Et viktig spørsmål...

Hvorfor er det så viktig å bruke kunnskap om effekter i styringen? Jo, det handler – som alltid – om å få mest mulig nytte av fellesskapets ressurser.

Skal vi lykkes med å bruke ressursene effektivt, må vi få til to ting samtidig. Som jeg har vært inne på i tidligere innlegg, er det ikke nok å gjennomføre tiltak så effektivt som mulig. Vi må også velge de rette tiltakene fra start, altså de som gir størst nytte for samfunnet. Og for å vite om vi bruker ressursene på de riktige tingene, er vi nødt til å vite hvordan de virker.

Dette handler ikke bare om kontroll med at skattepengene brukes på en fornuftig måte. Det handler minst like mye om å bruke informasjon om effekter til å lære, utvikle og forbedre statlig virksomhet.

...som det er vanskelig å svare på

Hva er det så som gjør det vanskelig å følge med på effektene av statlige tiltak? Det korte svaret er at samfunnet vi skal skape effekter i er komplisert. Det er ofte flere aktører som må bidra for å løse et problem, samtidig som det er mange forhold som påvirker måloppnåelsen. Vi må derfor erkjenne at det som regel vil være umulig å bevise sammenhengen mellom egne tiltak og de samfunnsendringene vi ser. Det må være godt nok å sannsynliggjøre den.

Med tanke på at datainnsamling koster, vil det også være grenser for hvor mye ressurser det er rimelig at vi bruker på dette. Vi kan ikke nødvendigvis gjøre det på alle områder, men må velge ut det viktigste - eller de vi er mest usikre på.

I tillegg til de faglige utfordringene, er det mange som peker på spenningen mellom fag og politikk som en kompliserende faktor. Det blir ofte konflikt mellom politikernes utålmodighet på den ene siden - og forvaltningens ønske om grundighet på den andre. Partiene har jo gått til valg på konkrete tiltak som de naturlig nok ønsker å få gjennomført i løpet av regjeringsperioden. Da er de ikke nødvendigvis så lystne på å sette i gang omfattende analyser som både tar tid, og som i verste fall stiller spørsmålstegn ved det som er lovt.

Jeg sier ikke dette for å kritisere politikerne. Jeg har vært politiker selv, og vet hvordan virkeligheten fortoner seg på den siden av bordet. Man blir møtt med press fra absolutt alle kanter. Det lages oversikter over hvilke løfter som er innfridd og ikke, og her er det sjelden rom for nyanser. Det er lite anerkjennelse å få hvis man lar være å gjennomføre noe som viser seg å være uforholdsmessig dyrt eller uegnet av andre årsaker. Enda vanskeligere er det å få støtte for å legge ned aktiviteter og ordninger som viser seg å ikke virke etter hensikten. Behandlingen av statsbudsjettet er en årlig påminnelse om det.

Hva skal til?

Selv om det er vanskelig, er det mye vi kan gjøre for å få økt forståelse av effekter, enten vi skal bruke den til å vedta nye tiltak eller avslutte de som ikke virker godt nok.

Mange av bidragsyterne på konferansen snakket om det vi samler inn av styringsinformasjon, for det er jo selve grunnlaget for å kunne si noe om sammenhengen mellom det vi gjør og endringene vi observerer.

Hva skal til for at denne informasjonen er både relevant og tilstrekkelig? Og hvordan kan vi bruke den på en fornuftig måte?

Vi ser at tall og målinger ofte får stor oppmerksomhet. Kvantitative data har absolutt sin plass i styringen, men alt kan ikke - og bør heller ikke – telles og måles. Noen ganger er kvalitative metoder bedre egnet, for eksempel når vi ønsker dypere innsikt i hvordan ting henger sammen.

Hvis vi overdriver betydningen av enkelttall, kan det dessuten skygge for de egentlige målene vi arbeider mot. På konferansen advarte både forskere og virksomhetsledere mot nettopp dette. Telling og måling er både nyttig og nødvendig i styringen, men kan ikke erstatte vurderinger basert på erfaring og ekspertise. Flere var også inne på hva man bruker tall og målinger til. Hvis det brukes til belønning og straff, risikerer man at virksomheter og ansatte retter all sin innsats mot det de blir målt på, på bekostning av oppgaver som er like viktige, men som ikke er gjenstand for tilsvarende målinger.

Å rette styringen inn mot effekter handler også om hvordan vi planlegger, budsjetterer og rapporterer. Her kan vi med fordel eksperimentere litt med nye arbeidsformer. En av de store utfordringene både i Norge og andre land, er å få til en mer samordnet og helhetlig styring på tvers i forvaltningen. På konferansen fikk vi høre om to initiativer for å få dette til. Både i bekjempelsen av arbeidslivskriminalitet og i hjelpetilbudet til utsatte barn og unge har statlige virksomheter gått sammen for å øke effekten av den samlede innsatsen. Samordning på tvers er et møysommelig arbeid, som i fravær av kortsiktige gevinster krever både vilje og utholdenhet. Desto viktigere å løfte fram de som forsøker - og lære av deres erfaringer.

Vi kan trygt slå fast at det er vanskelig å rette styringen inn mot effekter. Men det er vel verdt å jobbe for få det til, for her ligger mye av nøkkelen til å lykkes med effektiv ressursbruk. De som er interessert i å lære mer om dette, kan se bidragene fra DFØs styringskonferanse her.

Kontakt

Hilde Singsaas

Direktør

Direktoratet for økonomistyring

Fant du det du lette etter?